Ettåringer stresset av barnehage (tv ikveld)

[Amelie]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Jeg husker at mamma har snakket om en nabodame som la barnet sitt på loftet, og at mamma var så sjokkert. Dette var på sekstitallet. Jeg og mine søsken har alltid vært med henne i det hun gjorde.

Stakkars lille. Det er dessverre mange lignende historier. Babyer skulle gjerne gråte seg i søvn, eller være i lekegrinda hele dagen.
Var folk mindre empatiske før? Eller hadde de lavere IQ?

Jeg har vært heldig som har hatt anledning til å ha barna hjemme til de var 2 år (dagmamma 5 dager/mnd pga nattevakter) - og de har hatt godt av det. Det gikk fint da de startet, og de skjønte at de var med på "noe nytt og kult". Jeg har alltid sagt oppmuntrende: "Ha det gøy! - henter deg etterpå" til dem, og jeg kan heldigvis telle på 1 hånd de gangene de har grått ved avlevering. Jeg har jobbet noen få år i barnehage nå, og det er stor forskjell på barn. Det er klart det en en stor overgang fra å være hjemme med mamma/pappa - det er en Stor Verden og det kan være overveldende.

Men 1-åringene er jo forskjellige personligheter med egne erfaringer. Noen er sarte, beskjedne og tenksomme, andre er robuste og fulle av bekymringsløst pågangsmot. Også finner vi selvsagt mange i mellom der. Mange av 1-åringene elsker barnehagen. I begynnelsen kan det være rart og vanskelig for dem, i forhold til at de ikke helt "vet" om de blir hentet - og tidsperspektivet blir noe stort og abstrakt. Det er helt klart viktig at det er dyktige voksne der, med gode rutiner på hverdagen. Også ved personalsykdom.

Jeg er intens tilhenger av små avdelinger, f.eks 3 voksne og 9 barn.