Hvordan har du det nå i forhold til for 10 år siden?

[Skilpadda]

For ti år siden var jeg 27, hadde vært gift i drøyt to år og bodd og jobbet i Oslo i halvannet. Jobbmessig var det en veldig fin tid, den beste perioden forlaget mitt har hatt, omtrent, spennende oppgaver og veldig positiv og hyggelig stemning. Privat hadde vi det også veldig bra, trivdes sammen og i Oslo, og merket godt på økonomien at vi hadde full inntekt og ikke var studenter lenger, samtidig som vi ikke helt hadde skrudd opp forbruket tilsvarende.

Men rent personlig tror jeg jeg trives bedre med meg selv nå enn jeg gjorde da. Det stemmer fortsatt, det jeg sa midt i tyveårene, at ting hadde jevnt over bare blitt bedre for hvert år vekk fra 16, og jeg så ingen grunn til at det ikke skulle fortsette med det. Jeg liker meg selv bedre og trives bedre i mitt eget hode jo eldre jeg blir, og jeg er ikke det minste skremt over å se eller innrømme at jeg ikke er så langt unna 40. Jeg føler meg ikke det minste satt eller kjerringaktig (heller fremdeles kanskje fremdeles litt for barnslig på noen ting), og jeg synes alle venner og venninner som er eldre enn meg (både i RL, på FP og på jobben) demonstrerer tydelig at det ikke er noen grunn til å tro at man blir noe annet når man er 40 (eller 50, eller 60) enn man var da man var yngre. Gjerne sikrere, klarere, sterkere og romsligere, men ellers mye den samme personen man alltid har vært.

Å ha fått barn er stort; å se ham bli større er enda bedre, og jeg gleder meg til å følge ham gjennom årene som kommer. Og om en femten års tid tenker jeg han beveger seg ut av hjemmesfæren, og da skal vi to være igjen og få enda bedre tid til hverandre og oss selv og alt vi har lyst til å holde på med. Jeg er ikke det minste skeptisk til det å bli eldre.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg liker meg selv bedre og trives bedre i mitt eget hode jo eldre jeg blir, og jeg er ikke det minste skremt over å se eller innrømme at jeg ikke er så langt unna 40. Jeg føler meg ikke det minste satt eller kjerringaktig (heller fremdeles kanskje fremdeles litt for barnslig på noen ting), og jeg synes alle venner og venninner som er eldre enn meg (både i RL, på FP og på jobben) demonstrerer tydelig at det ikke er noen grunn til å tro at man blir noe annet når man er 40 (eller 50, eller 60) enn man var da man var yngre. Gjerne sikrere, klarere, sterkere og romsligere, men ellers mye den samme personen man alltid har vært.

Å ha fått barn er stort; å se ham bli større er enda bedre, og jeg gleder meg til å følge ham gjennom årene som kommer. Og om en femten års tid tenker jeg han beveger seg ut av hjemmesfæren, og da skal vi to være igjen og få enda bedre tid til hverandre og oss selv og alt vi har lyst til å holde på med. Jeg er ikke det minste skeptisk til det å bli eldre.

Får ikke grønnprikket deg, så jeg siterer deg i stedet.
Dette synes jeg var veldig godt skrevet, og jeg er helt på linje med deg.

[Kate]

For ti år siden var jeg atten. Jeg slet noe jævlig. verste perioden i livet mitt.