Filmer sett i 2012

[Skilpadda]

Januar:

1. Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg hadde skrudd forventningene helt ned i bunnen, og ble dermed ikke skuffet. Eller i alle fall nesten ikke skuffet. Her er knapt noe igjen av det snevet av eleganse som var i eneren, her er altfor lite snappy dialog og briljant deduksjon, fjernet til fordel for altfor mye action og slåsskamp i umotivert langsom kino, og Holmes er manisk og nær psykotisk uten balanserende, kjølig intelligens og distanse. Og Stephen Fry er - selv om han alltid er verdt å se - sørgelig dårlig utnyttet; hans Mycroft er nesten parodisk eksentrisk/latterlig og bidrar ikke med noe nyttig til plottet (bortsett fra en godt planlagt tur i robåt!). Men, som sagt, forventningene mine var svært lave; Downey og Law er blant de mest sjarmerende skuespillerne jeg vet, og særlig i kombinasjon er det fremdeles nok til at jeg synes det er verdt det å sitte et par timer og se på dem. Og så er det dessuten en trøst å vite at dersom man vil ha en mer gjennomtenkt Sherlock Holmes og en mer genuint intelligent og interesant Mycroft, så er det jo bare et par dager til neste episode av Sherlock!

2. Thor. Kenneth Branagh lager Marvel-film, og resultatet er definitivt akseptabel underholdning. Det er ingen måte å gjøre denne historien rimelig eller sannsynlig på, og Marvel-universet krever et ekstra lag av suspension of disbelief for alle som kjenner litt til norrøn mytologi, men greier man å svelge det, er dette både spennende og morsomt. Omtrent like dyptpløyende og skummel som en rimelig bra Doctor Who-episode, og det er ikke noe dårlig skussmål, det. Anthony Hopkins er en utmerket Odin, og jeg likte ellers særlig Tom Hiddleston som en Loki som er utspekulert og upålitelig, som han jo skal være, og som tross alt ikke ender opp som en entydig skurk.

3. X-Men First Class. Opprinnelseshistorien bak X-Men er langt bedre enn de siste par filmene fra dette universet, og det enda slike historier er vanskelige å gjøre vellykket. Flott casting; Michael Fassbender (som Erik Lensherr/Magneto) ligner jo til og med litt på Ian McKellan, i alle fall i mimikken, James McAvoy er en veldig fin, tweedbejakket og over-anstendig Charles Xavier, og forholdet mellom dem er, som det skal, det som i hovedsak gir nerve til filmen. Kevin Bacon er aldeles briljant, både som nazist og senere, January Jones er perfekt som diamantkvinnen Emma Frost, og så er det en fryktelig morsom ukreditert cameo, i en bar halvveis ut i filmen, som jeg ikke skal spoile for dem som vil se filmen. En del superkrefter er det vanskelig å overføre fra tegneserie til en på sitt vis "realistisk" film uten at de ser latterlige ut, men jeg synes det aller meste fungerer bra her. Og den kalde krigen er et svært godt valg som bakteppe her, ikke bare fordi den passer i forhold til alderen på hovedpersonene.