Når ens utdanning går en til hodet ...

[Toffskij]

Nåja, det var kanskje litt spissformulert av meg, men særlig i Jessicas innlegg synes jeg å lese en holdning til utdanning som går på at utdanning neppe kan forandre noe vesentlig på et menneske, og at det ikke er særlig legitimt å se på utdanningen sin som en viktig del av seg selv. Det er vel og bra at utdanning neppe endrer personligheten til folk, men jeg tror den kan forandre ganske mye på hvordan man tenker. Og mange har et tett forhold til faget sitt og brenner for det, uten at det har noe som helst med et ønske om å vise seg. (Ofte er det snarere tvert imot.) Jeg sier selvsagt ikke at det ikke finnes folk som bruker faget sitt som hersketeknikk, men mon tro om det ikke oppfattes slik oftere enn det faktisk er slik? Det må jo være lov å vite best når det dreier seg om noe man faktisk har gått i dybden på?

:ømskinnet akademikerveteran:

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Nåja, det var kanskje litt spissformulert av meg, men særlig i Jessicas innlegg synes jeg å lese en holdning til utdanning som går på at utdanning neppe kan forandre noe vesentlig på et menneske, og at det ikke er særlig legitimt å se på utdanningen sin som en viktig del av seg selv. Det er vel og bra at utdanning neppe endrer personligheten til folk, men jeg tror den kan forandre ganske mye på hvordan man tenker. Og mange har et tett forhold til faget sitt og brenner for det, uten at det har noe som helst med et ønske om å vise seg. (Ofte er det snarere tvert imot.) Jeg sier selvsagt ikke at det ikke finnes folk som bruker faget sitt som hersketeknikk, men mon tro om det ikke oppfattes slik oftere enn det faktisk er slik? Det må jo være lov å vite best når det dreier seg om noe man faktisk har gått i dybden på?

:ømskinnet akademikerveteran:

Utdanning gjør at man har reflektert og gått i dybden på en del ting. Det forandrer en helt klart som person. Man får en tyngde i forhold til det man har utdannet seg til. Selvfølgelig skal man få lov til å ut i fra at man tross alt har gått i dybden på, MEN det er måten man bruker sin tyngde.

[Harriet Vane]

Jeg forbeholder meg retten til å vite best om en del ting bare jeg i hele Norge har forsket på. Faktisk. Er det frekt av meg? I tillegg vet jeg en hel masse om felter der det hersker en del myter. Om barn, husarbeid, kvinner, husmødre & yrkesaktive sådanne i en periode som mange glorifiserer feilaktig. Skal jeg la være å korrigere, for at folk ikke skal føle seg trådt på tærne?

Ellers vil jeg faktisk påstå at de mange årene jeg har tilbrakt på universitetet har modnet meg betraktelig, både som menneske og fagperson. Jeg er selvsagt samme person som da jeg var uutdannet, men samtidig er jeg det ikke. Og jeg pynter meg lite med utdanningen, jeg har ikke Cand Philol bak navnet mitt i telefonkatalogen og det kommer neppe til å stå på gravstenen min. Men jeg ER Cand Philol. Jeg KAN noe.

Jeg kan ikke late som om jeg ikke fikk med meg en dritt de årene jeg leste og leste og leste. Og ikke bare leste, tenkte, funderte, diskuterte, endret meg, endret syn på samfunn, mennesker, mellommenskkelige relasjoner, organisasjoner, fikk satt ord på ting som er dagligdagse og selvfølgelige, fikk løftet det hverdagslige og vanlige opp i lyset og virkelig SETT på det. Hvorfor er ting slik de er? Hvorfor er noe "naturlig" og noe annet ikke? Hvordan henger ting sammen?

Kan det ikke være at det er mindreverdighetskomplekser som får mange til å føle seg truet av folk som har lengre utdanning? Og at det ikke nødvendigvis er de utdannedes feil?

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg forbeholder meg retten til å vite best om en del ting bare jeg i hele Norge har forsket på. Faktisk. Er det frekt av meg? I tillegg vet jeg en hel masse om felter der det hersker en del myter. Om barn, husarbeid, kvinner, husmødre & yrkesaktive sådanne i en periode som mange glorifiserer feilaktig. Skal jeg la være å korrigere, for at folk ikke skal føle seg trådt på tærne?

Ellers vil jeg faktisk påstå at de mange årene jeg har tilbrakt på universitetet har modnet meg betraktelig, både som menneske og fagperson. Jeg er selvsagt samme person som da jeg var uutdannet, men samtidig er jeg det ikke. Og jeg pynter meg lite med utdanningen, jeg har ikke Cand Philol bak navnet mitt i telefonkatalogen og det kommer neppe til å stå på gravstenen min. Men jeg ER Cand Philol. Jeg KAN noe.

Jeg kan ikke late som om jeg ikke fikk med meg en dritt de årene jeg leste og leste og leste. Og ikke bare leste, tenkte, funderte, diskuterte, endret meg, endret syn på samfunn, mennesker, mellommenskkelige relasjoner, organisasjoner, fikk satt ord på ting som er dagligdagse og selvfølgelige, fikk løftet det hverdagslige og vanlige opp i lyset og virkelig SETT på det. Hvorfor er ting slik de er? Hvorfor er noe "naturlig" og noe annet ikke? Hvordan henger ting sammen?

Kan det ikke være at det er mindreverdighetskomplekser som får mange til å føle seg truet av folk som har lengre utdanning? Og at det ikke nødvendigvis er de utdannedes feil?

En skal selvfølgelig få lov til å bruke sin kunnskap og definitivt dele den med andre. Det jeg prøver å si er at man ikke skal være arrogant og hoverende overfor andre. Da mener jeg at man har mistet noe på veien. Selvom man har utdanning så betyr det ikke at man sitter med alle sider av en sak f.eks. Faktaopplysninger er jo gjerne kun et svar, men i andre sammenhenger der det kan være flere måter å se ting på.

[Teofelia]

Jeg er enig med Tinetoff her: Utdannelse betyr for mange mye mer enn bare akkurat det papiret som beviser at man har fullført.

Jeg for min del ble et annet menneske av å studere enn jeg ville blitt av å begynne å jobbe i stedet. Eller i alle fall fikk jeg utviklet en annen side ved meg selv.

Veldig mye av det jeg kan (som ikke er faglig) og som er en viktig del av meg, kom i løpet av studietiden. I tillegg til at jeg lærte mye faglig som student, lærte jeg også mye viktig om meg selv: For eksempel ble det meste av selvtillitten min og troen på mine egne evner fastspikret i løpet av studietiden. Jeg lærte å ta sjanser, utfordre meg selv, lytte til min indre stemme når den sa at "Dette klarer du!". Jeg lærte å jobbe hardt: Jeg presset meg selv mye hardere i studietiden enn jeg noen gang har gjort siden, og jeg lærte med det hvor stor kapasitet jeg faktisk har, både fysisk og psykisk. Jeg lærte at jeg kan hvis jeg vil, at det er lurt å ta sjanser for å oppnå det man vil og at det ikke nødvendigvis er en katastrofe om man driter på draget i forsøket. Alt sammen essensielt for det jeg har vært siden.

Ikke alt dette ble lært på lesesalen da. Mye av det fikk jeg fra aktiviteter utenfor studiet, men også disse er en viktig del av "utdannelsen" min.

I tillegg består sikkert 90 % av omgangskretsen min av folk som jeg ble kjent med (eller viderførte bekjentskapet med) i løpet av studietiden.

Utdannelsen min er derfor derfinitivt ikke bare noe jeg henger på meg som en medalje eller har til pynt som et diplom på veggen. Den er viktig del av meg og det jeg er. Jeg var under utdannelse langt over halvparten av 20-åra. Det skulle bare mangle om ikke disse årene hadde satt spor.