Sv: Kongefamiliens voldelige realityshow
Opprinnelig lagt inn av My, her.
Jeg tenker at det kan være sant i veldig mange tilfeller, og usant i andre tilfeller, og at det uansett er veldig sammensatt og komplisert. Og at vi ikke har noen forutsetning for å bedømme hvem som i aller størst grad kan tillegges skyld for moralen til Høiby, og hvordan hans grunnleggende behov for trygghet, validering og grensesetting har blitt ivaretatt i oppveksten.
Hvis du mener at det er usant i andre tilfeller at man kan spore det tilbake til foreldrene, så er det jo det du sier; at man ikke alltid kan spore det tilbake til foreldrene (altså implisitt at foreldrene ikke har noe skyld).
Dette blir jo flisespikking (og det er vi gode til på FP). Jeg ser at du har moderert noen av innleggene dine, så de blir litt mer undrende i tonen. Det setter jeg pris på.
Mitt poeng er at man alltid finner spor av oppvekst, og dermed foreldre (og besteforeldre, generasjonelle traumer osv) i alle menneskers adferd. Selv der foreldrene virker som helt glitrende mennesker, og der de fleste søsknene har klart seg helt strålende (som i Nini Stoltenbergs tilfelle), vil graving i oppvekst avdekke hvordan foreldrenes håndtering av dette konkrete barnet har påvirket barnets valg som ungdom og voksen. Det å møte barna sine på barnets premisser er helt avgjørende. Og så er det jo ingen tvil om at foreldre igjen preges av sine foreldre og egen oppvekst. Og at det - heldigvis - i de aller fleste tilfeller går veldig bra.
Jeg er ganske sikker på at MM har tunge dager, fordi hun vet at hun har et ansvar. Det er få ting her i verden som gjør så vondt, som når man skjønner at man har skyld i at mennesker man elsker over noe annet har det fælt. Selv om grunnen til at de har det fælt er forårsaket av noe de har påført seg helt selv.
Når det er sagt, så mener jeg selvfølgelig at noen foreldre har en vanskeligere oppgave enn andre, og at det kan komme av forhold som igjen må legges på deres foreldre. Generasjonelle traumer er jo en greie. Har du stått i motvind og slitt i motbakke i egen oppvekst, er du alvorlig syk, eller har relasjonsskader, så betyr det også at du har et helt annet utgangspunkt for å være forelder, enn mennesker som ikke har slitt med så mye. Men det kan også bety at du er rustet til å takle utfordrende situasjoner på en helt annen måte enn noen som har seilt i smult farvann med svak bris hele livet.
Jeg (og mannen min) har overført noen greier til barna våre som både er veldig bra (hvis man kjenner til triggere) og kan være skikkelig kjipt (hvis man har på skylapper). Og det er faktisk bare de tingene man vet om, som man kan gjøre noe med. Men da må man være villig til å stå og se seg selv i speilet og akseptere de tingene som kanskje ikke ser så bra ut. Og finner man sår, så må de renses, ikke bare plastres (eller dekkes med concealer). Det å ta ansvar for det man har ansvar for, være villig til å ta lærdom og faktisk gjøre endringer, er også noe barn lærer av. Jeg tror noe av det viktigste man kan si til barna sine er "unnskyld", mene det, og ta konsekvensen av det. |
06-02-26, 15:52
Hybrid visning
