Om å vise empati for barnet sitt

[Dixie Diner]

Barn er rare.
Jeg merker godt at dersom vesla faller og får sympati med EN gang, er det grining og sutring i evigheter etterpå. Men dersom jeg (og det gjør jeg som regel også) bare sier "ojsann, opp og hopp igjen" eller noe sånt og bare ler det bort, er alt helt flott etterpå og hun ler gjerne med meg. Utspekulerte småttiser.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Barn er rare.
Jeg merker godt at dersom vesla faller og får sympati med EN gang, er det grining og sutring i evigheter etterpå. Men dersom jeg (og det gjør jeg som regel også) bare sier "ojsann, opp og hopp igjen" eller noe sånt og bare ler det bort, er alt helt flott etterpå og hun ler gjerne med meg. Utspekulerte småttiser.

Mine er motsatte. Hvis jeg sier "PYTTSAN!" før jeg har sjekket hvordan det gikk så blir det full baluba. Sånn er jo jeg også. Når mannen min sier "Jamen det går bra!" sånn oppmuntrende når jeg har en eller annen bekymring, uten at han VET at det går bra, så blir jeg RASENDE.

Mine responderer best om jeg sier "Oppsan, hvordan gikk det? Fikk du vondt? Hvor? Skal jeg blåse? :blås: Sånn ja, nå er det bra".

Da har vi
- gjort unna det hele på 20 sekunder
- ungene har blitt sett på det de opplever
- jeg har fått sjekket at alt er ok

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Tuneland, her.

Men er det vi voksne som skal bestemme hva som er filleting og hva som er en god grunn for "sutring"?

Dette tenkte jeg også.

Når mine slår seg eller detter, viser jeg ingen reaksjon før de selv reagerer.
Ser raskt hvordan de reagerer, og tilpasser min væremåte i forhold til det.
Spør alltid nøytralt/vennlig "Hvordan gikk det? Slo du deg?"
Og om de svarer at det gjorde de, så spør jeg om jeg skal blåse - og så er det som regel ute av verden.
De sutrer ikke - men reagerer i forhold til smerten.

Jeg synes enten overhysterisk skingrestemme og bekymret mammamine eller "Pyttsan! Opp og hopp!" som automatisk reaksjon på etthvert uhell, er utidig.

Jeg blir som Polyanna også rasende om noen bagatelliserer noe jeg opplever før de har spurt meg hvordan jeg opplever det.

[Polyanna]

Ofte tror jeg også det er forsmedelsen som kan være like kjip som selve fallet. Oppfatter jeg at det er det som "svir" så sier jeg heller "ja, huff, så irriterende! Du var jo nesten oppe og så ramlet du! Argh!". Eller noe.

Det er forresten snedig det med blåsing. Jeg tror ikke jeg har noen healingevner , så grunnen til at blåsing gjør sånn underverker tror jeg er at det betyr: "Jeg ser at du fikk vondt og jeg gjør det jeg kan for at det skal bli bedre!". Og det er ofte det som skal til.

Det kan godt hende ungene mine griner mer enn andre unger når de faller. De er ikke av den røffe sorten som faller og så reiser seg og løper videre etter en grimase. Så har jeg heller ikke som mål å lære dem å undertrykke følelsene sine. For å sette det på spissen.

(Jeg må forresten tilstå at det jo hender at det kommer et "Ja! Det er DERFOR det ikke er lov å klatre i sofaen!!". Skal ikke gjøre meg bedre enn jeg er, heller. )

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ofte tror jeg også det er forsmedelsen som kan være like kjip som selve fallet. Oppfatter jeg at det er det som "svir" så sier jeg heller "ja, huff, så irriterende! Du var jo nesten oppe og så ramlet du! Argh!". Eller noe.

Veldig enig i den. Det kan være å gå borti noe ute, snuble, bli skremt av noe, et.c. Noen ganger er det en kombinasjon av litt vondt og så ble det ekkelt og dumt. Da trenger de av og til litt hjelp på å få situasjonen under kontroll igjen.