"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[Line*]

Jeg synes virkelig det er på høy tid at man setter fokus på dette med tid, jobb, karriere og barn.
Dette har jeg skrevet mye om, og tenkt mye på.
Jeg tar utgangspunkt i det jeg leste her, og tenker at: " Endelig begynner man å sette fokus på alle de barna som lider under foreldres høye krav til karriere og penger, satt foran samvær og tid med barna!"

Og jeg er helt enig med DM om at den uttalelsen om kjønn er helt på trynet, og selvsagt er det innenfor det jeg vil kalle "hersketeknikkuttalelse".

Èn ting er at et barn sier "Pappa liker meg ikke lenger", en helt annen ting er når barn begynner å snakke om død og begravelse om seg selv. Mener jeg.
Det er faktisk ganske sterke ord, i mine øyne, at et barn undrer seg om mamma har tid til å komme i begravelsen om barnet skulle dø.

[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg synes virkelig det er på høy tid at man setter fokus på dette med tid, jobb, karriere og barn.
Dette har jeg skrevet mye om, og tenkt mye på.
Jeg tar utgangspunkt i det jeg leste her, og tenker at: " Endelig begynner man å sette fokus på alle de barna som lider under foreldres høye krav til karriere og penger, satt foran samvær og tid med barna!"

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men i denne konkrete saken var det mange "varsellamper" som blinket. Mor er alene om omsorgen, hun nedprioriterer både barnet og foreldremøter, dette til tross for at hun har et barn med litt spesielle behov. Og barnet selv føler utrygghet i situasjonen.

Nei, det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom om foreldrene gjør karriere og om de er i stand til å ta seg av barna. Men til en viss grad mener jeg det er en sammenheng mellom foreldrenes karrierer - og deres VILJE til å ta seg av barna.

Jeg mener at det skal VELDIG mye til for at det skal være "akseptabelt" å utebli fra foreldremøter som omhandler ens eget barn, eller ikke henter sykt barn, eller ikke følger barnet til tannlegen. Da bør man helst ligge hjemme med brukket rygg - ikke sitte i et "viktig møte" eller lunsje med en "viktig kunde".

Viktighet er prioritering, og verken mer eller mindre. Syns man at jobben er viktigere enn barna? Eller er barna viktigere enn jobben? Når man kommer i skvis - hva prioriteres? Jeg mener det finnes en del karriereforeldre som prioriterer feil, fordi de prioriterer jobben foran barna.

Er man ikke villig til å gi barna førsteprioritet i livet sitt, så burde man ikke få barn. Jeg mener ikke med det at man ikke skal ha jobb, eller at man skal tilbringe 24 timer i døgnet sammen med barna. Men når skvisen er der - når du må velge mellom stille på møte med PPT om ditt barns problemer, og et møte med en viktig og inntektsbringende kunde - hvis man da velger jobben foran barnet... Da burde man ikke hatt barn.

I de fleste (?) familier er det to foreldre som kan dele på oppgavene, og selvsagt kan man vurdere der og da hvem som skal ta foreldremøtet med PPT, og hvem som skal følge til legen, og så videre. Man er ikke en "dårlig mor" om far tar slike oppgaver. Men hvis alternativet er at INGEN stiller på møtet, da syns jeg det er omsorgssvikt.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Min personlige mening: om det er mor eller far, spiller ingen rolle. Men overlater man støtt og stadig den daglige omsorgen av barnet (henting og levering i barnehage, matpakkesmøring, oppfølging, osv) til barnevakter, da syns jeg det er galt.

Jeg syns det er utrolig viktig at det stort sett er foreldrene som leverer og henter i barnehage, fordi det er den viktigste kontaktflaten man har mot barnehagen, levering og henting. Viktige beskjeder blir alltids formidlet uansett (hvis barnet ditt blir sykt så ringer de jo midt på dagen), men småting, ting som kan fortelle om barnet har det bra eller ikke, det formidles ofte ved "småprat" i garderoben. At man en gang i blant har andre til å levere og hente er jo greit, men det bør være unntaket og ikke regelen.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men årsaken til at barnet ikke får sine behov dekket er at mor jobber så mye. Hun avlyser møter med skolen og PPT, for hun "har ikke tid". Det er åpenbart at hun har latt karrieren bli viktigere enn barnet.

bina sier det!

[Harriet Vane]

Jeg er bekymret for at denne diskusjonen skal bli en "karrieremødre bedriver omsorgssvikt"-diskusjon, istedet for at man faktisk får med seg hva som egentlig er poenget.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg er bekymret for at denne diskusjonen skal bli en "karrieremødre bedriver omsorgssvikt"-diskusjon, istedet for at man faktisk får med seg hva som egentlig er poenget.

Jeg er bekymret for at det skal tåkelegges at det faktisk er tilfelle at mange karrierekvinner bedriver omsorgsvikt bak sine skylapper av såkalt suksess og selvrealisering, og for at "rødstrømper" skal klare å tre uklare strømper over hodet/øynene på folk nå som det endelig blir satt fokus på et virkelig problem i samfunnet vårt.
Det er komplett og fullstendig kjønnsuavhengig etter min mening.

Jeg blir livredd for at forsvaret fra dem som synes dette er "såre enkelt å kombinere" skal overskygge den debatten som nå endelig kommer.

Håper ikke folk lar seg kvele av den evinnelige melodien vi har hørt de siste 30 årene, men hører det nye refrenget av den samme melodien. At de ser at dette faktisk er et problem.
Et problem å ta fatt i.

Hipp hurra for en slik debatt, som alle andre debatter.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg er bekymret for at det skal tåkelegges at det faktisk er tilfelle at mange karrierekvinner bedriver omsorgsvikt bak sine skylapper av såkalt suksess og selvrealisering, og for at "rødstrømper" skal klare å tre uklare strømper over hodet/øynene på folk nå som det endelig blir satt fokus på et virkelig problem i samfunnet vårt.
Det er komplett og fullstendig kjønnsuavhengig etter min mening.

Jeg blir livredd for at forsvaret fra dem som synes dette er "såre enkelt å kombinere" skal overskygge den debatten som nå endelig kommer.

Håper ikke folk lar seg kvele av den evinnelige melodien vi har hørt de siste 30 årene, men hører det nye refrenget av den samme melodien. At de ser at dette faktisk er et problem.
Et problem å ta fatt i.

Hipp hurra for en slik debatt, som alle andre debatter.

Dette innlegget fikk jeg ikke helt tak i. Hva mente du? At det å ha karriere og familie ikke lar seg kombinere, selv for de som sier at de klarer det? For det har hvem bestemt? Er dette med karrieremødre virkelig et SÅ stort problem at vi har ventet og ventet på debatten? Tre uklare strømper over øynene på folk? Er DET et av de største problemene i samfunnet synes du? Helt sant?

Vel, jeg har ikke fått med meg at den debatten er sårt savnet, beklager.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg er bekymret for at denne diskusjonen skal bli en "karrieremødre bedriver omsorgssvikt"-diskusjon, istedet for at man faktisk får med seg hva som egentlig er poenget.

Det skjønner jeg, men jeg mener at det er "karrieremødrene" som vrir diskusjonen med å hevde at det ikke var på grunn av at denne moren jobbe for mye / var karrierekvinne at hun ble fratatt omsorgen. Jeg ser at flere i tråden har hevdet at "det må ligge mer bak" og "det var ikke fordi hun jobbet for mye".

Men jo, i akkurat denne konkrete saken VAR det fordi mor var karrierekvinne først, og mor sist. Hun jobbet for mye og greide aldri å prioritere barnets behov.

Det betyr selvsagt ikke at "alle" karrierekvinner mangler omsorgsevne og svikter sine barn. Like lite som man kan si at "alle" ressurssvake, arbeidsuføre mangler omsorgsevne og svikter sine barn.

Omsorgssvikt skjer i alle "samfunnslag", og kan ha mange former. Det er ikke bare å slå barna som er omsorgssvikt. Også det å overlate barna til seg selv fordi man prioriterer karrieren er åpenbar omsorgssvikt. Problemet er at det anses som langt mer "riktig" å svikte sine barn til fordel for karrieren, enn å svikte dem til fordel for spilleautomatene på kjøpesenteret.

Jeg kaller det et problem fordi jeg mener at for barnas del spiller det ingen rolle HVORFOR foreldrene ikke prioriterer deres behov. Får man et barn som krever mer enn snittet, enten det er fysisk, psykisk eller sosialt, så må man ta seg av barnet. Nedprioritering av å dekke barnets behov er omsorgssvikt. Du har jo selv vært inne på det, i den paragrafen du siterte. Det står listet opp ting som er omsorgssvikt - uten å vektlegge årsaken til omsorgssvikten.

Satt på spissen så er det omsorgssvikt hvis et barn må klare seg alene fordi mor er dødssyk og ligger på institusjon også. Selvsagt vil ingen klandre moren, men barnet må få den omsorgen det trenger uansett.

Jeg mener at mange luller seg inn i en ide om at det er ikke så farlig om de aldri ser barna sine så lenge det skyldes at de gjør karriere - for de mener at det på en måte likevel kommer barna til gode. For eksempel økonomisk - foreldrene jobber mye, men det kommer barna til gode fordi man får råd til større hus / ferietur / ny bil. Eller ett av de tristeste argumentene: "Det er bedre for barnet med en fornøyd mamma enn en sur og grinete".

Mest av alt trenger barna foreldrene sine. Og hvis foreldrene overflødiggjør seg selv gjennom barnevakter, og prioriterer karriere - ja, da er det vel ikke så rart om noen til slutt griper inn og sier at foreldrene ER overflødige, og at barnet trenger SKIKKELIGE omsorgspersoner?

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det skjønner jeg, men jeg mener at det er "karrieremødrene" som vrir diskusjonen med å hevde at det ikke var på grunn av at denne moren jobbe for mye / var karrierekvinne at hun ble fratatt omsorgen. Jeg ser at flere i tråden har hevdet at "det må ligge mer bak" og "det var ikke fordi hun jobbet for mye".

Men jo, i akkurat denne konkrete saken VAR det fordi mor var karrierekvinne først, og mor sist. Hun jobbet for mye og greide aldri å prioritere barnets behov.

Det betyr selvsagt ikke at "alle" karrierekvinner mangler omsorgsevne og svikter sine barn. Like lite som man kan si at "alle" ressurssvake, arbeidsuføre mangler omsorgsevne og svikter sine barn.

Omsorgssvikt skjer i alle "samfunnslag", og kan ha mange former. Det er ikke bare å slå barna som er omsorgssvikt. Også det å overlate barna til seg selv fordi man prioriterer karrieren er åpenbar omsorgssvikt. Problemet er at det anses som langt mer "riktig" å svikte sine barn til fordel for karrieren, enn å svikte dem til fordel for spilleautomatene på kjøpesenteret.

Jeg kaller det et problem fordi jeg mener at for barnas del spiller det ingen rolle HVORFOR foreldrene ikke prioriterer deres behov. Får man et barn som krever mer enn snittet, enten det er fysisk, psykisk eller sosialt, så må man ta seg av barnet. Nedprioritering av å dekke barnets behov er omsorgssvikt. Du har jo selv vært inne på det, i den paragrafen du siterte. Det står listet opp ting som er omsorgssvikt - uten å vektlegge årsaken til omsorgssvikten.

Satt på spissen så er det omsorgssvikt hvis et barn må klare seg alene fordi mor er dødssyk og ligger på institusjon også. Selvsagt vil ingen klandre moren, men barnet må få den omsorgen det trenger uansett.

Jeg mener at mange luller seg inn i en ide om at det er ikke så farlig om de aldri ser barna sine så lenge det skyldes at de gjør karriere - for de mener at det på en måte likevel kommer barna til gode. For eksempel økonomisk - foreldrene jobber mye, men det kommer barna til gode fordi man får råd til større hus / ferietur / ny bil. Eller ett av de tristeste argumentene: "Det er bedre for barnet med en fornøyd mamma enn en sur og grinete".

Mest av alt trenger barna foreldrene sine. Og hvis foreldrene overflødiggjør seg selv gjennom barnevakter, og prioriterer karriere - ja, da er det vel ikke så rart om noen til slutt griper inn og sier at foreldrene ER overflødige, og at barnet trenger SKIKKELIGE omsorgspersoner?

Gud bedre hvor bra skrevet!
Jeg bøyer meg rett og slett i støvet for dette, bina.
Og er takknemlig for at du satte så til de grader bra ord på akkurat det jeg tenker og mener om denne saken!

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg er bekymret for at det skal tåkelegges at det faktisk er tilfelle at mange karrierekvinner bedriver omsorgsvikt bak sine skylapper av såkalt suksess og selvrealisering, og for at "rødstrømper" skal klare å tre uklare strømper over hodet/øynene på folk nå som det endelig blir satt fokus på et virkelig problem i samfunnet vårt.

Når det gjelder dette konkrete tilfellet, så vet vi faktisk ikke om hun slet med psykiske problemer. Jeg kjenner mange karrierekvinner, og ingen av dem glemmer eller lar være å gå på foreldremøter. Denne damen er overhodet ikke representativ for snittet av høyt utdannete karrierekvinner.

Så MANGE er et ord du kan la være å benytte i denne sammenhengen.

Nå er det slik at behovet for selvrealisering også er medvirkende i fht å være et helt og lykkelig menneske for oss som er utstyrt med ressurser, evner og kapasitet. Jeg ville vært ulykkelig og apatisk om jeg skulle være (mer) hjemme, og det ville ingen tjent på. jeg skjønner at ikke alle har min kapasitet og ikke minst at ikke alle har min mann , men å skulle trø alle damer inn i samme form blir jo helt meningsløst.

Problemet for mange damer er at de gjør for mye hjemme og ikke har menn som tar ansvar for hus og hjem, at de er alene om omsorg, enten de er de facto er alenemødre eller ikke. Det er vel heller den manglende reelle likestillingen som er et problem, ikke den faktiske likestillingen i form av kvinners muligheter til utdanning og karriere.

Det "virkelige" problemet er ikke at damer jobber og har utdanning, det er heller alle de som går hjemme på kontantstøtte uten norskkunnskaper, de som sliter med mer eller mindre ubehandlede problemer med rus og psykiatri.

Det er sikkert noe underrapportering i fht ressurssterke foreldres evnetuelle omsorgssvikt av barn, men HOVEDSAKLIG er det altså alenemødre med rus/psykiatri av lavere sosiale klasser uten jobb som står for det aller meste av omsorgssvikten i dette landet.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Når det gjelder dette konkrete tilfellet, så vet vi faktisk ikke om hun slet med psykiske problemer. Jeg kjenner mange karrierekvinner, og ingen av dem glemmer eller lar være å gå på foreldremøter. Denne damen er overhodet ikke representativ for snittet av høyt utdannete karrierekvinner.

Så MANGE er et ord du kan la være å benytte i denne sammenhengen.

Nå er det slik at behovet for selvrealisering også er medvirkende i fht å være et helt og lykkelig menneske for oss som er utstyrt med ressurser, evner og kapasitet. Jeg ville vært ulykkelig og apatisk om jeg skulle være (mer) hjemme, og det ville ingen tjent på. jeg skjønner at ikke alle har min kapasitet og ikke minst at ikke alle har min mann , men å skulle trø alle damer inn i samme form blir jo helt meningsløst.

Problemet for mange damer er at de gjør for mye hjemme og ikke har menn som tar ansvar for hus og hjem, at de er alene om omsorg, enten de er de facto er alenemødre eller ikke. Det er vel heller den manglende reelle likestillingen som er et problem, ikke den faktiske likestillingen i form av kvinners muligheter til utdanning og karriere.

Det "virkelige" problemet er ikke at damer jobber og har utdanning, det er heller alle de som går hjemme på kontantstøtte uten norskkunnskaper, de som sliter med mer eller mindre ubehandlede problemer med rus og psykiatri.

Det er sikkert noe underrapportering i fht ressurssterke foreldres evnetuelle omsorgssvikt av barn, men HOVEDSAKLIG er det altså alenemødre med rus/psykiatri av lavere sosiale klasser uten jobb som står for det aller meste av omsorgssvikten i dette landet.

1. Dette er ikke en diskusjon som går på kjønn, men generell prioritering.
2. Jeg benytter meg av de ordene jeg mener er relevante når jeg debatterer, ikke ord jeg blir diktert til å benytte/ikke benytte.
3. Innlegget ditt oser av fordommer.
4. Hva er forskjellen på å ha barnevakt når man er på jobb eller i andre sammenheng?

Mange her er jo så skeptiske til å "sende ungen vekk", "blør i hjertet ved tanken" etc, og de som skjønner dem aller best, etter hva jeg kan lese, er såkalte karrieremennesker...
Hvorfor det, mon tro?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Nå er det slik at behovet for selvrealisering også er medvirkende i fht å være et helt og lykkelig menneske for oss som er utstyrt med ressurser, evner og kapasitet. Jeg ville vært ulykkelig og apatisk om jeg skulle være (mer) hjemme, og det ville ingen tjent på. jeg skjønner at ikke alle har min kapasitet og ikke minst at ikke alle har min mann , men å skulle trø alle damer inn i samme form blir jo helt meningsløst.

Det "virkelige" problemet er ikke at damer jobber og har utdanning, det er heller alle de som går hjemme på kontantstøtte uten norskkunnskaper, de som sliter med mer eller mindre ubehandlede problemer med rus og psykiatri.

Det er sikkert noe underrapportering i fht ressurssterke foreldres evnetuelle omsorgssvikt av barn, men HOVEDSAKLIG er det altså alenemødre med rus/psykiatri av lavere sosiale klasser uten jobb som står for det aller meste av omsorgssvikten i dette landet.

Jeg blir nesten skremt av deg, Mim. Det virker som om du har hele "forsvarstalen" din klar.

For det er jo utlendingene, de ressurssvake, de som får kontantstøtte og snakker dårlig norsk, de som har rusproblemer - det er jo DE som bedriver omsorgssvikt.

Og at ikke alle har "samme kapasitet" som deg???? Gid så høy pidestall du sitter på, bruk hjelm i tilfelle du faller ned! Det er greit at du føler deg trygg på din egen situasjon, deres familiesituasjon, og ditt barn situasjon. Men er det ikke LITT drøyt å fremheve seg selv så til de grader?

Blir det ikke også litt drøyt å benekte at omsorgssvikt også kan skje blant dine venner med "kapasitet"? Det blir feil å diskutere deg og din familie - men det som skiller deg fra denne "Tårnfriden" i hovedinnlegget er jo at du har en mann som tydeligvis tar omsorgsoppgaven når du ikke er til stede. Men hadde du ikke hatt det... Det handler da ikke om din "kapasitet"! Barnet ditt hadde ikke hatt det godt hvis du var alene om omsorgen, og jobbet 12-14 timer i døgnet. Barnet ditt har det godt takket være pappa.

Dette er ikke et spørsmål om kjønn, eller likestilling. Noen barn har en forelder, andre har to, tre eller flere. Det sier seg selv at absolutt minimum er EN forelder. EN som har tid til å gå på foreldremøter, følge til legen, oppdra og følge opp barnet. I det øyeblikket et barn har INGEN så er det et problem, enten dette skyldes at barnets ene forelder er mer opptatt av selvrealisering og karriere enn barnet - eller det skyldes at barnets fire foreldre krangler og ingen vil ta ansvar.

Barn har rett til ansvarsfulle og omsorgsgivende foreldre. Det er ikke tilstrekkelig å avspise barna med "stabile barnevakter".

[ElinM]

Jeg stiller meg i kø for å applaudere bina i denne diskusjonen.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Nå er det slik at behovet for selvrealisering også er medvirkende i fht å være et helt og lykkelig menneske for oss som er utstyrt med ressurser, evner og kapasitet. Jeg ville vært ulykkelig og apatisk om jeg skulle være (mer) hjemme, og det ville ingen tjent på. jeg skjønner at ikke alle har min kapasitet og ikke minst at ikke alle har min mann , men å skulle trø alle damer inn i samme form blir jo helt meningsløst.

Jeg forstår ikke hva du ønsker å oppnå med det du sier her. Det er ikke sikkert alle har din kapasitet, men hva så? Det som betyr noe for et barn, er tid sammen med foreldrene. Dersom du, eller noen andre, jobber fra åtte til åtte hver dag har du lite tid sammen med barnet. Da hjelper det ikke om man har stor kapasitet. Stor kapasitet til hva da? Døgnet får ikke flere timer av den grunn, og du får ikke flere timer med barnet.

Javisst er det å realisere seg selv viktig, men for meg er det et forslitt uttrykk. Er det bare ved å tilbringe mest mulig tid på en eller annen jobb man realiserer seg selv? Eller er det ved å tilbringe tid med dem man bryr seg om og som bryr seg tilbake? Jeg syns det er litt trist når noen sier at de blir triste og ulykkelige av å være mer hjemme, for å tilbringe mer tid med barna sine. Kanskje man burde gå litt i seg selv? Jeg vet ikke. Men jeg syns at det virker som enkelte nedprioriterer tid med barna sine. Det kan komme en dag da man angrer på det. En jobb er en jobb. Familien og barna er selve livet.

Det er flott at du er en karrierekvinne og ønsker å framheve deg som det. Jeg er også karrierekvinne. Men jeg er mor også. Det er aller viktigst og kommer uansett først. Jeg klarer ikke å se noe positivt i at noen velger bort tid med barna for å jobbe enda mer. Uansett om man er mann eller kvinne.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Eller ett av de tristeste argumentene: "Det er bedre for barnet med en fornøyd mamma enn en sur og grinete".

Hvorfor er dette argumentet så trist?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Hvorfor er dette argumentet så trist?

Jeg syns argumentet er trist av flere grunner. Først og fremst fordi det kan brukes til å argumentere for absolutt alt: hvis ikke mor får gå ut og drikke seg full flere ganger i uken, så blir hun misfornøyd, ergo er det bedre for barnet med en beruset mor.

Men også fordi argumentet er så snudd på hodet. Skal BARNET være lykkelig fordi MOR er fornøyd? Hvorfor kan i såfall ikke MOR være lykkelig fordi BARNET er fornøyd?

Ingen blir lykkelige av at andre er det. Vi må alle ha dekket våre primære og sekundære behov for å være lykkelige. For mange foreldre betyr det at de i tillegg til å være foreldre må ha anledning til å ha en utdanning og en jobb de trives med. Og for barna betyr det kanskje at de må føle seg elsket, sett og som midtpunkt. Barna blir ikke lykkeligere av at foreldrene "realiserer seg selv" like lite som foreldrene blir lykkelige av at barna får alt de ønsker seg.

Jeg syns også argumentet "Så lenge du er fornøyd er jeg fornøyd" er håpløst, men kravet "så lenge jeg er fornøyd er du sikkert fornøyd også" er egoistisk i tillegg til å være tragisk og håpløst.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg syns argumentet er trist av flere grunner. Først og fremst fordi det kan brukes til å argumentere for absolutt alt: hvis ikke mor får gå ut og drikke seg full flere ganger i uken, så blir hun misfornøyd, ergo er det bedre for barnet med en beruset mor.

Men også fordi argumentet er så snudd på hodet. Skal BARNET være lykkelig fordi MOR er fornøyd? Hvorfor kan i såfall ikke MOR være lykkelig fordi BARNET er fornøyd?

Ingen blir lykkelige av at andre er det. Vi må alle ha dekket våre primære og sekundære behov for å være lykkelige. For mange foreldre betyr det at de i tillegg til å være foreldre må ha anledning til å ha en utdanning og en jobb de trives med. Og for barna betyr det kanskje at de må føle seg elsket, sett og som midtpunkt. Barna blir ikke lykkeligere av at foreldrene "realiserer seg selv" like lite som foreldrene blir lykkelige av at barna får alt de ønsker seg.

Jeg syns også argumentet "Så lenge du er fornøyd er jeg fornøyd" er håpløst, men kravet "så lenge jeg er fornøyd er du sikkert fornøyd også" er egoistisk i tillegg til å være tragisk og håpløst.

Igjen:

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det skjønner jeg, men jeg mener at det er "karrieremødrene" som vrir diskusjonen med å hevde at det ikke var på grunn av at denne moren jobbe for mye / var karrierekvinne at hun ble fratatt omsorgen. Jeg ser at flere i tråden har hevdet at "det må ligge mer bak" og "det var ikke fordi hun jobbet for mye".

Men jo, i akkurat denne konkrete saken VAR det fordi mor var karrierekvinne først, og mor sist. Hun jobbet for mye og greide aldri å prioritere barnets behov.

Det betyr selvsagt ikke at "alle" karrierekvinner mangler omsorgsevne og svikter sine barn. Like lite som man kan si at "alle" ressurssvake, arbeidsuføre mangler omsorgsevne og svikter sine barn.

Omsorgssvikt skjer i alle "samfunnslag", og kan ha mange former. Det er ikke bare å slå barna som er omsorgssvikt. Også det å overlate barna til seg selv fordi man prioriterer karrieren er åpenbar omsorgssvikt. Problemet er at det anses som langt mer "riktig" å svikte sine barn til fordel for karrieren, enn å svikte dem til fordel for spilleautomatene på kjøpesenteret.

Jeg kaller det et problem fordi jeg mener at for barnas del spiller det ingen rolle HVORFOR foreldrene ikke prioriterer deres behov. Får man et barn som krever mer enn snittet, enten det er fysisk, psykisk eller sosialt, så må man ta seg av barnet. Nedprioritering av å dekke barnets behov er omsorgssvikt. Du har jo selv vært inne på det, i den paragrafen du siterte. Det står listet opp ting som er omsorgssvikt - uten å vektlegge årsaken til omsorgssvikten.

Satt på spissen så er det omsorgssvikt hvis et barn må klare seg alene fordi mor er dødssyk og ligger på institusjon også. Selvsagt vil ingen klandre moren, men barnet må få den omsorgen det trenger uansett.

Jeg mener at mange luller seg inn i en ide om at det er ikke så farlig om de aldri ser barna sine så lenge det skyldes at de gjør karriere - for de mener at det på en måte likevel kommer barna til gode. For eksempel økonomisk - foreldrene jobber mye, men det kommer barna til gode fordi man får råd til større hus / ferietur / ny bil. Eller ett av de tristeste argumentene: "Det er bedre for barnet med en fornøyd mamma enn en sur og grinete".

Mest av alt trenger barna foreldrene sine. Og hvis foreldrene overflødiggjør seg selv gjennom barnevakter, og prioriterer karriere - ja, da er det vel ikke så rart om noen til slutt griper inn og sier at foreldrene ER overflødige, og at barnet trenger SKIKKELIGE omsorgspersoner?

Knallbra, bina!