I forrige uke kom vi over en diskusjon om abort

[Divine]

Gud, nå ble jeg glad!

Jeg har nemlig aldri skjønt denne enten-eller-holdningen om at "det er jo bare en celleklump, få det vekk" eller "abort er drap og satans styggedom og måtte dere brenne i helvete alle sammen". Jeg er også nemlig en av dem som er for fri abort, men som kjenner jeg ofte blir provosert, lei meg og noen ganger til og med sint når jeg hører at noen vurderer å ta abort. Jeg har gått mange runder med meg selv angående dette, og jeg har ikke kommet til noen annen konklusjon enn at det bunner rett og slett i følelser. For meg personlig er abort å ta liv, og jeg har følt at jeg har vært den eneste som har ment dette, men samtidig har vært for selvbestemt abort. Nå ser jeg heldigvis at det er andre som deler mine tanker og følelser rundt dette, og det gjør godt. Følgende sitater fra henholdsvis Kasia og Polyanna oppsummerer veldig fint hva jeg mener om temaet:

Sitat:

Men jeg kan ikke sette min personlige følelser foran det samfunnet er best tjent med, og det de andre samfunnsmedlemmene er best tjent med. Det holder ikke for meg å kjenne noen som har født et sterkt uønsket barn som det har gått bra med, når det er så mange det ikke går bra med overhodet

Sitat:

Jeg har ingen argumenter for at jeg føler som jeg gjør angående abort før uke 12. Og det blir umulig å dytte min ikke-rasjonelt-baserte formening om hva som er liv på noen andre, som mener at et foster før uke 12 IKKE har livets rett uten mors samtykke. At en kvinne skal bære frem et barn hun virkelig ikke ønsker seg. Konsekvensene av en sånn lov er for uhyrlige.