Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av zol, her.

Jeg ser at du forsøker å moderere deg og forklare hva du mener. Du klarer nesten å overbevise meg om at vi er på samme planet likevel, også kommer slike utsagn som den setningen jeg har uthevet over her.

Jo det er sikkert milevid forskjell mellom å ha et barn med sterk CP, et barn med downs, et barn med autisme og et barn uten diagnose men med sterke lære- og atferdsvansker. Det er forskjell på barn med CP også. Og forskjell på barn med downs. Det vil aldri være like barn, aldri like familiesituasjoner - men å sette dem opp mot hverandre slik du gjør her gjør meg fysisk uvel.

Har du møtt det fagmiljøet kaller en "tung autist"? Har du snakket med foreldrene? Å være det du kaller "autistisk" er så mangt. Skalaen er lang og bred. Men det er aldri aldri en enkel diagnose. At autisme til tider er en så skjult men samtidig så omfattende og avvisende diagnose gjør den i mange tilfeller vanskeligere å takle for familien enn et barn med en klar diagnose som får medisiner og som alle skjønner at "trenger hjelp".

Ja, jeg skjønner at denne familien du kjenner og snakker om kanskje ikke oppleves som så "rammet" som du mener de burde. Kanskje er ikke denne guttens autisme så tydelig som hos andre. Likevel synes jeg at det menneskesynet og den forståelsen jeg synes å skimte foreksempel i denne setningen er provoserende.

Ja jeg burde kanskje vært mer forståelsesfull. Men jeg har problemer med mennesker som skammer seg over å være i familie med en som ikke er som alle andre. Mennesker med downs som aldri får besøk av "sine" for eksempel.
Og jeg har problemer med å forstå at noen velger bort barnet sitt fordi det er hemmende for karrieren. Jeg forsøker, jeg gjør virkelig det, men må innrømme jeg får det ikke helt til. Og ja, jeg har møtt det fagmiljøet kaller en tung autist, pluss at jeg har en venninne som jobber med såkalte tunge autister. Jeg vet hvor krevende de er. Og det er stor forskjell innad på mennesker med denne diagnosen.

Men greit nok, hvis dere mener at det er riktig å velge bort et barn på grunn av at det ikke passer inn i det bildet en har på hva som er en såkalt vellykket famile så er det ikke mye jeg kan gjøre med det. Jeg forstår godt at folk trenger avlastning, og jeg kan også forstå at folk velger å ta abort på grunn av at de ser at de ikke hverken fysisk eller psykisk er i stand til å ta hånd om et handikappet barn. Men jeg kan ikke forstå at noen gjør det på grunn av at det ikke tar seg ut i deres familie. At man i dag ser på et handikappet barn som en skam.