Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Det er sjokkerende at du gir blaffen i hvorvidt dine barn blir uempatiske egoister (sånn oppfatter jeg deg... kanskje tar jeg feil). Veldig sjokkerende!

Ville du vært den lykkelige moren til Saddam Hussein så lenge han var lykkelig?

Det jeg har prøvd å si gjennom hele tråden her er at det handler ikke om hvorvidt jeg som mor blir lykkelig og stolt og kan slå meg på brystet og vise fram mine flotte gallionsfigurer. Det er ikke meg det handler om.

Det handler om barna mine. Hvert enkelt menneske burde ha rett til å ha det godt.

Jeg har en venninne som er sterkt preget av å ha vokst opp i et hjem med svært strenge foreldre. Strenge i betydningen hadde klare forventninger til henne. Selv om hun nå er 35 år ligger disse forventningene fortsatt der og gnager henne. Hun har det ikke godt, for hun greier ikke å innfri foreldrenes forventninger.

Og så har jeg en annen venninne som aldri greier å si nei. Hun stiller opp for alle og alt, til enhver tid, og hun er så redd for hva andre mener om henne. Hun går med konstant dårlig samvittighet for ett eller annet, og føler at hun aldri strekker til.

DETTE er ting som foreldrene i stor grad er ansvarlige for. Det er slik foreldrene har formet døtrene sine. Den ene til å bli kuet av foreldrenes forventninger, den andre til å utslette seg selv og alltid stille seg selv og sine behov i siste rekke. Og JEG mener at foreldrene til begge disse jentene har feilet. De har lagt sine egne krav og forventninger så tungt på sine pliktoppfyllende døtre at døtrene sliter med nettopp å ha et godt liv.

Jeg var sånn halvveis kjæreste med en kar en gang for mange år siden, som levde under mottoet: "så lenge du er fornøyd er jeg fornøyd". Bullshit! Man kan ikke utslette seg selv og leve gjennom andre. Hvis ikke han er lykkelig med seg selv, så kan ikke jeg gjøre han lykkelig bare ved at jeg er lykkelig. Det skjønte han ikke - men sleit selvsagt hele tiden med dårlig selvtillit, og han TRODDE faktisk at hvis jeg var lykkelig ville det smitte over på han, liksom.

Vi blir ikke lykkelige av å gjøre andre lykkelige. Vi lærer heller ikke av andres feil. Hver og en av oss må prøve og feile på egenhånd. Og vi må finne lykken og gleden over livet i oss selv. Jeg vet at også mine barn kommer til å møte motgang. Og kanskje velger de ting i livet som jeg ikke ville valgt. Jeg håper at jeg da greier å respektere deres valg, og likevel gi barna mine all den kjærlighet jeg faktisk har for dem. Det som virkelig ødelegger et menneskeliv er når familien vender seg i mot dem fordi de har valgt noe som familien ikke aksepterte.

Jeg kjenner folk som har kommet i konflikt med sin egen familie fordi de enten valgte å døpe barna sine, og familien var ateister - eller fordi de valgte å ikke døpe, og familien var religiøse eller sterkt tradisjonsbundne. Dette er jo bagateller! Men likevel - de verste og vanskeligste konfliktene man får er de som er i mellom familiemedlemmer. Det er vondt å ikke bli akseptert fordi man velger å gå sin egen vei, og det er vondt å ikke få gå sin egen vei fordi man ikke tør bryte med familien.

Jeg er da også av den oppfatning at de aller fleste mennesker, ja praktisk talt alle som er mentalt friske, er sammensatte og har mange sider ved seg. Jeg tror ikke en som mobber andre er genuint lykkelig. Jeg tror ikke at en som utnytter andre egentlig har det så godt med seg selv. Jeg tror at for å bli lykkelig må man også finne aksept i samfunnet rundt seg.

Men realiteten er at mange ganger vil samfunnet nekte å akseptere. Det kan være kvinnelige, homofile prester, eller det kan være karrierekvinnen i bygda, eller det kan være alenemoren med 3 barn med 3 fedre. Samfunnet har sine grenser. Men som MOR sier jeg at jeg skal ikke ha de grensene. Uansett hva mine barn gjør så skal jeg akseptere deres valg, jeg skal støtte dem, og jeg skal fortsette å være glad i dem. Mitt eneste genuine ønske for dem er at de har det godt. Med seg selv og med andre.

Så nei, jeg oppdrar ikke barna "i mitt bilde" av hvordan ideal-mennesker skal være. Og hvis det er sjokkerende - ja, så får det bare være sjokkerende.

[Skilpadda]

Bina, jeg er enig i mye av det du sier - det er naturligvis ikke bra å lære barna å være selvutslettende eller å innbille seg at man kan bli lykkelig ved å bare tenke på andre og aldri på seg selv. Jeg tror en grunnleggende selvrespekt og selv-kjærlighet er noe av det viktigste man kan ha som basis for alt annet man er.

Men jeg skjønner ikke helt hvorfor du stadig kommer med det å være stolt av barna sine og ville at andre skal synes de er "flotte gallionsfigurer", for det er overhodet ikke det det dreier seg om. Det dreier seg om å føle ansvar for helheten og ikke bare for seg selv og sine barn. Jeg mener at jeg som menneske har ansvar for samfunnet og verden rundt meg, både når det gjelder hvordan jeg selv oppfører meg, og hvordan jeg oppdrar eventuelle barn til å bli. Og det er ikke for at jeg skal kunne "slå meg på brystet" - det er ikke for at andre skal synes jeg er flink og barna mine er beundringsverdige, det er fordi jeg mener det er riktig.

For å ta et skrekkelig banalt eksempel: Det er mitt ansvar å ikke kaste søppel på bakken, og det er mitt ansvar å lære sønnen min at man ikke kaster søppel på bakken. Og det er ikke fordi jeg tror han blir lykkeligere av å ikke kaste søppel på bakken, og heller ikke fordi han kan bli uglesett eller få bøter dersom andre ser at han gjør det - det er fordi det å ikke rote og ødelegge for andre og for verden er et ansvar vi alle har, og det er min jobb å lære ham at han har ansvar for sine egne handlinger og for verden og menneskene rundt seg.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Vi blir ikke lykkelige av å gjøre andre lykkelige. Vi lærer heller ikke av andres feil. Hver og en av oss må prøve og feile på egenhånd. Og vi må finne lykken og gleden over livet i oss selv.

Det er jeg veldig enig i. Men vi har et delansvar for å gjøre det mulig for andre å være lykkelige - ikke for at det skal gjøre oss selv lykkelige, men fordi disse andre fortjener å være lykkelige.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det jeg har prøvd å si gjennom hele tråden her er at det handler ikke om hvorvidt jeg som mor blir lykkelig og stolt og kan slå meg på brystet og vise fram mine flotte gallionsfigurer. Det er ikke meg det handler om.

Det handler om barna mine. Hvert enkelt menneske burde ha rett til å ha det godt.

Det er dette det handler om for meg også. I tillegg tror jeg at det å bry seg om andre mennesker og verden generelt er en forutsetning for å få det godt. Iallefall hvis man er normalt klok og bevisst at man lever i et samfunn.

[bina]

Skilpadda: det med stolt mor og gallionsfigur er basert på blant annet innlegget til Nooria hvor hun spør om jeg ville vært "den lykkelige mor til Saddam Hussein". Og jeg ser at flere innlegg bærer litt preg av det samme. Det handler om man som foreldre kan være stolte av sitt avkom.

Nå handlet denne tråden om hva man er redd for at barna skal bli. Ikke om generelle regler og lover, ei heller om generell barneoppragelse. Jeg lærer også barna mine at man ikke kaster søppel på bakken. Ikke fordi jeg tror det gjør dem lykkelige, men fordi at "sånn er det bare". Jeg lærer dem også en hel masse andre ting som er grunnleggende oppdragelse eller folkeskikk om du vil. Men hva de "skal bli" - det er et mye større spørsmål. Jeg vil ikke være redd for at barna mine kan komme til å kaste søppel på bakken når de blir voksne. For det er en bagatell.

Opprinnelig lagt inn av Kasia

Det er dette det handler om for meg også. I tillegg tror jeg at det å bry seg om andre mennesker og verden generelt er en forutsetning for å få det godt. Iallefall hvis man er normalt klok og bevisst at man lever i et samfunn.

Nemlig. Derfor ER vi egentlig ikke så uenige. Jeg tror ikke at man har det godt hvis man ikke greier å omgås andre mennesker. Men det eneste jeg er REDD FOR i forhold til mine barns fremtid er at de blir ulykkelige.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Skilpadda: det med stolt mor og gallionsfigur er basert på blant annet innlegget til Nooria hvor hun spør om jeg ville vært "den lykkelige mor til Saddam Hussein".

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Ville du vært den lykkelige moren til Saddam Hussein så lenge han var lykkelig?

Jeg lurte ikke på om du ville være den stolte moren til Saddam Hussein... men den LYKKELIGE moren hans. Ville du vært lykkelig på hans vegne dersom han hadde det bra, til tross for at han daglig demonstrerte det helt motsatte av empati og omsorg for andre?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Jeg lurte ikke på om du ville være den stolte moren til Saddam Hussein... men den LYKKELIGE moren hans. Ville du vært lykkelig på hans vegne dersom han hadde det bra, til tross for at han daglig demonstrerte det helt motsatte av empati og omsorg for andre?

Og IGJEN Nooria - POENGET ER IKKE OM JEG ER LYKKELIG PÅ BARNAS VEGNE!

I det øyebilkket DET blir poenget - da er barna gallionsfigurer som er til for å gjøre mor lykkelig. Og da er man på ville veier.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Og IGJEN Nooria - POENGET ER IKKE OM JEG ER LYKKELIG PÅ BARNAS VEGNE!

Og jeg snakker fremdeles ikke om hvorvidt du er lykkelig på barnas vegne for egen del men for deres del .

Jeg er ikke helt sikker på om jeg skal si at jeg synes du flisespikker eller at jeg ikke tror på deg (for jeg har vanskelig for å tro at det ikke ville smerte deg om barnet ditt utviklet seg til å bli så kynisk og uempatisk som nevnte diktator).

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Og IGJEN Nooria - POENGET ER IKKE OM JEG ER LYKKELIG PÅ BARNAS VEGNE!

I det øyebilkket DET blir poenget - da er barna gallionsfigurer som er til for å gjøre mor lykkelig. Og da er man på ville veier.

Det går da fint an å glede seg og føle lykke på barnas vegne uten at de er gallionsfigurer? Og motsatt være ulykkelig på barnas og egne vegne om de dreper og undertrykker? Jeg er da lykkelig på både mitt barns, min manns, min søster, mine foreldres - ja alle som står meg nær - til tider. Det handler ikke om å vise frem hvor vellykkede mine nærmeste er. Faktisk handler det ikke om andre utenforstående i det hele tatt, men om mine ektefølte følelser.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Det går da fint an å glede seg og føle lykke på barnas vegne uten at de er gallionsfigurer? Og motsatt være ulykkelig på barnas og egne vegne om de dreper og undertrykker? Jeg er da lykkelig på både mitt barns, min manns, min søster, mine foreldres - ja alle som står meg nær - til tider. Det handler ikke om å vise frem hvor vellykkede mine nærmeste er. Faktisk handler det ikke om andre utenforstående i det hele tatt, men om mine ektefølte følelser.

Nemlig!

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Det går da fint an å glede seg og føle lykke på barnas vegne uten at de er gallionsfigurer? Og motsatt være ulykkelig på barnas og egne vegne om de dreper og undertrykker? Jeg er da lykkelig på både mitt barns, min manns, min søster, mine foreldres - ja alle som står meg nær - til tider. Det handler ikke om å vise frem hvor vellykkede mine nærmeste er. Faktisk handler det ikke om andre utenforstående i det hele tatt, men om mine ektefølte følelser.

Men det er ikke MÅLET at jeg skal bli lykkelig på barnas vegne. Målet er at DE skal være lykkelige.

Jeg blir kanskje lykkeligere hvis de vokser opp og lever gode A4-liv med stasjonsvogn og 1,8 barn. Men kanskje blir de selv lykkeligere med noe helt annet.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det jeg har prøvd å si gjennom hele tråden her er at det handler ikke om hvorvidt jeg som mor blir lykkelig og stolt og kan slå meg på brystet og vise fram mine flotte gallionsfigurer. Det er ikke meg det handler om.

Det handler om barna mine. Hvert enkelt menneske burde ha rett til å ha det godt.

Jeg har en venninne som er sterkt preget av å ha vokst opp i et hjem med svært strenge foreldre. Strenge i betydningen hadde klare forventninger til henne. Selv om hun nå er 35 år ligger disse forventningene fortsatt der og gnager henne. Hun har det ikke godt, for hun greier ikke å innfri foreldrenes forventninger.

Og så har jeg en annen venninne som aldri greier å si nei. Hun stiller opp for alle og alt, til enhver tid, og hun er så redd for hva andre mener om henne. Hun går med konstant dårlig samvittighet for ett eller annet, og føler at hun aldri strekker til.

DETTE er ting som foreldrene i stor grad er ansvarlige for. Det er slik foreldrene har formet døtrene sine. Den ene til å bli kuet av foreldrenes forventninger, den andre til å utslette seg selv og alltid stille seg selv og sine behov i siste rekke. Og JEG mener at foreldrene til begge disse jentene har feilet. De har lagt sine egne krav og forventninger så tungt på sine pliktoppfyllende døtre at døtrene sliter med nettopp å ha et godt liv.

Jeg var sånn halvveis kjæreste med en kar en gang for mange år siden, som levde under mottoet: "så lenge du er fornøyd er jeg fornøyd". Bullshit! Man kan ikke utslette seg selv og leve gjennom andre. Hvis ikke han er lykkelig med seg selv, så kan ikke jeg gjøre han lykkelig bare ved at jeg er lykkelig. Det skjønte han ikke - men sleit selvsagt hele tiden med dårlig selvtillit, og han TRODDE faktisk at hvis jeg var lykkelig ville det smitte over på han, liksom.

Vi blir ikke lykkelige av å gjøre andre lykkelige. Vi lærer heller ikke av andres feil. Hver og en av oss må prøve og feile på egenhånd. Og vi må finne lykken og gleden over livet i oss selv. Jeg vet at også mine barn kommer til å møte motgang. Og kanskje velger de ting i livet som jeg ikke ville valgt. Jeg håper at jeg da greier å respektere deres valg, og likevel gi barna mine all den kjærlighet jeg faktisk har for dem. Det som virkelig ødelegger et menneskeliv er når familien vender seg i mot dem fordi de har valgt noe som familien ikke aksepterte.

Jeg kjenner folk som har kommet i konflikt med sin egen familie fordi de enten valgte å døpe barna sine, og familien var ateister - eller fordi de valgte å ikke døpe, og familien var religiøse eller sterkt tradisjonsbundne. Dette er jo bagateller! Men likevel - de verste og vanskeligste konfliktene man får er de som er i mellom familiemedlemmer. Det er vondt å ikke bli akseptert fordi man velger å gå sin egen vei, og det er vondt å ikke få gå sin egen vei fordi man ikke tør bryte med familien.

Jeg er da også av den oppfatning at de aller fleste mennesker, ja praktisk talt alle som er mentalt friske, er sammensatte og har mange sider ved seg. Jeg tror ikke en som mobber andre er genuint lykkelig. Jeg tror ikke at en som utnytter andre egentlig har det så godt med seg selv. Jeg tror at for å bli lykkelig må man også finne aksept i samfunnet rundt seg.

Men realiteten er at mange ganger vil samfunnet nekte å akseptere. Det kan være kvinnelige, homofile prester, eller det kan være karrierekvinnen i bygda, eller det kan være alenemoren med 3 barn med 3 fedre. Samfunnet har sine grenser. Men som MOR sier jeg at jeg skal ikke ha de grensene. Uansett hva mine barn gjør så skal jeg akseptere deres valg, jeg skal støtte dem, og jeg skal fortsette å være glad i dem. Mitt eneste genuine ønske for dem er at de har det godt. Med seg selv og med andre.

Så nei, jeg oppdrar ikke barna "i mitt bilde" av hvordan ideal-mennesker skal være. Og hvis det er sjokkerende - ja, så får det bare være sjokkerende.

Det ligger en del gode refleksjoner i bånn hos deg, men jeg opplever deg så farget av disse erfaringene at du ikke klarer å se at man kan ønske seg sterke, selvstendige, fornuftige, empatiske, lykkelig barn... som tar med både egnes og andres behov i sine vurderinger forut for handlinger... som tar vare på seg selv samtidig som de tar hensyn til andre... som er lykkelig men samtidig er opptatt av at andre skal være lykkelige... uten at de utsletter seg selv.

Jeg ønsker at mine barn skal utvikle disse kvalitetene FORDI jeg tror det vil kunne bidra til å gi dem et godt liv og IKKE fordi de er mine gallionsfigurer (men nå er de jo allerede verdens herligste unger ).