Om å la barn gå til barnehagen alene

[kie]

Jeg er også av de som synes det er rart at man kan være så bastant i forhold til om det er greit eller ikke.

Vi bor i et bilfritt område. Det er kun en liten fotballbane som skiller oss og barnehagen. Barnet var klar for å løpe over den fotballbanen uten følge av voksne og ga lenge uttrykk for at det var noe han ville. Så vi lot altså barnet få lov til å innimellom gå hjem alene. Dvs. at vi ringte, snakket med personalet og avtalte. Og så sto en av oss i døra og ventet. For oss hadde det vært mye enklere å bare tusle bort og hente. For barnet var det derimot veldig stas å kunne gå hjem selv alene innimellom. Han ble nesten sur på de vanlige hentedagene. Nå er han 6 år gammel og går hjem hver dag fra SFO når vi ringer og gir beskjed. Det ligger rett ved siden av barnehagen igjen. Men vi leverer hver dag foreløpig og har god kontakt med personalet. Kanskje mer enn de fleste.

Etter mitt syn er overbeskyttelse av hensyn til mors eller fars følelser heller ikke så bra. Jeg tror ikke på at alle som overbeskytter barna sine gjør det kun for barnas skyld. Mange tror jeg verner om sine egne følelser. Og det synes jeg også blir feil.

For meg er det å gå til/fra barnehagen alene innimellom helt klart et vurderingsspørsmål med mange nyanser og forskjellige situasjoner. Men for all del; Jeg hadde muligens vært veldig bastant jeg også om jeg kun hadde erfaring med de av barna mine som ikke var klare for det da de var 5 år.

Forøvrig var mannen min en gang i tiden drosjesjåfør med ansvar for henting og levering av bl.a. funksjonshemmede barn. I den sammenheng ble han en barnet var veldig glad i og likte å bli hentet/levert av. I tillegg var det blant de andre barnehagebarna noe som virkelig var stort. Uten at foreldrene var mindre kjærlige, engasjerte etc. for det. Det trenger ikke å oppleves som dårlig av barna bestandig selv om de voksne har egne standarder for hva de mener er "best".