Jentefesten

[Myria]

Sitat:

Det er ikke til å komme fra at det er et problem for kvinner som gruppe at de som gruppe velger noe som gjør at de kommer dårligere ut.

Mener du da at man som kvinne bør ta valg basert på andres ønsker og behov heller enn sine egne?

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg tenker at kvinner som velger å jobbe mindre og ta seg av familielogistikken, må tåle å bli fortalt at de taper på det. For det gjør de.

Taper? Jeg tror tviler sterkt på at hjemmeværende/deltidsarbeidende ser det slik. Her er vi tilbake til prioriteringer. Man kan fint ordne seg slik at en som reduserer arbeidstiden ikke kommer dårligere ut når det gjelder økonomi ved evt skillsmisse eller pensjon senere i livet. At man kanskje (det avhenger av bransjen man jobber i) stiller annerledes på arbeidsmarkedet etter endt permisjon/deltidsarbeid kan derimot være et tap, helt klart. På den annen side vinner man på andre områder, i form av ro og mer tid med barna sine. Mange synes livet med begge foreldre i fulltidsarbeid er stressende både for dem og barna, og gir relativt liten tid sammen. For mange vil dette være noe som er viktigere enn at man klatrer høyest mulig på sin karrierestige. Hva som føles som et tap kommer helt an på hva man verdsetter mest.

[Syrin]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

.... At man kanskje (det avhenger av bransjen man jobber i) stiller annerledes på arbeidsmarkedet etter endt permisjon/deltidsarbeid kan derimot være et tap, helt klart. På den annen side vinner man på andre områder, i form av ro og mer tid med barna sine. Mange synes livet med begge foreldre i fulltidsarbeid er stressende både for dem og barna, og gir relativt liten tid sammen. For mange vil dette være noe som er viktigere enn at man klatrer høyest mulig på sin karrierestige. Hva som føles som et tap kommer helt an på hva man verdsetter mest.

Ok, men dette blir litt forenkla. Det går an å verdsette sine barn høgare enn alt, men samtidig vere to vaksne i full jobb. Vi jobba begge full tid når mine gjekk i barnehage, og har aldri syns dette var negativt. Det eg syns er ille er at andre trur at eg egentlig ville ha jobba redusert, men det er det som gir meg energi, glede og driv. Det er ikkje berre for å gjere karriere og tene pengar - og om så var så er det ingenting galt i det heller. Men ungane er viktigare enn alt. Dei har hatt det veldig bra heile tida.

[Myria]

Opprinnelig lagt inn av Syrin, her.

Ok, men dette blir litt forenkla. Det går an å verdsette sine barn høgare enn alt, men samtidig vere to vaksne i full jobb. Vi jobba begge full tid når mine gjekk i barnehage, og har aldri syns dette var negativt. Det eg syns er ille er at andre trur at eg egentlig ville ha jobba redusert, men det er det som gir meg energi, glede og driv. Det er ikkje berre for å gjere karriere og tene pengar - og om så var så er det ingenting galt i det heller. Men ungane er viktigare enn alt. Dei har hatt det veldig bra heile tida.

Jeg har ikke sagt noe som helst negativt om hvordan folk lever sitt liv, og det er kjempeflott hvis dere har levd og lever akkurat det livet dere ønsker. Men du må også akseptere at det finnes mange som ikke synes to fulltidsstillinger gir det beste livet for hverken dem eller barna. Det er ikke det samme som kritikk av andres valg. Du sier det er ingenting galt i å ønske å gjøre karriere og tjene penger, nei, det er ikke det. Men det er heller ingenting galt i å velge bort dette fordi man ønsker å bruke mer tid på sine egne barn.

Jeg lurer på hva som er målet til alle dere som klager over at kvinner er hjemmeværende eller deltidsarbeidende? Hva er det dere ønsker å oppnå med kritikken? Ønsker dere at ingen skal velge dette? Skal alle jobbe fulltid så fremt de rent fysisk kan? Dere snakker om kvinner som tidligere måtte kjempe for å komme vekk fra hjemmetilværelsen og ut i arbeidslivet, skal det nå virkelig bli nødvendig å måtte kjempe seg tilbake igjen for de som ønsker det? Er dette frihet?

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Jeg har ikke sagt noe som helst negativt om hvordan folk lever sitt liv, og det er kjempeflott hvis dere har levd og lever akkurat det livet dere ønsker. Men du må også akseptere at det finnes mange som ikke synes to fulltidsstillinger gir det beste livet for hverken dem eller barna. Det er ikke det samme som kritikk av andres valg. Du sier det er ingenting galt i å ønske å gjøre karriere og tjene penger, nei, det er ikke det. Men det er heller ingenting galt i å velge bort dette fordi man ønsker å bruke mer tid på sine egne barn.

Jeg lurer på hva som er målet til alle dere som klager over at kvinner er hjemmeværende eller deltidsarbeidende? Hva er det dere ønsker å oppnå med kritikken? Ønsker dere at ingen skal velge dette? Skal alle jobbe fulltid så fremt de rent fysisk kan? Dere snakker om kvinner som tidligere måtte kjempe for å komme vekk fra hjemmetilværelsen og ut i arbeidslivet, skal det nå virkelig bli nødvendig å måtte kjempe seg tilbake igjen for de som ønsker det? Er dette frihet?

Jeg ønsker først og fremst å se at de som insisterer på dette valget faktisk skjønner og aksepterer hva valget innebærer. De kvinnene som har valgt hjemmetilværelsen og sier rett ut at det er verdt resten av livet i sokkelleilihet uten soverom bare barna kan ha mamma hjemme til de begynner på videregående argumenterer jeg ikke imot jeg altså.

[Myria]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg ønsker først og fremst å se at de som insisterer på dette valget faktisk skjønner og aksepterer hva valget innebærer. De kvinnene som har valgt hjemmetilværelsen og sier rett ut at det er verdt resten av livet i sokkelleilihet uten soverom bare barna kan ha mamma hjemme til de begynner på videregående argumenterer jeg ikke imot jeg altså.

Dette var litt av en svartmaling. Du mener altså at alle kvinner som har redusert arbeidstid (det er forøvrig sjelden man er hjemmeværende til barna er i tenårene, for de aller fleste er det snakk om tiden før skolealder) aldri vil kunne ha en økonomi som tilsier mer enn "sokkelleilighet uten soverom"?

Og så lurer jeg litt på det voldsomme behovet for å opplyse hjemmeværende kvinner om at de er rett på vei mot en tilværelse i "sokkelleilighet uten soverom". Hvorfor dette behovet for å blande seg inn i andres liv og valg på den måten? Jeg er sikker på at om hjemmeværende mødre hadde startet en tråd for å opplyse fulltidsarbeidende kvinner om konsekvensene av dette valget, hvor mye dårligere tilknytning deres barn har (for ikke å snakke om større fare for å få atferdsproblemer) fordi de er i barnehage mer enn de har våkentid med foreldrene sine, og at de ofrer tid med barna for å ha stort hus, bil og to ukers chartertur til Hellas hver sommer, da hadde det blitt ramaskrik her på forumet.
Jeg vil igjen påpeke at jeg ikke har kritisert noen for hvordan de har valgt å leve livet sitt. Kritikken i denne tråden har utelukkende gått mot mødre med redusert arbeidstid. Jeg skulle virkelig ønske vi kunne la folk få velge sine egne liv i stedet for å tro at en selv sitter på fasiten. Jeg synes faktisk det er en ganske arrogant holdning å insinuere at alle som har valgt annerledes enn en selv umulig kan vite nøyaktig hva de går til.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Dette var litt av en svartmaling. Du mener altså at alle kvinner som har redusert arbeidstid (det er forøvrig sjelden man er hjemmeværende til barna er i tenårene, for de aller fleste er det snakk om tiden før skolealder) aldri vil kunne ha en økonomi som tilsier mer enn "sokkelleilighet uten soverom"?

Og så lurer jeg litt på det voldsomme behovet for å opplyse hjemmeværende kvinner om at de er rett på vei mot en tilværelse i "sokkelleilighet uten soverom". Hvorfor dette behovet for å blande seg inn i andres liv og valg på den måten? Jeg er sikker på at om hjemmeværende mødre hadde startet en tråd for å opplyse fulltidsarbeidende kvinner om konsekvensene av dette valget, hvor mye dårligere tilknytning deres barn har (for ikke å snakke om større fare for å få atferdsproblemer) fordi de er i barnehage mer enn de har våkentid med foreldrene sine, og at de ofrer tid med barna for å ha stort hus, bil og to ukers chartertur til Hellas hver sommer, da hadde det blitt ramaskrik her på forumet.
Jeg vil igjen påpeke at jeg ikke har kritisert noen for hvordan de har valgt å leve livet sitt. Kritikken i denne tråden har utelukkende gått mot mødre med redusert arbeidstid. Jeg skulle virkelig ønske vi kunne la folk få velge sine egne liv i stedet for å tro at en selv sitter på fasiten. Jeg synes faktisk det er en ganske arrogant holdning å insinuere at alle som har valgt annerledes enn en selv umulig kan vite nøyaktig hva de går til.

Mi meining er ikkje å kritisere frivillig deltidsarbeidande kvinner som enkeltpersonar. Men eg meiner at det er nokre strukturar på samfunnsnivå, som gjer at det er kvinna som tar dette valet når dei ser at barnet får for mykje tid i barnehage, ikkje mannen. Eg meiner at i det det er 50-50 fordeling mellom menn som bruker tid på å vere heime istadenfor å jobbe og kvinner som gjer det same, er det i mindre grad problematisk. Igjen, på samfunnsnivå. Det at nokre familiar gjer eit slikt val, at ein av foreldra går heime og bruker tid med ungar er greit for meg. Det at det stort sett alltid er kvinna som gjer dette, meiner eg er eit uttrykk for maktstrukturar og posisjonering i arbeids- og samfunnsliv.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Dette var litt av en svartmaling. Du mener altså at alle kvinner som har redusert arbeidstid (det er forøvrig sjelden man er hjemmeværende til barna er i tenårene, for de aller fleste er det snakk om tiden før skolealder) aldri vil kunne ha en økonomi som tilsier mer enn "sokkelleilighet uten soverom"?

Og så lurer jeg litt på det voldsomme behovet for å opplyse hjemmeværende kvinner om at de er rett på vei mot en tilværelse i "sokkelleilighet uten soverom". Hvorfor dette behovet for å blande seg inn i andres liv og valg på den måten? Jeg er sikker på at om hjemmeværende mødre hadde startet en tråd for å opplyse fulltidsarbeidende kvinner om konsekvensene av dette valget, hvor mye dårligere tilknytning deres barn har (for ikke å snakke om større fare for å få atferdsproblemer) fordi de er i barnehage mer enn de har våkentid med foreldrene sine, og at de ofrer tid med barna for å ha stort hus, bil og to ukers chartertur til Hellas hver sommer, da hadde det blitt ramaskrik her på forumet.
Jeg vil igjen påpeke at jeg ikke har kritisert noen for hvordan de har valgt å leve livet sitt. Kritikken i denne tråden har utelukkende gått mot mødre med redusert arbeidstid. Jeg skulle virkelig ønske vi kunne la folk få velge sine egne liv i stedet for å tro at en selv sitter på fasiten. Jeg synes faktisk det er en ganske arrogant holdning å insinuere at alle som har valgt annerledes enn en selv umulig kan vite nøyaktig hva de går til.

Jeg er egentlig mest sjokkert over at det virker som om valget er at enten jobber begge fullt, eller så er det kvinnen som skal slutte å jobbe/jobbe redusert. For meg så ville jo det naturlige alternativet vært at begge jobbet redusert.

[Myria]

Opprinnelig lagt inn av løve70, her.

Jeg er egentlig mest sjokkert over at det virker som om valget er at enten jobber begge fullt, eller så er det kvinnen som skal slutte å jobbe/jobbe redusert. For meg så ville jo det naturlige alternativet vært at begge jobbet redusert.

Ja, nettopp, for deg. Er det ikke lov for andre å velge annerledes?

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg ønsker først og fremst å se at de som insisterer på dette valget faktisk skjønner og aksepterer hva valget innebærer. De kvinnene som har valgt hjemmetilværelsen og sier rett ut at det er verdt resten av livet i sokkelleilihet uten soverom bare barna kan ha mamma hjemme til de begynner på videregående argumenterer jeg ikke imot jeg altså.

Jeg er veldig enig i dette. Egentlig må folk få velge akkurat som de vil, men de må da også ta eventuelle negative konsekvenser av dette valget uten å syte. Det som allikevel er viktig er at konsekvensene rundt disse valgene blir tydeliggjort. Jeg tror fremdeles det er mange som får seg en aldri så liten sjokkopplevelse ved et samlivsbrudd.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Jeg har ikke sagt noe som helst negativt om hvordan folk lever sitt liv, og det er kjempeflott hvis dere har levd og lever akkurat det livet dere ønsker. Men du må også akseptere at det finnes mange som ikke synes to fulltidsstillinger gir det beste livet for hverken dem eller barna. Det er ikke det samme som kritikk av andres valg. Du sier det er ingenting galt i å ønske å gjøre karriere og tjene penger, nei, det er ikke det. Men det er heller ingenting galt i å velge bort dette fordi man ønsker å bruke mer tid på sine egne barn.

Jeg lurer på hva som er målet til alle dere som klager over at kvinner er hjemmeværende eller deltidsarbeidende? Hva er det dere ønsker å oppnå med kritikken? Ønsker dere at ingen skal velge dette? Skal alle jobbe fulltid så fremt de rent fysisk kan? Dere snakker om kvinner som tidligere måtte kjempe for å komme vekk fra hjemmetilværelsen og ut i arbeidslivet, skal det nå virkelig bli nødvendig å måtte kjempe seg tilbake igjen for de som ønsker det? Er dette frihet?

Nei, som jeg gjentar og gjentar: Den dagen du er økonomiske sikret, er du virkelig fri. Det er ønsket mitt for så mange kvinner som mulig. Fordi du, som sagt, virkelig ikke er fri om du er gjeldsslave eller blakk. Ved å velge å la seg forsørge uten tanke for pensjon og samlivsbrudd, er du ikke fri, selv om det kanskje føles sånn i øyeblikket. Ved å være nødt til å jobbe fullt for å overleve, er du heller ikke fri.

Du setter dette opp som valget mellom pest eller kolera, mens jeg opplever det å forsørge seg selv mer som en mild allergi. Du kan i større grad velge du vil leve med plagene. Jeg har, selv på en ikke altfor høy lønn, råd til å jobbe redusert og samtidig forsørge meg selv. Jeg er fri til å velge det selv, jeg er sikker så lenge jeg har jobb, og jeg sikrer fremtida ved å tjene opp pensjon og betale ned gjeld.

Det fins også andre måter å sikre seg på. Privat pensjonssparing for den som jobber redusert. Den som taper inntekt for å ta vare på familien får større eierandel i felles bolig. For eksempel.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Taper? Jeg tror tviler sterkt på at hjemmeværende/deltidsarbeidende ser det slik. Her er vi tilbake til prioriteringer. Man kan fint ordne seg slik at en som reduserer arbeidstiden ikke kommer dårligere ut når det gjelder økonomi ved evt skillsmisse eller pensjon senere i livet. At man kanskje (det avhenger av bransjen man jobber i) stiller annerledes på arbeidsmarkedet etter endt permisjon/deltidsarbeid kan derimot være et tap, helt klart. På den annen side vinner man på andre områder, i form av ro og mer tid med barna sine. Mange synes livet med begge foreldre i fulltidsarbeid er stressende både for dem og barna, og gir relativt liten tid sammen. For mange vil dette være noe som er viktigere enn at man klatrer høyest mulig på sin karrierestige. Hva som føles som et tap kommer helt an på hva man verdsetter mest.

Jeg tenker at hva man ser på som tap, endrer seg i løpet av livet.
http://www.seniorpolitikk.no/nyhet/a...e-mulig-a-vite
Denne artikkelen sier noe om hvordan kvinner som valgte kjønnstypisk på 60- og 70-tallet er blitt tapere i forhold til pensjon.

[Myria]

[quote=Hattifnatten;3203126]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Jeg tenker i alle fall at kvinner bør bevisstgjøres og få større rammer rundt sine valg slik at antallet kvinner som ender opp med å angre, sitte uten nåla i veggen og være lønnstapere vil reduseres.

Valget er like fritt om man blir presentert flere alternativer enn dem man ser for seg ut i fra det man er sosialisert til.

Ja, jeg er helt med på bevisstgjøring. Det jeg ikke liker er at man automatisk går ut fra at kvinner som velger å være hjemmeværende/rredusere arbeidstiden ikke kan ha tatt et fritt valg reller ikke vet hvilke konsekvenser dette kan få. Jeg misliker denne "du kan umulig vite hva du driver med"-holdningen enkelte viser overfor kvinner som har valgt annerledes enn en selv. Mødre som reduserer arbeidstiden pga barna tar ikke mindre frie valg enn andre kvinner, de har bare andre prioriteringer og ønsker.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Ja, jeg er helt med på bevisstgjøring. Det jeg ikke liker er at man automatisk går ut fra at kvinner som velger å være hjemmeværende/rredusere arbeidstiden ikke kan ha tatt et fritt valg reller ikke vet hvilke konsekvenser dette kan få. Mødre som reduserer arbeidstiden pga barna tar ikke mindre frie valg enn andre kvinner, de har bare andre prioriteringer og ønsker.

på individnivå er det heilt sikkert mange som er bevisste dette. På samfunnsnivå er det likevel påfallande at det nettopp er kvinner som gjer dette valet.

[Myria]

Opprinnelig lagt inn av bai, her.

på individnivå er det heilt sikkert mange som er bevisste dette. På samfunnsnivå er det likevel påfallande at det nettopp er kvinner som gjer dette valet.

Er det mer påfallende enn at det ofte er kvinner som velger å jobbe i helsevesenet eller jobbe med barn? Eller at menn i større grad velger manuelt arbeid? Kan det tenkes at menn og kvinner rett og slett har en del ulike interesser?

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Er det mer påfallende enn at det ofte er kvinner som velger å jobbe i helsevesenet eller jobbe med barn? Eller at menn i større grad velger manuelt arbeid? Kan det tenkes at menn og kvinner rett og slett har en del ulike interesser?

Men det er nettopp dette jeg syns er så skrekkelig urimelig: Skal disse ulike interessene føre til at det ene kjønnet klarer seg fint etter en skilsmisse, mens det andre sliter, økonomisk sett?

At penger ikke er alt, er noe rike folk kan ta seg råd til å mene.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Er det mer påfallende enn at det ofte er kvinner som velger å jobbe i helsevesenet eller jobbe med barn? Eller at menn i større grad velger manuelt arbeid? Kan det tenkes at menn og kvinner rett og slett har en del ulike interesser?

Problemet er ikkje ulike interesser, men at de er høgare forekomst av ufrivillig deltid og lågare lønn i dei yrkene kvinner gjerne vel.