Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[Perhonen]

Oj, som jeg kjenner meg igjen i den historien. Jeg var den første i min venneflokk som fikk barn, og de andre skulle ikke ha. Vel de har alle som en med unntak av ei som ikke kunne få. Og de er blitt noen skikkelig hønemødre.

Men som ansatt i barnehage så ser vi dem som leverer ettåringen sin ved åpningstid om morran og som henter når vi stenger. De syns visst det er nok med et par timer pr dag pluss helg. Koselig med barn, men...

Kjenner også et par som fikk en gutt med autisme. De hadde ham i barnehage hver dag og til avlastning hver helg. Altså ble det ikke veldig mye tid sammen med ham. I dag bor han i barnebolig. Det er altså ikke slik at morskjærligheten kommer automatisk.

[Mikkeline]

Får håpe de skifter fokus ihvertfall!

Det er nok dessverre fremdeles noen barn som virkelig blir nedprioritert i forhold til foreldrenes behov og karrierejag....

[Azi]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Kjenner også et par som fikk en gutt med autisme. De hadde ham i barnehage hver dag og til avlastning hver helg. Altså ble det ikke veldig mye tid sammen med ham. I dag bor han i barnebolig. Det er altså ikke slik at morskjærligheten kommer automatisk.

Stakkas barn!

[Mandarin]

Kjenner meg igjen i denne historien ja. Vi var også først ut i vår vennekrets (og vi var over 30 (!) ) . Det er MANGE kameler som har blitt svelgt underveis ja.
En av mine venninner som nå venter barn er veldig opptatt av hvordan de skal fordele uken (foreldrene). At hun skal få gå ut så mange kvelder i uken, og han så mange, osv.. Og jeg flirer stille innimeg og vet at det blir laaaangt færre kafeturer og fester enn det hun ser for seg.. Men det nytter liksom ikke å forklare.

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Kjenner også et par som fikk en gutt med autisme. De hadde ham i barnehage hver dag og til avlastning hver helg. Altså ble det ikke veldig mye tid sammen med ham. I dag bor han i barnebolig. Det er altså ikke slik at morskjærligheten kommer automatisk.

Dette forsto jeg ikke hva hadde med denne tråden å gjøre.
Og synes ikke dette var en god sammenligning. Og hva har dette med morskjærlighet å gjøre? Avlastning hadde nok både den ene og andre trengt med en slik gutt regner jeg med.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Kjenner også et par som fikk en gutt med autisme. De hadde ham i barnehage hver dag og til avlastning hver helg. Altså ble det ikke veldig mye tid sammen med ham. I dag bor han i barnebolig. Det er altså ikke slik at morskjærligheten kommer automatisk.

Å sette andres morskjærligheten/foreldrekjærlighet i tvil fordi de har et enormt krevende barn og trenger avlastning er i overkant drøyt! I tilegg har det helt på sidelinjen av det som diskuteres her (akkurat det er vel ikke uvanlig her på FP).

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Å sette andres morskjærligheten/foreldrekjærlighet i tvil fordi de har et enormt krevende barn og trenger avlastning er i overkant drøyt! I tilegg har det helt på sidelinjen av det som diskuteres her (akkurat det er vel ikke uvanlig her på FP).

Jeg syns det er forskjell på å ha et reelt behov for avlastning, som veldig mange har, og det å ikke ønske å ha barnet fordi det ikke innfrir de forventningene man hadde til det å bli forelder. Der alle andre får friske barn, mens man blir "belemret" med et barn med ulike begrensinger. Det har etter mitt syn i høy grad sammenheng med det å tro at det å ha barn bare er å sette dem bort til en nanny og så kan en selv fortsette å leve livet slik man gjorde før. Med å sette jobb og karriere i første rekke.

Jeg har selv venner som ikke kan forstå at jeg prioriterer barna mine fremfor å dra på byen, på ferieturer osv. Og som ikke kan forstå at det å ha barn koster både økonomisk og tidsmessig. De er ikke noe man bare overlater til andre fordi man heller vil ta vare på karrieren sin.