Hvordan har du det nå i forhold til for 10 år siden?

[LilleT]

For ti år siden ... Jeg var 26 og tobarnsmor. Bodde fremdeles i Oslo, studerte pedagogik på Blindern og var veldig plaget av bekkensmerter. Det siste styrte i grunnen både meg og familien.

Jeg har det på alle måter bedre i dag. Mest fordi jeg stadig blir litt tryggere på meg selv, tror jeg.

[Skilpadda]

For ti år siden var jeg 27, hadde vært gift i drøyt to år og bodd og jobbet i Oslo i halvannet. Jobbmessig var det en veldig fin tid, den beste perioden forlaget mitt har hatt, omtrent, spennende oppgaver og veldig positiv og hyggelig stemning. Privat hadde vi det også veldig bra, trivdes sammen og i Oslo, og merket godt på økonomien at vi hadde full inntekt og ikke var studenter lenger, samtidig som vi ikke helt hadde skrudd opp forbruket tilsvarende.

Men rent personlig tror jeg jeg trives bedre med meg selv nå enn jeg gjorde da. Det stemmer fortsatt, det jeg sa midt i tyveårene, at ting hadde jevnt over bare blitt bedre for hvert år vekk fra 16, og jeg så ingen grunn til at det ikke skulle fortsette med det. Jeg liker meg selv bedre og trives bedre i mitt eget hode jo eldre jeg blir, og jeg er ikke det minste skremt over å se eller innrømme at jeg ikke er så langt unna 40. Jeg føler meg ikke det minste satt eller kjerringaktig (heller fremdeles kanskje fremdeles litt for barnslig på noen ting), og jeg synes alle venner og venninner som er eldre enn meg (både i RL, på FP og på jobben) demonstrerer tydelig at det ikke er noen grunn til å tro at man blir noe annet når man er 40 (eller 50, eller 60) enn man var da man var yngre. Gjerne sikrere, klarere, sterkere og romsligere, men ellers mye den samme personen man alltid har vært.

Å ha fått barn er stort; å se ham bli større er enda bedre, og jeg gleder meg til å følge ham gjennom årene som kommer. Og om en femten års tid tenker jeg han beveger seg ut av hjemmesfæren, og da skal vi to være igjen og få enda bedre tid til hverandre og oss selv og alt vi har lyst til å holde på med. Jeg er ikke det minste skeptisk til det å bli eldre.

[Toffskij]

16 er en skikkelig møkkaalder. Jf. min første reaksjon på Fucking Åmål (som jeg sikkert har skrevet om opptil flere ganger før), som var et utvetydig og lykksalig: "Takk og lov at jeg ikke er 16 lenger!"

[Bluen]

Jeg er 10 år eldre enn deg, AlfaCharlie. For 10 år siden var jeg nesten 24 og gikk siste året på nordisk hovedfag. Tre år tidligere hadde jeg truffet mannen som jeg fortsatt er gift med, og vi var forlovet og samboere. På kjærlighetsfronten er altså mye likt. Jeg hadde det fantastisk i studietida i Trondheim, og tror vel at jeg alltid kommer til å betrakte det som de beste åra i livet - bekymringsløse på en god måte. Vi har det veldig godt i dag også, ikke minst ettersom en mangeårig kamp for å få barn omsider har blitt kronet med hell. Jeg savner nok friheten fra studietida litt, og spenningen knyttet til eksamen etc., men det er også mange fordeler med å ha en relativt fleksibel jobb som man legger fra seg ved arbeidsdagens slutt. Økonomisk er vi nærmest styrtrike i dag i forhold til i 1997 (uten at det sier så mye), men det spiller ingen større rolle.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

16 er en skikkelig møkkaalder. Jf. min første reaksjon på Fucking Åmål (som jeg sikkert har skrevet om opptil flere ganger før), som var et utvetydig og lykksalig: "Takk og lov at jeg ikke er 16 lenger!"

Å nei, 16 er en strålende alder! Det var da det omsider begynte å løsne litt for meg, følte jeg. 14, derimot.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Å nei, 16 er en strålende alder! Det var da det omsider begynte å løsne litt for meg, følte jeg. 14, derimot.

14–16, da, jeg er gjerne med på den. Men noen strålende alder vil jeg ikke kalle noe som slutter på -ten, selv om 19 var ganske ok.

[Tøtto]

Jeg var 15 for ti år siden. Bodde hjemme og hadde det i grunn ganske vanskelig på den fronten. Nå derimot har jeg det veldig bra Nesten litt for bra faktisk.

[Tangina]

For ti år siden hadde sambo og jeg en pause i forholdet vårt - dvs., vi hadde gjort det defintivt slutt, men alle andre antok at vi hadde pause siden vi var sammen hele tiden likevel. Det viste seg at de andre hadde rett. Jeg var drittlei av å mase på ham om å få barn, jeg var ferdig med hovedfaget mitt, hadde enda ikke fått dr.gradsstipend og var i grunnen klar for det meste. Festa mye, hadde et lengre utenlandsopphold, og burde egentlig hatt det topp. Men så hadde jeg det likevel ikke spesielt bra - jeg drømte jo aller mest om å slå meg til ro og bli mamma.

Sånn sett er alt veldig annerledes nå - fast jobb, to skjønne unger og fortsatt mannen i mitt liv. Men jeg skulle gjerne skrudd tiden litt tilbake og tatt et par andre valg underveis. Og så er det ingen spøk å ha kommet i en alder hvor man ikke kan kalle seg ung uten å virke en smule patetisk. Men alt i alt - jeg har det bedre nå enn for ti år sida.

[Ru]

For ti år siden var jeg fersk studine, levde livet og hadde få bekymringer. Jeg hadde kommet inn på studiet jeg aller helst ville ta, jeg traff mange kjekke mennesker og for første gang på virkelig mange år hadde jeg det godt med meg selv. Jeg fikk mange nye venner som ble venner med meg pga. den jeg var, og ikke den jeg hadde vært i 3 klasse på barneskolen.

Nå har jeg en jobb som jeg hater, en mann og et barn som jeg elsker, en leilighet vi eier selv, og en helt grei lønn. Livet er ganske fint, men jeg savner egentlig litt å studere. Jeg liker å lære noe nytt, og nå har jeg jobbet med det samme siden studietiden så jeg begynner å bli litt lei kan man si ...

[Mandino]

Jeg har det så uendelig mye bedre nå enn for 10 år siden. Da var jeg 18 år, akkurat startet på mitt siste år på videregående og frustrert over det meste. Visste at jeg ville studere, men ikke hva og ikke hvor. Jeg var forlovet (vi hadde vært sammen siden jeg var 15), og han var ikke så veldig hypp på tanke over å flytte fordi jeg ville studere. Jeg var generelt usikker på hva jeg følte for han (det varte til jeg var 20 - vi var sammen i 5 år, 4 for mange).

I dag er jeg gift min store kjærlighet som jeg møtte mens jeg studerte i Trondheim. Vi har to nydelige døtre og etter permisjonen starter jeg i ny, spennende jobb. Jeg har uten tvil modnet masse på disse 10 årene og blitt trygg på meg selv. Jeg har rett og slett blitt voksen

[Zip]

For ti år sidan var eg 21 år og hadde vore ilag med min no verande mann i 2 1/2 år. Me leide leilighet og hadde det heilt supert. Jobba begge to, eg jobbar fortsatt på same arbeidsplass. Var mykje med venner og ute på livet . Tanken på barn var ikkje eksisterande. Det kom 3 år etterpå . Me levde livet og storkosa oss . Hadde det bra da men har det enda bedre no. Ungane gir oss utruleg mykje og eg føler eg ikkje kan ha det så mykje bedre, vore veldig heldig føler eg

[MiaPia]

For 10 år siden bodde jeg i en restaurert låve, med en venninne. Jeg var 17 år og den sommeren var sommeren jeg og venninnene mine mimrer om når vi møtes nå. Det var vel egentlig "hardt for levra" året mitt.
Vi festet en god del, var masse sammen med venninner, gikk gymnaset. Var lidenskaplig forelsket i faren til mitt eldste barn, og så for meg en fremtid med han. Sommeren for 9 år siden var jeg gravid, ferdig på gymnaset, og alle vi venninnene dro hver vår kant.

Livet mitt er stabilt nå, vi har grei økonomi, utdannelse og 3 nydelige jenter. Synes på et vis at det har vært mye slit for å komme dit jeg er i dag, men det er uten tvil verdt det!

Men hadde jeg blitt spurt for 10 år siden hvordan jeg så for meg livet mitt om 10 år, hadde jeg neppe gitt et svar som ligner livet mitt nå

[Nenne]

For ti år siden hadde jeg akkurat flyttet sammen med ham som jeg er gift med nå, i Zürich. Jeg var 29 år, hadde jobbet i to år etter studiene. Jeg var klar for å etablere meg, men ganske eventyrlysten så tanken på noen år utenlands var forlokkende. Det ble med halvannet år, det var best å komme hjem for å få barn.

Jeg har det annerledes nå enn for ti år siden. Vi har fått tre flotte barn i løpet av de ti årene og ville ikke vært dem for uten, men jammen hadde jeg det veldig bra for ti år siden også. Nyforelsket i en storby som jeg trivdes utrolig godt i. Vi brukte byen masse og tok flotte turer og ferier. Masse opplevelser. Det var en flott tid.

[IOA]

Opprinnelig lagt inn av MiaPia, her.

Men hadde jeg blitt spurt for 10 år siden hvordan jeg så for meg livet mitt om 10 år, hadde jeg neppe gitt et svar som ligner livet mitt nå

Dette kan jeg i hvert fall signere. For 10 år siden var jeg 17, hadde akkurat begynt i 2. på videregående på bygda. Jeg hadde gode venner, var singel, og livet dreide seg stort sett om skole, venner, musikk (jeg spilte i diverse korps og grupper), og skriving. Jeg tror kanskje jeg jobbet i en bokhandel og i lokalavisa da, og trivdes med det.

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle få barn tidlig. Eller, 24, er kanskje ikke så tidlig. Det var en periode jeg hardnakket hevdet at jeg aldri skulle få barn, faktisk. Jeg hadde sett for meg et liv som min kjære tante som jeg er oppkalt etter. Hun reiste til utlandet og jobbet i hele verden før hun kom tilbake til Norge som 35-åring, traff mannen sin og fikk tre barn i rask rekkefølge.

Om jeg har det bedre nå enn da jeg var 17? Tja, jeg har nok det. Samtidig føles det som et helt annet liv, noe som ikke kan sammenlignes med det livet jeg har nå. Men som mange andre her sier, har jeg blitt sikrere på meg selv og vet mer om hva jeg vil og ikke vil. Heldigvis!

alfaCharlie, jeg også lurer på om livet kommer til å endre seg mye i løpet av de neste ti årene. På en måte håper jeg ikke det. Jeg håper jeg fortsatt er sammen med min kjære om 10 år, at vi har en flott (og forhåpentligvis litt større) familie, og at jeg har en jobb jeg trives med. Samtidig føles det litt rart å tenke på at så mye ligger fastlagt nå. Jeg tenker at jeg har færre valgmuligheter nå enn da, og at mange ting som kunne ha vært spennende å gjøre utelukker seg selv av ulike grunner.

[Mor til 4]

Her er det ikke så veldig store forandringer på 10 år, vel har fått 2 barn til og fått mye bedre økonomi.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg liker meg selv bedre og trives bedre i mitt eget hode jo eldre jeg blir, og jeg er ikke det minste skremt over å se eller innrømme at jeg ikke er så langt unna 40. Jeg føler meg ikke det minste satt eller kjerringaktig (heller fremdeles kanskje fremdeles litt for barnslig på noen ting), og jeg synes alle venner og venninner som er eldre enn meg (både i RL, på FP og på jobben) demonstrerer tydelig at det ikke er noen grunn til å tro at man blir noe annet når man er 40 (eller 50, eller 60) enn man var da man var yngre. Gjerne sikrere, klarere, sterkere og romsligere, men ellers mye den samme personen man alltid har vært.

Å ha fått barn er stort; å se ham bli større er enda bedre, og jeg gleder meg til å følge ham gjennom årene som kommer. Og om en femten års tid tenker jeg han beveger seg ut av hjemmesfæren, og da skal vi to være igjen og få enda bedre tid til hverandre og oss selv og alt vi har lyst til å holde på med. Jeg er ikke det minste skeptisk til det å bli eldre.

Får ikke grønnprikket deg, så jeg siterer deg i stedet.
Dette synes jeg var veldig godt skrevet, og jeg er helt på linje med deg.

[Bergensis]

Vanskelig og vondt å svare på gitt, men eg håpar og ber om at dei neste ti åra skal bli langt meir harmoniske

[Kate]

For ti år siden var jeg atten. Jeg slet noe jævlig. verste perioden i livet mitt.

[Mandarin]

For ti år siden så tror jeg at jeg lekte masse med søte frk. MIM. Jeg var 23 år. Jeg studerte muligens grunnfag historie (Mim her må du rette meg.. jeg har teflonhjerne). Jeg var single og nøt livets goder som student. Jeg bodde i et bokollektiv med 5 nære venner, jeg leste, jeg drakk øl, jeg gikk på konsert, jeg leste, jeg diskuterte, jeg var på nachspiel, jeg var på kollokviegruppe, jeg var på Quartfestival det året, jeg hadde svart kort hår (!), jeg var i grunn veldig lykkelig tror jeg. Jeg var forelsket, men mest på avstand, for jeg hadde nok med meg selv og mine venner.

6-7 år senere traff jeg drømmemannen, lite visste jeg da (i 97) at han satt i samme kantinen som meg hver dag på den tiden. Skjønt jeg satt i røyke-avdelingen da, ja- for jeg røykte for 10 år siden!!

Et helt helt annet liv mao. Vanskelig å sammenligne og sette opp mot det jeg har i dag. Ville aldri vært foruten 1997.

Opprinnelig lagt inn av LilleT, her.

Jeg har det på alle måter bedre i dag. Mest fordi jeg stadig blir litt tryggere på meg selv, tror jeg.

Signerer!
For 10 år siden hadde jeg vært skilt (separert) i ett år og levde i turbulens med en ustabil eks og depresjoner (ikke av den alvorige typen, heldigvis). Masse krangel og "dritt". Slet tungt, men fikk etterhvert grep om livet - eksen roet seg og jeg tok utdannelse som førskolelærer.
Nå lever jeg et stabilt og rolig liv - har på disse årene landet ganske trygt og godt og har funnet roen både inni og utenpå