Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[turi]

Barnebolig, hva er det??

Noen skulle rett og slett ikke hatt barn! Noen får seg overraskelser så det smeller, når mamma/pappahjertet starter å banke for fullt.!

[Hasselnøtt]

Sånn umiddelbart høres det ut som om de er litt rart skrudd sammen i utgangspunktet, uten at det har noe med deres manglende erfaring med barn og familie å gjøre. Jeg kjenner ingen barnløse, frivillige eller ufrivillige, som har hatt sånne tanker.

[Pelikan]

De endrer garantert mening når de får barn! Hvis ikke de er typene som gjør det, så håper jeg de velger å forbli barnløse

[Dragen]

Opprinnelig lagt inn av perper, her.

De endrer garantert mening når de får barn! Hvis ikke de er typene som gjør det, så håper jeg de velger å forbli barnløse

Hvordan skal man vite det på forhånd? Jeg ønsket meg barn, men syns likevel det er det største kultursjokket jeg har opplevd.

Forøvrig signerer jeg Tinetoff her.

[Pelikan]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Hvordan skal man vite det på forhånd? Jeg ønsket meg barn, men syns likevel det er det største kultursjokket jeg har opplevd.

Selvfølgelig er det kultursjokk å få barn, men det er forskjell på å ikke klare alt ansvaret for et barn og må ha hjelp(spesielt hvis barnet eller en selv ikke er frisk ), og det å ikke ville ønske å være sammen med barnet fordi jobben er viktigere. Var det så vanskelig å forstå

[Dragen]

Opprinnelig lagt inn av perper, her.

Selvfølgelig er det kultursjokk å få barn, men det er forskjell på å ikke klare alt ansvaret for et barn og må ha hjelp(spesielt hvis barnet eller en selv ikke er frisk ), og det å ikke ville ønske å være sammen med barnet fordi jobben er viktigere. Var det så vanskelig å forstå

Nei. Men jeg lurer fortsatt på hvordan man skal vite om man er villig til å omprioritere eller ikke (slik at man vet om man bør forbli barnløs), ettersom såpass mange ombestemmer seg underveis.

[Pelikan]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Nei. Men jeg lurer fortsatt på hvordan man skal vite om man er villig til å omprioritere eller ikke (slik at man vet om man bør forbli barnløs), ettersom såpass mange ombestemmer seg underveis.

Som du ser så skrev jeg at jeg håper de forblir barnløse. Men heldigvis, så endrer de fleste med en slik holdning meningene sine når de en dag blir foreldre. Jeg klarer fortsatt ikke å forstå de som ikke vil "endre" på en del "vaner" etter de får barn. Mistenker da at de ser på barn som statussymbol. Vil presisere at jeg ikke mener at jeg ønsker mor tilbake til kjøkkenbenken! Det er ikke det jeg mener mmed å ta seg av barn. Men heller det at man ikke kan gå på byen hver helg, men at man gjør det beste for å forme barnet til å bli et selvstendig menneske (kan utdype dette i det uendelige, men stopper her)

Som jeg har sagt tidligere. Dette gjelder ikke de med syke barn, eller som selv er syk. INGEN kan forvente at noen skal klare å ta seg av et sykt barn uten hjelp!

[Blåbær]

Artig å høre barnløses betraktninger rundt dette med barn ja!

Spesiellt artig er det å høre på rosemalingen av barselstiden: alt de skal få tid til, alle prosjekter de skal fullføre, alle aktiviteter de skal være med på. Mange som får seg ett lite sjokk der tror jeg...

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av turi, her.

Barnebolig, hva er det??

Det er en bolig for barn med spesielle behov. Et tilrettelagt tilbud på hel- eller deltid. Jeg kjenner jeg blir langt inni margen provosert av smilyen din, og av et par andre holdninger i denne tråden. For de aller fleste foreldre er det å innrømme at man trenger avlastning en høy terskel og tre over. Og en terskel mange ikke klarer gå over med hevet hode - selv om de har all grunn i verden til å gjøre det. Å få et barn med store og spesielle omsorgsbehov er utrolig krevende, både for andre barn i familien, for parforholdet og for storfamilien. For mange er det denne avlastningen som gjør at tiden man tilbringer sammen med barnet blir gode timer og ikke bare stress og noe man gruer seg til.

Og ja, det er faktisk mulig å få barn som har så alvorlige og spesielle diagnoser at de etterhvert ikke kan bo hjemme. Å søke plass på barnebolig er i alle tilfeller jeg har sett noe foreldrene gjør for sent. Fordi de har lyst å klare omsorgen selv, fordi de er redd for holdningene til samfunnet rundt. "Setter du bort barnet ditt? Hvorfor fikk du barn da?". Det er ikke bare bare å ha en femåring hjemme som må ha medisiner annenhver time hele døgnet og må ha våken nattevakt ved senga hver natt. Eller en tolvåring som slår, sparker og biter sine foreldre og søsken, som våkner hver time hele natta gjennom og som når som helst kan gå løs på seg selv med tenner, kniver eller knust glass.

Det er mye man ikke ser, og mye man ikke vet. Og før man vet så synes jeg man skal la være å uttale seg bastant og dømmende.

[konemor]

Opprinnelig lagt inn av zol, her.

Det er en bolig for barn med spesielle behov. Et tilrettelagt tilbud på hel- eller deltid. Jeg kjenner jeg blir langt inni margen provosert av smilyen din, og av et par andre holdninger i denne tråden. For de aller fleste foreldre er det å innrømme at man trenger avlastning en høy terskel og tre over. Og en terskel mange ikke klarer gå over med hevet hode - selv om de har all grunn i verden til å gjøre det. Å få et barn med store og spesielle omsorgsbehov er utrolig krevende, både for andre barn i familien, for parforholdet og for storfamilien. For mange er det denne avlastningen som gjør at tiden man tilbringer sammen med barnet blir gode timer og ikke bare stress og noe man gruer seg til.

Og ja, det er faktisk mulig å få barn som har så alvorlige og spesielle diagnoser at de etterhvert ikke kan bo hjemme. Å søke plass på barnebolig er i alle tilfeller jeg har sett noe foreldrene gjør for sent. Fordi de har lyst å klare omsorgen selv, fordi de er redd for holdningene til samfunnet rundt. "Setter du bort barnet ditt? Hvorfor fikk du barn da?". Det er ikke bare bare å ha en femåring hjemme som må ha medisiner annenhver time hele døgnet og må ha våken nattevakt ved senga hver natt. Eller en tolvåring som slår, sparker og biter sine foreldre og søsken, som våkner hver time hele natta gjennom og som når som helst kan gå løs på seg selv med tenner, kniver eller knust glass.

Det er mye man ikke ser, og mye man ikke vet. Og før man vet så synes jeg man skal la være å uttale seg bastant og dømmende.

Er enig med zol.
Har jobbet på en slik bolig selv og snakker av erfaring.
Ingen skal komme å dømme foreldre som har barn med diagnoser som f.eks autisme. Barnebolig(avlastning) kan for mange være redningen for ekteskapet evt familien.Synes også det er en skam at foreldre som har barn med spesielle behov skal måtte kjempe for å få de rettighetene de har krav på (men det er en annen diskusjon)

Hoved diskusjonen har jeg ikke noen sterke meninger om8altså om de kommer til å skifte mening). Synes iallefall det er synd om de faktisk gjennomfører disse planene. Det finnes jo flere eksempler på unger som ikke kjenner foreldrene sine pga at de alltid er på jobb. Det synes jeg er utsigelig trist.

Jeg forstår ikke hvorfor enkelte velger å få barn hvis de ikke har tenkt å tilbringe tid sammen med det/dem?
Men det er nok mange som har måttet svelge en kamel eller 100 i forhold til hvordan man trodde det ville bli.

[~TM~]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg synes (uten å vite nærmere beskjed om saken) at det er noe underlig å fordømme folk for å trenge mye avlastning til et autistisk barn.

Opprinnelig lagt inn av zol, her.

Det er en bolig for barn med spesielle behov. Et tilrettelagt tilbud på hel- eller deltid. Jeg kjenner jeg blir langt inni margen provosert av smilyen din, og av et par andre holdninger i denne tråden. For de aller fleste foreldre er det å innrømme at man trenger avlastning en høy terskel og tre over. Og en terskel mange ikke klarer gå over med hevet hode - selv om de har all grunn i verden til å gjøre det. Å få et barn med store og spesielle omsorgsbehov er utrolig krevende, både for andre barn i familien, for parforholdet og for storfamilien. For mange er det denne avlastningen som gjør at tiden man tilbringer sammen med barnet blir gode timer og ikke bare stress og noe man gruer seg til.

Og ja, det er faktisk mulig å få barn som har så alvorlige og spesielle diagnoser at de etterhvert ikke kan bo hjemme. Å søke plass på barnebolig er i alle tilfeller jeg har sett noe foreldrene gjør for sent. Fordi de har lyst å klare omsorgen selv, fordi de er redd for holdningene til samfunnet rundt. "Setter du bort barnet ditt? Hvorfor fikk du barn da?". Det er ikke bare bare å ha en femåring hjemme som må ha medisiner annenhver time hele døgnet og må ha våken nattevakt ved senga hver natt. Eller en tolvåring som slår, sparker og biter sine foreldre og søsken, som våkner hver time hele natta gjennom og som når som helst kan gå løs på seg selv med tenner, kniver eller knust glass.

Det er mye man ikke ser, og mye man ikke vet. Og før man vet så synes jeg man skal la være å uttale seg bastant og dømmende.

Flott innlegg!

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er nå også forskjell på å trenge mye avlastning og det å kun ha barnet sitt hjemme på "ferie".

Man da ikke plass i barnebolig om ikke behovet er et høyst reelt behov. Da er det da ikke snakk å ha det hjemme på ferie, det er snakk om å gi barnet den omsorgen man er i stand til å gi uten å gå rett i veggen selv. Det kan jo være at man har andre barn som også skal tas vare på.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Kjenner også et par som fikk en gutt med autisme. De hadde ham i barnehage hver dag og til avlastning hver helg. Altså ble det ikke veldig mye tid sammen med ham. I dag bor han i barnebolig. Det er altså ikke slik at morskjærligheten kommer automatisk.

Opprinnelig lagt inn av turi, her.

Barnebolig, hva er det??

Noen skulle rett og slett ikke hatt barn! Noen får seg overraskelser så det smeller, når mamma/pappahjertet starter å banke for fullt.!

Ok... dette er helt på sidelinja, men fy søren så truffet jeg følte meg her.

Å ha et barn med autisme er ikke bare fryd og gammen - det er en jobb som kan være så til de grader tung at det går ut over foreldre og andre søsken.

Selv har jeg en liten gutt som blir tre år i januar. Han er multifunksjonshemmet. På en god dag smiler han og fester blikket. Han kan ikke holde hodet sitt, har ingen viljestyrte bevegelser.

Denne gutten er i barnehage hver dag, på linje med gutten som hadde autisme. I barnehagen får barn med spesielle behov en pedagogisk stimulanse vi som foreldre overhodet ikke har utdannelse og mulighet til å gi dem. De får sosial stimulanse både med andre barn som har spesielle behov og med funksjonsfriske barn.

Mitt barn, og jeg kan tenke meg barnet med autisme er i barnehage også fordi vi som foreldre skal ha en ørliten mulighet til å leve et tilnærmet normalt voksenliv. Det tar på fysisk og psykisk å være forelder til et barn som krever så mye - noen ganger trenger man å være voksen, kollega og føle man lever...

Min sønn er også i en barnebolig - en slik du grøsser slik av, turi. Min sønn er i barneboligen fra tirsdag ettermiddag til torsdag ettermiddag hver uke. Dette er et utrolig hyggelig sted hvor det jobber engasjerte mennsker som tar seg godt av ham. Han får kos, mat, stell og en seng. Jeg opplever at de voksne som tar seg av gutten min faktisk er genuint glade i ham. Er han syk får jeg telefoner og tekstmeldinger - de bryr seg. Barna i barneboligen bryr seg om hverandre og spør etter hverandre. De er på turer og tilstelninger. De har faktisk et godt liv - tro det eller ei.

Uten denne avlastningen - og her må jeg vel også slenge med at jeg er en av de som tydligvis ikke skulle hatt barn og hvis morskjærlighet mangler, - fordi sønnen min også er hos privat avlaster hver andre helg... Anyway - uten denne avlastningen hadde vi som foredre gått rett i veggen og det fort.

Det er denne avlastningen i uka som gjør at vi orker å henge sammen - orker å være en god mamma og pappa for ham. Det er også denne avlastningen som gjør at vi har ork til å ta oss av storebroren hans på en måte som han fortjener.

Så vær så snill... Sett dere litt inn i saker og ting før dere dømmer og grøsser.

Beklager avsporingen... Men jeg ble pokker så provosert her. :unnskyld:


Og for å spore debatten inn igjen - jeg tror nok dette paret vil svelge endel kameler, ja - når verdens nydeligste lille barn ligger der og er deres.

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Så vær så snill... Sett dere litt inn i saker og ting før dere dømmer og grøsser.

Det er også viktig å huske at foreldre til barn med funksjonshemming skal vare i mange flere år enn andre foreldre. Når mine barn flytter ut i alderen ml 18 oh 20 år, så går de i gang med sitt voksenliv.

Min lillesøster på 34 år bor i bolig, men trenger masse oppfølging av hjelpeverge/foreldrene våre. De vil for alltid ha et "barn" som skal følges opp.

Jeg slenger meg også på det som er sagt tidligere om terskelen for å få barnebolig og avlastning - det er desverre ikke slik (i de fleste kommunene ihvertfall) at dette blir dyttet på familiene. De aller fleste får som oftest mindre hjelp enn hva familien trenger.

Bare en liten kommentar til "autisme-saken" som Perhonen brakte inn:

Jeg ser at du forklarer og utdyper. Jeg er egentlig enig med Teofelia i at jeg nok egentlig foretrekker mer generelle diskusjoner.

Et innspill til deg kan være at kanskje har denne familien gjort noe lurt? De har innsett hvordan dette ville påvirke familien på et tidlig tidspunkt og jobbet konstruktivt for en god løsning for både barnet det gjelder og resten av familien?

Mange foreldre til barn med funksjonshemming ønsker å gjøre det meste selv - både pga. foreldreansvaret og pga. samfunnets forventninger til at den beste løsningen er at man tar seg av barnet selv.

Men - man blir ufattelig utslitt av å ta seg av et barn hele døgnet i mange år på rad. Kanskje er en tidlig etablering av et slikt boforhold med på å gi en god familiehverdag for både gutten det gjelder og for hans søsken og for foreldrene?

Min mor passet søsteren min døgnet rundt i nesten 20 år. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det er først nå - 14 år etter - at hun er i ferd med å få tilbake overskuddet sitt. Hun var virkelig totalt utslitt.

Så derfor - når kommunen har innvilget et såpass omfattende hjelpetiltak - synes jeg du skal stole på at fagfolk har jobbet fram den beste løsningen for dette barnet og denne familien, og slutte med å gå rundt og spre rykter (for det er DET dine fordommer blir) om hvor dårlige omsorgspersoner disse foreldrene er. Kanskje er de faktisk det helt motsatte!