Et godt eksempel på fattigdom?

[My]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Det skulle stå n:1 eller hva det nå er.
Personlig erfaring, ingen statistisk relevans.

Det er vel ingen som har hevdet at man aldri kan ta høyere utdanning om man kommer fra dårlige kår. Men å tro at studietiden er varmt felleskap mellom fattig og rik og at alle har like muligheter....
Vel. Det er ikke helt slik.
Jeg har ikke studert (som ung og nå er jeg naturlig nok ikke noen del av noe studiefelleskap). Men som en av disse fattige, uten egentlig håp om endring får jeg vont i magen av denne tråden. Og at man tror man deler et felleskap fordi man har det litt trangt som student. Det er så inderlig naivt.

Men det er da ingen som har sagt at alle har like muligheter heller, og at alt bare er idyll, bare at det er viktig at man ikke bidrar til at forskjellene blir enda større enn de er, ved å sy puter oppunder armene på studentene sine, slik at de skal kunne unne seg mer enn den jevne student. Da jeg studerte må jeg innrømme at jeg ikke hadde noen som helst formening om hva slags økonomisk bakgrunn mine medstudenter hadde. På slutten av semesteret hadde ingen råd til noe som helst. De som hadde best råd var de som var flinkest til å finne seg gode ekstrajobber i studietida (og det var gjerne de som hadde vært vant med å ha jobber fra de var veldig unge, og dermed hadde litt erfaring og gikk foran på jobbmarkedet). Det var sikkert flere av mine studievenner som kom fra svært fattige familier, og noen kom sikkert også fra svært velstående familier. Akkurat der og da hadde det liten betydning for hvem som knyttet kontakt med hverandre, for alle var i samme båt. Også for hvem som fikk hvilke jobber i etterkant. Men kommer man fra fattig familie har man et helt annet utgangspunkt enn de som kommer fra velstående familier etter endt studium når det gjelder det med egenkapital og muligheten til å skaffe seg egen bolig med gunstig lån, og slike ting. Men at lik mulighet til utdanning ikke er med på å utjevne forskjeller mellom fattig og rik går jeg rett og slett ikke med på. Det fjerner ikke forskjellene totalt, men de som er oppvokst i fattige familier har en helt annen mulighet til å klare seg nå, med de utdannings- og låneordningene vi har, enn om vi ikke hadde hatt det, og utdanning derfor bare hadde vært en utopi for de fattigste. Det er jo mange her på forumet bevis for, flere sier de levde under fattigdomsgrensa som barn, men fikk muligheten til å ta utdanning, og har greid seg bedre enn sine foreldre som ikke hadde den mulighetn.

Hvordan du får vondt i magen og leser dårlig forståelse for fattigdomsproblemer ut fra dette har jeg problemer med å se. Er det fordi du mener at det ikke har noen betydning, de som har råd kan godt spandere både leilighet og øl på sine egne, fordi forskjellene alltid vil være enorme uansett hva man gjør?

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Men mener du virkelig at ikke dine barn skal ha like stor mulighet til å ta høyere utdannelse som barna til lærerne deres, Floksa?

Hæ?

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Men det er da ingen som har sagt at alle har like muligheter heller, og at alt bare er idyll, bare at det er viktig at man ikke bidrar til at forskjellene blir enda større enn de er, ved å sy puter oppunder armene på studentene sine, slik at de skal kunne unne seg mer enn den jevne student.

Hvordan du får vondt i magen og leser dårlig forståelse for fattigdomsproblemer ut fra dette har jeg problemer med å se. Er det fordi du mener at det ikke har noen betydning, de som har råd kan godt spandere både leilighet og øl på sine egne, fordi forskjellene alltid vil være enorme uansett hva man gjør?

Det er vel ikke studiestøtte denne tråden handler om, er det vel.
Men lar den ligge. Den er veldig lik alle de andre trådene om samme tema her inne. Den oser av noe jeg ikke helt greier å sette ord på. Snobbete medfølelse? Jeg vet ikke. Men mange av svarene viser veldig godt at forfatteren overhode ikke har forstått hva langvarig fattigdom er. Og hva det gjør med disse familiene. Og det er jo helt klart noe man bør være glad for.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Statistisk sett, nei. Den viktigste predikatoren for om man tar høyere utdannelse, er om man kommer fra et hjem der minst én av foreldrene har høyere utdanning.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Men det er jo ikke 1:1. Lavere sannsynlighet for utdanning reduserer sannsynligheten for at barna tar høy utdanning, men det er ikke sånn at de ALDRI gjør det.

Jeg trodde bruken av "statistisk sett" var en god nok indikator på at jeg ikke mente at dette var 1:1. :-)

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg tror på deg når du sier det, men det er nå rart allikevel at jeg ikke kjenner meg igjen i det hele tatt i det.

Det er mulig Gløshaugen er et spesielt sted og at å ha gått der ikke gir nok utslag i statistikken, men jeg var omgitt av folk der som ikke kom fra akademikerhjem. Vi var mange som var den første i egen familie som tok en høyere utdanning.

Gløshaugen er ikke spesielt i det hele tatt, i så måte. Den viktigste predikatoren for om du velger en siv.ing.-utdannelse, er at din far er siv.ing. Med mor på en god andreplass.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Det er vel ikke studiestøtte denne tråden handler om, er det vel.
Men lar den ligge. Den er veldig lik alle de andre trådene om samme tema her inne. Den oser av noe jeg ikke helt greier å sette ord på. Snobbete medfølelse? Jeg vet ikke. Men mange av svarene viser veldig godt at forfatteren overhode ikke har forstått hva langvarig fattigdom er. Og hva det gjør med disse familiene. Og det er jo helt klart noe man bør være glad for.

Jeg føler at det blir vanskelig å holde en diskusjon gående veldig lenge med en hel masse folk som er enige om at jo, det er mange svært fattige i Norge, og forskjellene øker. For de som er svært fattige virker middelkassen svært rike. Middelklassen har valgmuligheter de fattige ikke har. Er man først fattig er det svært vanskelig å bli noe annet. Dette er jo noe alle er enig i, det er jo også statistiske sannheter.

Diskusjonen dreier i mange ulike retninger, som i de fleste andre tråder. Det trenger ikke at folk ikke forstår problemstillingen som diskusjonen startet med.

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men lar den ligge. Den er veldig lik alle de andre trådene om samme tema her inne. Den oser av noe jeg ikke helt greier å sette ord på. Snobbete medfølelse? Jeg vet ikke. Men mange av svarene viser veldig godt at forfatteren overhode ikke har forstått hva langvarig fattigdom er. Og hva det gjør med disse familiene. Og det er jo helt klart noe man bør være glad for.

Ikke for å dra dette opp igjen hvis diskusjonen nå har gått i en helt annen retning, men jeg har litt samme følelse tror jeg som den Floksa får. Jeg vet ikke helt om jeg vil kalle det snobbete medfølelse, men det er noe med det å definere og diskutere noe fra ett utenforperspektiv. For jeg tror, og jeg betviler ikke at det finnes de her inne også som har opplevd reell fattigdom, at idet man sitter foran en pc og diskuterer i slike diskusjoner på ett forum som Foreldreportalen, så har man forlengst forlatt, eller aldri befunnet seg i, den situasjonen vi forsøker å definere og diskutere.

Jeg vokste opp med en bestevenninne hvis liv var at moren måtte på bygda (til oss gjerne) og «låne» brød og melk når faren hadde drukket opp lønna - igjen. Jeg kjente godt til livet hennes da, men jeg vil aldri fullt ut kunne sette meg inn i den verdenen hun levde i. Jeg vil aldri kunne fatte hvorfor hun klarte å skaffe seg en god utdannelse, mens søskenet hennes er fanget i samme helvete som da de vokste opp. Jeg kan tro at jeg forstår, men dette er ikke noe som lar seg forklare med grunner som at «hvis man bare vil nok, så kan man alltids få en utdannelse i Norge» eller «man må bare prioritere» eller lignende. Dette handler om det å bli så preget av en situasjon at noe oppfattes som det «normale» for den som er i situasjonen. Da hjelper det lite om jeg som privilgert definerer situasjonen som unormal. Hvor ovenfra vil ikke det fremstå?

Rett etter at jeg var blitt alenemor for Vesla, husker jeg ett tilfelle hvor jeg akkurat hadde kjøpt leilighet, betalt ei stor regning og hadde 300 på konto to dager før lønning. Jeg sutret til venninnen min nevnt ovenfor om at jeg var blakk og ikke kunne prioritere kafe. Jeg var fattig! (Sagt med sutrestemme, men på det tidspunkt ment litt) Denne aldeles fantastiske venninnen min lo - høyt! Og erklærte bastant at jeg aldri - aldri - kom til å vite hva fattigdom føltes som, hva det luktet eller smakte eller var. Aldri. For uansett hvor lite det var på konto, så hadde jeg en grunnleggende oppfatning av at ting kom til å gå greit, jeg hadde en oppfatning av at jeg hadde «krav» på noe, jeg ville visst hvor jeg skulle gå for å få penger til mat, og jeg ville hatt en holdning og ett språk når jeg gjorde det som satte meg i en helt annen situasjon i møte med det offentlige enn noen reelt fattige ville. Etter hennes mening. Og som hun sa, selv etter år med utdannelse, selv etter å ha fått en god jobb, en familie, så var det noe med det å møte nye situasjoner hvor hun gjerne følte hun sto «med lua i hånda». Og det handler ikke om hva man har eller ikke har på det tidspunkt, men om en følelse og oppfatning man ikke kan endre med utdannelse eller materielle goder.