Barn av regnbuen

[Pebbles]

Jeg reagerer følelsesmessig negativt på flere av innleggene i denne tråden. Jeg prøver å få tak i akkurat hva som skjer når jeg leser, og jeg tror det kan oppsummeres i at jeg jeg er drittlei av en kynisk tilnærming til ting som engasjerer og rører mange. Det kan gå litt sport i å være kritisk. For om man er kritisk - og skeptisk - da er man Klok. Det var sikkert upresist og klønete ordlagt, men jeg finner ikke helt ordene mine når det gjelder denne saken.

Jo eldre jeg blir, jo mindre kynisk og tilbakelent ironisk og sarkastisk blir jeg. Det blir bare mer og mer åpenbart at de tilsynelatende enkle sannhetene er det sanneste og mest ekte vi har.

Jeg elsker sangen "Barn av regnbuen". Det var den fineste sangen jeg visste om i barndommen og at noen finner den naiv&klein (eller lignende) er en trist greie.

Jeg kjenner veldig sterkt at selve grunnmuren i hele mitt livssyn og hverdag er følelsen av felleskap med alle mennesker i hele verden. Jeg kjenner mange ungdommer som blir sinte når jeg gir uttrykk for at alle mennesker er like mye verdt. For sånne ungdommer, som enda egentlig ikke har funnet fotfeste i voksenlivet, er det såvisst viktig å se at 40.000 mennesker samles spontant på Yongstorvet og synger om at vi alle er søstre og brødre av regnbuen. Det kan være et virkningsfullt korrektiv til sint-ung-mann-bobla som mange lever i.