Introvert eller ekstrovert? Eller begge deler?

[Matilda]

Sånn er det i alle fall ikke for min del, Pebbles. Heller motsatt. Jeg er bare sjeleglad når det kommer noen som drar i gang en samtale, og som spør videre eller bytter samtaleemne når det går litt tråere, for da løsner det litt for meg og. Det er ikke at jeg ikke vil prate med folk. Jeg bare har så lite trening i det at jeg ikke veit hva jeg bør og kan si, og jeg tenker for mye på at det jeg sjøl skal si skal være interessant for den andre parten. Da blir det for mye tenking og for lite prat. ("Kan jeg spørre om det? Nei, det kan jeg vel ikke, da skjønner hun hvor rar jeg er." Og så får jeg aldri sagt noe og folk blir lei og går. Og så blir det enda vanskeligere neste gang.)

Det hjalp veldig å få en forståelse av at prat om været og sånt faktisk har en funksjon det og, at praten i seg sjøl bygger relasjoner, ikke bare innholdet i den. Og så har det vært gull å henge på forum i årevis, så man faktisk har et repertoar av temaer å snakke om og.

[Strutsen]

Opprinnelig lagt inn av Matilda, her.

Det hjalp veldig å få en forståelse av at prat om været og sånt faktisk har en funksjon det og, at praten i seg sjøl bygger relasjoner, ikke bare innholdet i den. Og så har det vært gull å henge på forum i årevis, så man faktisk har et repertoar av temaer å snakke om og.

Har det? :haterværprat:

[007]

Opprinnelig lagt inn av Matilda, her.

Jeg bare har så lite trening i det at jeg ikke veit hva jeg bør og kan si, og jeg tenker for mye på at det jeg sjøl skal si skal være interessant for den andre parten. Da blir det for mye tenking og for lite prat. ("Kan jeg spørre om det? Nei, det kan jeg vel ikke, da skjønner hun hvor rar jeg er." Og så får jeg aldri sagt noe og folk blir lei og går. Og så blir det enda vanskeligere neste gang.)

Det hjalp veldig å få en forståelse av at prat om været og sånt faktisk har en funksjon det og, at praten i seg sjøl bygger relasjoner, ikke bare innholdet i den. Og så har det vært gull å henge på forum i årevis, så man faktisk har et repertoar av temaer å snakke om og.

Jeg er typen som sier alt dette du tenker, og så tenker jeg de tankene etterpå. Det er der fyllaangsten kommer inn.
Jeg kjeder meg lett når samtalen blir gpp og overfladisk, så værprat er drepen for meg.

[Matilda]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg er typen som sier alt dette du tenker, og så tenker jeg de tankene etterpå. Det er der fyllaangsten kommer inn.
Jeg kjeder meg lett når samtalen blir gpp og overfladisk, så værprat er drepen for meg.

Ja, jeg får også "fylleangst" når jeg kjenner at jeg har sagt for mye - men jeg jobber med å få litt grøvre filter.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Matilda, her.

Sånn er det i alle fall ikke for min del, Pebbles. Heller motsatt. Jeg er bare sjeleglad når det kommer noen som drar i gang en samtale, og som spør videre eller bytter samtaleemne når det går litt tråere, for da løsner det litt for meg og.

Sånt hjelper på paranoian min - takk!

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Pebbles? Det var JEG som sa noe klokt, altså, JEG, JEG! Ser du meg ikke? Hæ? Får jeg ikke den oppmerksomheten jeg fortjener?

Five seconds out of fame, så smuldrer alt for ekstrosene!

[Matilda]

Opprinnelig lagt inn av Noldus, her.

Har det? :haterværprat:

Ok, akkurat været i det uendelige er ikke min favoritt, heller, og absolutt ikke det jeg starter samtaler med sjøl. Men jeg klarer å se at det at folk tar initiativ til samtale er en god ting - at samtalen i seg sjøl kan være viktigere enn temaet. Det gjorde jeg ikke før. (Og her spiller det sikkert inn at jeg har blitt mobba i en del år og brukte lang tid på å riste av meg følelsen av hele tida å bli vurdert, å måtte passe meg og på å finne plassen min og bli trygg på meg sjøl - så jeg tar høyde for at det ikke bare skyldes at jeg er introvert.) Nå ser jeg i alle fall at samtale er en slags bekreftelse på at man er vennlig innstilt til hverandre og vil ha en hyggelig relasjon, og at mange oppfatter stillhet som stressende, som tegn på at relasjonen ikke er god. Og da er kanskje været et greit tema likevel.

Sjøl synes jeg det er deilig å kunne sitte i stillhet sammen med noen, men da må jeg først være trygg på at relasjonen vår er god. Det krever jo gjerne at man har prata sammen noen ganger først.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Matilda, her.

Sånn er det i alle fall ikke for min del, Pebbles. Heller motsatt. Jeg er bare sjeleglad når det kommer noen som drar i gang en samtale, og som spør videre eller bytter samtaleemne når det går litt tråere, for da løsner det litt for meg og. Det er ikke at jeg ikke vil prate med folk. Jeg bare har så lite trening i det at jeg ikke veit hva jeg bør og kan si, og jeg tenker for mye på at det jeg sjøl skal si skal være interessant for den andre parten. Da blir det for mye tenking og for lite prat. ("Kan jeg spørre om det? Nei, det kan jeg vel ikke, da skjønner hun hvor rar jeg er." Og så får jeg aldri sagt noe og folk blir lei og går. Og så blir det enda vanskeligere neste gang.)

Det hjalp veldig å få en forståelse av at prat om været og sånt faktisk har en funksjon det og, at praten i seg sjøl bygger relasjoner, ikke bare innholdet i den. Og så har det vært gull å henge på forum i årevis, så man faktisk har et repertoar av temaer å snakke om og.

Pebbles? Det var JEG som sa noe klokt, altså, JEG, JEG! Ser du meg ikke? Hæ? Får jeg ikke den oppmerksomheten jeg fortjener?

[Candy Darling]

Etter mange runder med teamrolleanalyser og personlighetstester tror jeg faktisk at jeg har fått ganske mye større innsikt i hvordan det funker med intros, altså. Jeg er mindre nervøs for at det er stille noen sekunder, jeg spør og holder faktisk munn så de rekker å svare, jeg tolker litt klossete smalltalkforsøk med mest mulig velvilje og spinner videre.

Jeg er stort sett genuint nysgjerrig og interessert i andre mennesker, og synes det er morsomt å høre. Bortsett fra på tvungne skoletilstelninger. Da blir jeg trassig som en femåring. Selv om det også går bedre nå som jeg faktisk kjenner noen.