"Skal du bli lærer, får du ta tak..."

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av venla, her.

Dette mener jeg også. Jeg tok PPU og der er nesten halve semesteret praksis. Og det var faktisk en del som strøk under den første praksisen. De fikk en ny sjangse andre semester. Men om de strøk der, måtte de gå igjen hele året. Alle ble fulgt opp av veileder fra instituttet og lærer(e) på praksisskolen. Den faglige delen kunne også vært bedret. Evnt kunne man valgt mindre fag som man spesialiserer seg på fra det første året.

Av de jeg kjenner som har gått høgskoleutdanningen er det ikke like strengt der. Der kan man fint komme gjennom 4 år med studier, uten å egne seg i praksis. Vet ikke hvordan studiet er lagt opp nå, men om studentene fikk prøvd seg i praksis (alene) første semester og fikk god veiledning (en til en) tror jeg man kunne ha luket ut de som ikke er egnet tidligere.

Jeg tror PPU'en er veldig forskjellig fra høyskole til høyskole. Jeg har nettopp tatt PPU for å få godkjenning som lærer etter mange år i annen virksomhet, og jeg ble overhodet ikke imponert over PPU - verken teoridelen eller den eksterne praksisen. Og det må jeg bare si - de som ikke klarer å komme seg gjennom PPU - det definitivt enkleste studiet jeg noensinne har tatt - de er virkelig ikke egnet i skolen. Jeg åpnet knapt nok ei bok gjennom hele studiet og fikk bare toppkarakterer - det provoserte meg faktisk utrolig mye at det var mulig. Lista ligger så lavt at det er nesten til å gråte av. Jeg lærte ikke en eneste ting på det studiet som jeg har nytte av som lærer i løpet av den tiden vi var på høyskolen. I praksis lærte jeg mer fordi jeg hadde flinke praksislærere - skjønt, det skal jo sies at jeg hadde 75% av praksisen min i egen klasse og at jeg bare ble observert av en kollega - og det var det jeg lærte aller mest av. Det burde lærere gjøre mye mer av, vurdere sin egen praksis sammen med en kollega. Men på høyskolen - der hadde vi bare lærere som aldri hadde jobbet i skolen omtrent. Som hadde fine modeller for hvordan barn lærer og oppfører seg. Jeg jobbet med nyankomne unge flyktninger og innvandrere - og de passer jo ikke inn i mønstrene i det hele tatt. I tillegg jobber jeg mye med de ungdommene som ikke vil gå på skolen - og de passer heller ikke inn i mønsteret. Hele undervisninga på høyskolen tok utgangspunkt i normaleleven - i den grad den eleven finnes - den som er motivert for å lære i alle situasjoner. Vi snakket ikke om klasseledelse og hvor viktig det er, heller ikke snakket vi om at det aller viktigste for elevene på skolen sannsynligvis er vennene de har der. Har de gode venner så kan de lære - har de ikke venner så mangler de det som de oppfatter som det viktigste i livet og lærer mye dårligere. Ingenting sånt lærte vi - men jeg har lært navnet på mange fine pedagoger som TROR og TENKER mye rart .