En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[kie]

Jeg tok mitt funksjonshemmede barn ut av barnehagen da det viste seg at de ikke ga ham det han trengte. Jeg leste spes.ped., bestilte private veiledningstimer hos logoped og jobbet med det han trengte å jobbe med (i det offentlige ble han stående i logopedkø noen år til...)

Både helsestasjonen, PPT og BUP kunne se virkelig gode resultater av arbeidet jeg la ned i de årene fremfor å overlate ham til en barnehage som verken hadde kompetanse eller ressurser til å ta seg skikkelig av ham. Faktisk ble BUP overrasket over hvor godt han fungerte i forhold til sitt utgangspunkt da de utredet ham.

Ellers var jeg den som hjalp til når kabalen ikke gikk opp for andre. Syke barn, en nabo som ikke rakk å hente, telefoner som man ikke kunne bruke særlig tid på i arbeidstiden og der det var telefonkø osv.

Min mann var også hjemme en periode. Da stilte han opp for et familiemedlem som ikke hadde fått barnehageplass til sitt barn i det året som gikk frem til neste inntak. I tillegg var det som regel nabobarn på besøk etter skoletid. Lufte en hund som er alene hele dagen. Gjøre noen småoppgaver i nærbutikken bare fordi man ser at det trengs. Fikse porten til barnehagen i nærmiljøet. Oppdage, fikse og si ifra om potensielt farlig slitasjedefekt på lekeapparater i utemiljøet.

Være en pådriver for å få slutt på mobbing som foregår både på skole og fritid. Både ved å være tilstede og faktisk se det som skjer, korrigere ungene, skape hyggeligere ting å gjøre sammen (pepperkakebaking etc.) og å samarbeide med de barnas foreldre. Det var mye mobbing som foregikk i de timene mellom skoleslutt og hjemkomsten av foreldrene som mange foreldre ikke ante om. De hjemmeværende gjorde en kjempeinnsats i forhold til dette. Fordi de var tilstede, kunne gripe inn, kunne fortelle barnas foreldre hva deres lille prins eller prinsesse hadde vært med på slik at foreldrene som ikke hadde vært der også fikk mulighet for å snakke med barna sine om dette.

Osv.