Om å la barn gå til barnehagen alene

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Bundbury, her.

Et annet poeng er jo at det setter en presidens for de andre barna. Kari får gå alene det vil jeg også.....Normen bør jo være at barn blir fulgt og informasjon utvekslet i hente og bringesituasjoner.

Ja, absolutt.

Alt skal rushes så veldig. Av og til får jeg følelsen av at foreldre ikke er klar over hvor mange år av sitt liv barnet ditt faktisk må, bør og skal gå helt alene hit og dit uten en god mamma-/pappahånd å holde i.

Det er noen få, stakkars år av et barns liv at det trenger den tryggheten det er å ha en forelder i nærheten i slike situasjoner.
Det kommer tidsnok 13 skoleår, for å si det slik....

[Go\jenta]

Ting rushes ikke her, nei....! Det skjer helt etter barnets egen modenhet og tempo! Overgangen til skolen blir bedre..........!

[Fruktflua]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Ja, absolutt.

Alt skal rushes så veldig. Av og til får jeg følelsen av at foreldre ikke er klar over hvor mange år av sitt liv barnet ditt faktisk må, bør og skal gå helt alene hit og dit uten en god mamma-/pappahånd å holde i.

Det er noen få, stakkars år av et barns liv at det trenger den tryggheten det er å ha en forelder i nærheten i slike situasjoner.
Det kommer tidsnok 13 skoleår, for å si det slik....

Jeg er så enig, så enig, Zoe.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Alt skal rushes så veldig. Av og til får jeg følelsen av at foreldre ikke er klar over hvor mange år av sitt liv barnet ditt faktisk må, bør og skal gå helt alene hit og dit uten en god mamma-/pappahånd å holde i.

Da jeg vurderte å la Frøkna gå alene til barnehagen, var det etter instendig bønn fra henne: "Få lov til å gå alene da, mamma!" Det er ikke å rushe, men å tilpasse seg barnets utvikling.

Nå vurderte vi det likevel som utrygt å la henne gå alene, men hadde hun fått lov, hadde det vært snakk om bare de gangene hun selv hadde bedt om det, og aldri ofte. Kanskje en gang i måneden eller så, eller kanskje hun aldri hadde spurt flere ganger, og i så fall hadde det blitt med den ene gangen.

Jeg er enig i at det ikke nødvendigvis er heldig å rushe barnets utvikling, men det er jo heller ingen grunn til å begrense den, med mindre det, som i vårt tilfelle, er sikkerhetsmessige grunner til å gjøre det.

[Mams]

Om jeg hadde bodd slik til at barnet mitt kunne gått alene til barnehagen, så skulle det fått lov til det enkelte ganger om barnet selv ønsket det.

Kan ikke helt se det horrible i den stuasjonen jeg da, men så er jeg så "sløv" at jeg lar barne mine få leke ute alene fra de er rundt 3 år også.
(ser etter de gjennom viduet, og vi bor innerst i en blindvei)

Den følelsen av å mestre ting er utrolig viktig for barn (og voksne), så det er noe man absolutt ikke skal undervurdere.
Det er heller ikke snakk om å tvinge et barn til å gå alene hver eneste dag.

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Ja, absolutt.

Alt skal rushes så veldig. Av og til får jeg følelsen av at foreldre ikke er klar over hvor mange år av sitt liv barnet ditt faktisk må, bør og skal gå helt alene hit og dit uten en god mamma-/pappahånd å holde i.

Det er noen få, stakkars år av et barns liv at det trenger den tryggheten det er å ha en forelder i nærheten i slike situasjoner.
Det kommer tidsnok 13 skoleår, for å si det slik....

Jeg synes denne tankegangen er preget av at vi er forskjellige og at vi har forskjellige barn. For dette er veldig ulikt fra slik jeg tenker.

Jeg var et veldig selvstendig barn, og jeg husker veldig godt hvor frustrerende det var å ikke få lov til å ta kontrollen over ting jeg mente jeg var helt i stand til å gjøre alene. I slike tilfeller var en mamma-/pappahånd å holde i alt annet enn god... (og ja det var før skolealder.) Jeg har en mann som var akkurat lik, kanskje i enda mer ekstrem grad og vi har selvfølgelig fått et barn av "samme ulla".

Fordi vi kjenner behovet for selvstendighet så sterkt selv, så er vi bevisst på at vi ikke skal ha strammere tøyler enn det som er nødvendig. Selvfølgelig skal hun ikke få lov til ting som kan være farlig eller som er for mye for henne å håndtere. Men samtidig må vi slakke tøylene litt mer enn det som kanskje føles riktig for et mamma-/pappahjerte fordi vi vet hva som skjer hvis vi ikke lar henne få de litt av den friheten som hun ønsker så sterkt.

Vårt barn er helt klart ett av de barna som hadde ELSKET å gå aleine i barnehagen. Hun får ikke lov til det for forholdene ligger ikke til rette, men hadde det vært passe langt og en trygg vei - så hadde hun helt klart fått lov til å prøve seg. Ikke fordi vi som foreldre vil rushe tiden, tvinge fram selvstendighet eller ikke vil gi henne nok trygghet (vi ville nok helst ha holdt henne i hånda helt til hun startet på videregående...) Men fordi hun selv har en så enormt sterkt selvstendighetsbehov som det er helt feil å undertrykke bare fordi vi som foreldre har behov for at hun skal holde oss i hånda mer enn det hun egentlig trenger.

[Libra]

(Svarer på hovedinnlegget uten å ha lest absoulutt alle innleggene i tråden her.) Om jeg ville ha sendt barnet mitt alene eller ikke er et spørsmål, men jeg oppfatter ikke at det er det du spør om i hovedinnlegget. Jeg har aldri gjort det, men av den enkle grunnen at det aldri var aktuelt. Vi forlater huset samtidig og gikk forbi barnehagen på tur på jobb.

Men, reaksjonen din overfor barnehagen, skuffelsen, den skjønner jeg ærlig talt ikke. Alle situasjoner og hendelser kan ha så mange flere aspekter enn de som er synlig ved første øyekast. Siden du spør, så er svaret mitt: Ja det ville ha vært å blande seg inn i noe du ikke har noe med. At du skal bli skuffet over barnehagen utfra de avtaler de har med andre foreldre ang andre barn, har da virkelig ingenting å gjøre med hvor god jobb de gjør for barnet ditt.

[Go\jenta]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Ja, absolutt.

Alt skal rushes så veldig. Av og til får jeg følelsen av at foreldre ikke er klar over hvor mange år av sitt liv barnet ditt faktisk må, bør og skal gå helt alene hit og dit uten en god mamma-/pappahånd å holde i.

Det er noen få, stakkars år av et barns liv at det trenger den tryggheten det er å ha en forelder i nærheten i slike situasjoner.
Det kommer tidsnok 13 skoleår, for å si det slik....

Overgangen fra f.eks barnehage til sfo er ofte enorm, ihvertfall her vi bor.
Fra å ha tilsyn nesten hele tiden, og voksne som passer på hva barnet har på seg når det går ut, tilrettelagt lek osv, blir barnet mye overlatt til seg selv på sfo fra dag en. Da jeg fulgte 3.klassingen min til sfo 1.august i år var det fullstendig kaos der, de ansatte visste lite, og 1.klassingene og foreldrene deres ble møtt med "vi vet like lite som dere...". Jeg så usikkerheten som lyste av disse foreldrene, som skulle overlate 5-6-åringene sine til dette stedet, og var glad jeg ikke hadde 1.klassing i år.......!

Når jeg vet at datteren min skal begynne på skole og sfo til neste høst, synes jeg det er fint å ha det i bakhodet, og trene litt selvstendighet dette året. Hun vurdere selv når hun må ha på seg varmere klær, og løper inn for å ta på seg en varmere jakke hvis hun fryser. Hun øves opp til å si tydelig i fra til voksne hvis det er konflikter de ikke kan løse i bhg o.l. Når hun da er ivrig på å få gå alene av og til, synes jeg det også er en fin måte å øve opp selvstendighet, når forholdene er tilrettelagt for det. Jeg ønsker ikke å lulle barna mine inn i en mentalitet der jeg synes synd på dem "for de er jo så små, og snart skal de ut i den selvstendige verden, stakkars, stakkars dem..." Jeg vil heller forberede dem på en overgang, slik at overgangen til skole og sfo ikke blir så stor. Alle trenger ikke å gå alene til bhg av og til for å gjøre det, man kan bruke mange andre situasjoner. Men for jenta mi er dette en fin mulighet.

Det er da ingen her inne som tvinger barna sine til å gå til bhg fordi de ikke gidder å følge dem selv. Enkelte av dere skriver her inne som om dere tror det.