Amerikansk politikk

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Tove Bjørgo hadde en fin serie med reportasjer fra USA på NRK før valget.
Hun var bla på besøk i Virginia, i miljøet rundt Liberty University og det evangeliske miljøet der. Hun intervjuet en ung kunne som var veldig opptatt av å fortelle at hun tilga Trump alle syndene hans, for hun kunne ikke være noe dårligere enn Gud, og siden gud tilga alles synder, så gjorde hun det også Inklusive Trump sine.
Men så vidt jeg vet har da aldri Trump vært noen angrende synder, og anger og ønske om ny start, er vel ganske essensiell for tilgivelsen - særlig i evangelis- kristne, amerikanske menigheter?

For meg er det vanskelig å se at de ser ham som en slags frelser, han er ikke akkurat den første jeg tenker på når jeg tenker på begreper som nestekjærlighet, tilgivelse og barmhjertighet. Så jeg FATTER ikke at de synes han er en ledestjerne. Det er skikkelig skremmende at folk som selv mener at lever livene sine basert på kristne verdier, slik disse folka gjør, mener at han er lederen de trenger. Og helt uforståelig.

Ja! Det er ganske utrolig.

Akkurat nå kan jeg nesten ikke skjønne at jeg har bodd 8 år i USA og holdt på å bli der! Takk og pris for at jeg fikk jobb i Statoil i nord og at de etter hvert ville ha meg til Stavanger og for at jeg fulgte magefølelsen. Jeg elsket alt med USA og hadde det som plommen i egget.

Nå er jeg ikke sikker på at jeg ønsker å besøke landet engang.

[Strå]

Helten og jeg diskuterte og vurderte veldig om vi ønsket å dra til USA da vi gjorde det høsten 2018. Men siden Heltens slekt ikke har mulighet til å besøke oss, så dro vi. De var så oppgitte og lei, både av DT og av at det er klin umulig å få seg en utdannelse og en jobb man kan leve nogenlunde greit av. Har du ikke rike foreldre er det vanskelig å oppnå noe som helst. Mulighetenes land liksom. Jadda.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av millact, her.

Jeg elsket alt med USA og hadde det som plommen i egget.

Jeg bodde i USA i 91-92, og må innrømme at jeg allerede da tenkte at jeg aldri kunne bo der fast. Rasismen var så tydelig at naive meg, som trodde at USA var en skikkelig smeltedigel hvor folk ikke brydde seg om farge, fikk bakoversveis. I tillegg syns jeg det var skrekkelig å se det som framstod som ganske normale mennesker som tigget på gata. Det kom jeg fram til at jeg aldri kunne leve med.

Nå bor jeg i Oslo, og det virker som om jeg lever helt fint gatetigging. Vi er ikke helt uten problemer her heller.