"Jeg er ikke ute etter noen, jeg er ute etter noe"

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Nei. Det gjelder ikke uføre, så vidt jeg vet. Når man har fått uføre så er man jo ferdig avklart. I våre tider er det ganske så mye dokumentasjon og om og men som skal til for å få uføretrygding.

Det er nok ganske store skilnader mellom uføre svigermødre og nye uføresøknader.

Dessutan, det er dette som gjer at eg lurer på kor mykje av denne (og liknande) debatter som er reell og som tar utgangspunkt i det som faktisk er situasjonen i dag. Det NHO og Skavlan har tatt opp nå, er unge mellom 20 og 30 som står på AAP utan oppfølging. Og det er eit aukande problem. Men her i tråden snakkes det om ganske mange andre grupper, som det er satt inn ganske omfattande tiltak for.

Folk får brev om at står i fare for å miste stønad og AAP blir stoppa viss ein ikkje fyller vilkår. Det er relativt nyoppretta stillingar som jobber med kontroll og revurdering av saker og så vidare. Det får meg til å lure på kor alle desse folka som "alle" refererer til i desse debattane eigentleg befinner seg.

Problemet med folk som faller utanfor etter lengre tids sjukemelding er reelt. Og det er veldig mange oppfølgingstiltak som tar tak i akkurat dette.

Fleire av dei forskningsresultata som er henta fram i denne tråden handler om høgt press i arbeidslivet, krav til leveranser og eit arbeidsliv som inkluderer store grupper. Det er ikkje bare å snakke om arbeidstakarar sine holdninger, når det er lite rom for å ikkje yte maksimalt i mange yrker.

Eg trur i alle fall det er snakk om veldig mykje meir enn halvgamle, innrøykte damer som går på bingoen i staden for å jobbe. Men det er denne stereotypen som stadig blir trekt fram.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg trur i alle fall det er snakk om veldig mykje meir enn halvgamle, innrøykte damer som går på bingoen i staden for å jobbe. Men det er denne stereotypen som stadig blir trekt fram.

Og som en eller annen nevnte over her er det ofte ikke andre tilbud for disse som gjerne har stått utenfor arbeidslivet i 30 år.

Unge på AAP uten reell oppfølging er der man må sette inn flere tiltak, tror jeg.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Og som en eller annen nevnte over her er det ofte ikke andre tilbud for disse som gjerne har stått utenfor arbeidslivet i 30 år.

Unge på AAP uten reell oppfølging er der man må sette inn flere tiltak, tror jeg.

Absolutt. Dei kan godt heve det til 40 og, då har ein framleis mange år på seg til å bidra på eit eller anna nivå. Men å kutte ut AAP for unge under 30 er eit ganske idiotisk tiltak. Ein må jo gjere noko for å forhindre at dei bare går over på sosialstønad.

Det var for øvrig eg som nemnde dette med at det ikkje er gode alternativ for dei som allereie har stått utføre arbeidslivet lenge. Men eg veit at NAV har folk som jobber med å gå gjennom gamle uføretrygder for å sjekke kor dei kan sette inn tiltak og kor dei bare må la det gå.

[Libra]

Dette er en debatt hvor det er vanskelig å skille snørr og bart. Unge på AAP, AAP mottagere som ikke kommer fra arbeidsformer, folk i alle aldere som har arbeidsgiver å vende tilbake til, gamle på uføre og sykmeldinger fra arbeidsgiver eller de som er sykmeldte arbeidsledig. Og samtidig virker det som at holdninger til ledige og arbeidsføre også blandes inn. Dette er mange forskjellige debatter som har forskjellige grunnlag. Det blir håpløst å blande de sammen.

I debatten om unge mottakere på AAP hevdes det at det vil være mer effektivt at det brukes penger på tiltak i bedrift. Fint det, men først må man se på hva som er årsaken til at de er mottagere av AAP. Hvis løsningen er så enkel som direkte inn i tiltaksplass hos ordinær arbeidsgiver, så må man stille spørsmål om AAP i utgangspunktet er rett ytelse. Forutsetningen for AAP er minst 50 % nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte. Forutsetningen for å ha krav på oppfølging er derimot at man skal ha vesentlig nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte. Jeg tror imidlertid at det er veldig fort gjort å sette likhetstegn mellom de to vurderingene.

Hvis det å få arbeid, greie å møte arbeidslivets krav, ha reduksjon i arbeidsevne eller kapasitet på grunn av sosiale forhold er årsakene så er det helt rett medisin. Men da betyr det at AAP ikke er rett ytelse i utgangspunktet. Har du disse utfordringene har du fortsatt krav på oppfølging og tiltak.

Hvis sykdom etc er årsaken er ikke medisinen like rett. Først må du gjøres i stand helsemessig til faktisk å kunne gjennomføre tiltak.

Når det gjelder AAP tror jeg vi må se på hvorfor det er veldig mange unge med både lettere og tyngre psykiske lidelser som er mottakere av ytelsen. Det er mange som kommer fra avbrutt eller nylig avsluttet videregående skole. Hvorfor har vi en generasjon med mye psykisk lidelse, hva er rett "medisin"? For å redusere denne gruppen tror jeg vi må inn med et betydelig bedre behandlings- og oppfølgingsarbeid. Vi må legge ressurser i å fange disse opp så tidlig som mulig. Direkte fra vdg.skole eller tidlig i et utdanningsløp er AAP en ikke optimal løsning. 14.000 - 15.000 kr i mnd i AAP er det incentiv til å gjøre noe aktivt for å fortsette utdannelse eller endre og ta ansvar for egen utvikling når du først er i en livssituasjon som "avviker" fra "normalen"? Jeg påstår IKKE at disse er bevisste trygdesnyltere. Men jeg tror det gjør noe med indre motivasjon.

Dette er jo bare en av problemstillingene, men begynner man å blande inn alle de andre gruppene så er det vanskelig å diskutere fordi forutsetningene er så forskjellig. F.eks dette med økonomi, AAP er lukurativt fremfor basisytelse og/eller sosialstønad for unge uten arbeidsgiver. Men for en som har vært i jobb så betyr AAP betydelig redusert inntekt.