Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Kjenner også et par som fikk en gutt med autisme. De hadde ham i barnehage hver dag og til avlastning hver helg. Altså ble det ikke veldig mye tid sammen med ham. I dag bor han i barnebolig. Det er altså ikke slik at morskjærligheten kommer automatisk.

Å sette andres morskjærligheten/foreldrekjærlighet i tvil fordi de har et enormt krevende barn og trenger avlastning er i overkant drøyt! I tilegg har det helt på sidelinjen av det som diskuteres her (akkurat det er vel ikke uvanlig her på FP).

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Å sette andres morskjærligheten/foreldrekjærlighet i tvil fordi de har et enormt krevende barn og trenger avlastning er i overkant drøyt! I tilegg har det helt på sidelinjen av det som diskuteres her (akkurat det er vel ikke uvanlig her på FP).

Jeg syns det er forskjell på å ha et reelt behov for avlastning, som veldig mange har, og det å ikke ønske å ha barnet fordi det ikke innfrir de forventningene man hadde til det å bli forelder. Der alle andre får friske barn, mens man blir "belemret" med et barn med ulike begrensinger. Det har etter mitt syn i høy grad sammenheng med det å tro at det å ha barn bare er å sette dem bort til en nanny og så kan en selv fortsette å leve livet slik man gjorde før. Med å sette jobb og karriere i første rekke.

Jeg har selv venner som ikke kan forstå at jeg prioriterer barna mine fremfor å dra på byen, på ferieturer osv. Og som ikke kan forstå at det å ha barn koster både økonomisk og tidsmessig. De er ikke noe man bare overlater til andre fordi man heller vil ta vare på karrieren sin.