Om bursdager og selvbestemmelse

[Røverdatter]

Jeg kjenner at jeg ikke har blitt spesielt mer positiv til trenden med digre og omfattende barnebursdager de siste årene. Jeg har vært på alle sider av bordet og vært den mammaen som ble skjelt ut fordi vi bare inviterte 3 av 17 jenter fra klassen et par måneder ut i 1. klasse. Til en litt usikker og introvert seksåring som ble skrekkslagen ved tanken på 17 mer eller mindre fremmede barn i huset. Vi har opplevd at bare 3 av 15 kom og at ungene ikke har blitt bedt når de selv har følt seg som en del av gruppen som ble bedt. Min konklusjon er og blir at bursdager får alt for mye fokus, at de tillegges mye større betydning enn de har og at andre arenaer for inkludering hadde fortjent langt større fokus. Hvis noen blir holdt utenfor bør det gjøres en hel masse for dem, både i klassesituasjonen, på fritiden og selvsagt også når det kommer til selskaper, men det store fokuset på bursdager som inkluderingsarena syns jeg er rett ut merkelig.

Jeg må si jeg skjønner 11-åringen din godt når han syns det blir kunstig og rart å feire dagen sin med noen han ikke har en relasjon til. Min eldste er også 11 og jeg ville ikke tvunget henne til å invitere alle jentene i klassen om hun syns det ble rart og om ingen andre gjorde det. Noen ganger er det å være en del av en flokk tuftet på å ikke skille seg ut, og i en så sårbar alder så skal man være vâr på sånne ting. Når det er sagt så ville jeg nok invitert de som jeg visste at kanskje ikke fikk så mange invitasjoner. (Her er det fortsatt vanlig og ønsket med klassebursdager, men jeg har sett et par stykker som kanskje havner litt utenfor bli bedt til dem som bare har noen få i bursdag. Tydelig ikke bare på FP man tenker på inkludering.)