Om bursdager og selvbestemmelse

[Røverdatter]

Jeg kjenner at jeg ikke har blitt spesielt mer positiv til trenden med digre og omfattende barnebursdager de siste årene. Jeg har vært på alle sider av bordet og vært den mammaen som ble skjelt ut fordi vi bare inviterte 3 av 17 jenter fra klassen et par måneder ut i 1. klasse. Til en litt usikker og introvert seksåring som ble skrekkslagen ved tanken på 17 mer eller mindre fremmede barn i huset. Vi har opplevd at bare 3 av 15 kom og at ungene ikke har blitt bedt når de selv har følt seg som en del av gruppen som ble bedt. Min konklusjon er og blir at bursdager får alt for mye fokus, at de tillegges mye større betydning enn de har og at andre arenaer for inkludering hadde fortjent langt større fokus. Hvis noen blir holdt utenfor bør det gjøres en hel masse for dem, både i klassesituasjonen, på fritiden og selvsagt også når det kommer til selskaper, men det store fokuset på bursdager som inkluderingsarena syns jeg er rett ut merkelig.

Jeg må si jeg skjønner 11-åringen din godt når han syns det blir kunstig og rart å feire dagen sin med noen han ikke har en relasjon til. Min eldste er også 11 og jeg ville ikke tvunget henne til å invitere alle jentene i klassen om hun syns det ble rart og om ingen andre gjorde det. Noen ganger er det å være en del av en flokk tuftet på å ikke skille seg ut, og i en så sårbar alder så skal man være vâr på sånne ting. Når det er sagt så ville jeg nok invitert de som jeg visste at kanskje ikke fikk så mange invitasjoner. (Her er det fortsatt vanlig og ønsket med klassebursdager, men jeg har sett et par stykker som kanskje havner litt utenfor bli bedt til dem som bare har noen få i bursdag. Tydelig ikke bare på FP man tenker på inkludering.)

[My]

Jeg tenker at det viktigste er ikke at alle skal gå i alle sine bursdager, men at alle får gå i bursdag til noen, og at det er et visst system som sikrer dette. Veldig fint slik du gjorde Zoë, å sjekke at de som gutten ikke ville invitere har blitt invitert i andre bursdager.

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Min konklusjon er og blir at bursdager får alt for mye fokus, at de tillegges mye større betydning enn de har og at andre arenaer for inkludering hadde fortjent langt større fokus.

En liten kommentar til denne. I en viss alder (mellom ca 3 og ca 8-10 år) kan det nesten ikke tillegges større betydning enn det har for det bursdagsbarnet det gjelder. Ved siden av julaften er bursdagen den største dagen i året for barna, og de gleder seg gjerne et halvt år i forveien. Det er vanskelig å få til å tone ned et barns forventninger til egen bursdag. At bursdagen til et barn blir ødelagt ved at ingen gjester kommer er jevngodt med å ødelegge julaften. Men for oss voksne har det ikke så stor betydning nei, men vi må ikke undervurdere hvor mye det betyr for ungene. Og et barns bursdag har selvsagt ikke så stor betydning for alle de andre barna, særlig ikke når det blir veldig mange selskap i løpet av et år, og det er ikke så farlig om man går glipp av ett eller to. Det er lett å glemme at ett av veldig mange bursdagsselskap i året for ditt barn er Den Ene Store Dagen for bursdagsbarnet.

Men jeg er selvsagt enig i at andre arenaer for inkludering fortjener langt større fokus.