Endelig noen som vil gjøre noe med Staff sine uttalelser

[Harriet Vane]

Nja, komme helsinnet og komme helskinnet...Jeg har jobbet med voksne som ble utsatt for seksuelle overgrep som barn og har til gode å se en eneste en komme helskinnet ut av det. En som er blitt utsatt for seksuelle overgrep vil aldri komme like greit ut av barndom og ungdom som en som ikke er blitt utsatt for overgrep. Jeg sier ikke det fordi jeg betviler at det er mulig å overleve, mestre eller legge det bak seg, men noe har jo skjedd. Og det er skadelig.

Man kan alltids få et normalt liv, utdanning, ålreit psyke og i det hele tatt, men noe er ødelagt. Og med hånden på hjertet kan jeg si at de fleste ikke kommer så greit ut av det. Det er umiddelbare skader som minner om adhd, konsentrasjonsvansker, lærevansker, adferdsvansker, i tillegg til selvmordstanker/forsøk, selvskading og spiseforstyrrelser. Senskader i form av fibromyalgi, angst, søvnproblemer, nedsatt yrkesevne, ødelagt seksualliv, rusproblemer og manglende evne til tilknytning er også vanlig.

Jeg sier ikke dette for å stigmatisere noen, jeg sier det for å øke forståelsen rundt hva dette gjør med barna som blir utsatt for det. Det skader dem for livet, ja. På en eller annen måte. Hva slags hjelp de får og om de blir tatt på alvor er avgjørende for hvor skadet de blir.

Og jeg er også litt lei av krampaktig mestring, jeg synes man kan innrømme at man er et offer for noe grusomt, uten at det nødvendigvis gjør en til offer 24/7 resten av livet. Det er ikke noe galt i å være offer. Jeg har ikke tall på de som fortalte meg at de ikke var noe offer. Hva var de da? de var blitt utsatt for de groveste overgrep og mente de ikke var ofre? Man må utvide begrepet, tror jeg, og klare å innse at det er mulig å være offer for noe, uten at det nødvendigvis gjør deg ynkelig, helpeløs og trist for resten av livet. Å erkjenne at man er offer for noe (ikke som sådan) er en bit på veien til å ikke være det mer.

[kris]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg har jobbet med voksne som ble utsatt for seksuelle overgrep som barn og har til gode å se en eneste en komme helskinnet ut av det.

Men da må du jo ta med i beregningen at de som oppsøker hjelp, gjør det av en grunn. Man oppsøker ikke hjelp hvis man ikke har tatt skade av overgrep.

Det kan selvfølgelig være andre grunner til at man ikke oppsøker hjelp; det kan være at man biter tennene sammen og skal "klare seg selv" selv om man egentlig er langt fra "helskinnet" og kunne trengt hjelp og støtte. Men det finnes nok også de som rister slike opplevelser av seg og bare går videre i livet uten å ta skade. Og som kie er inne på, tror jeg det er viktig å ikke sende det signalet til alle som har vært utsatt for overgrep at det er uunngåelig å få alvorlige senskader av det. For det er det ikke. Som jeg skrev over her, er det mye som innvirker på om og i hvilken grad et barn/ungdom tar skade av overgrep.

[Harriet Vane]

Jeg har ikke jobbet i hjelpeapparatet og ikke vært behandler. Jeg har jobbet innen erstatningsbiten. Ingen har oppsøkt meg fordi de trengte hjelp. det skulle tatt seg ut. Mange av dem som søkte om erstatning var veldig opptatt av at de ikke var ofre, fordi det hadde gått tålelig bramed dem, men selv om de hadde jobb og familie, så slet de jo med senskader av ulike slag allikevel.

Jeg sier ikke at det er helt håpløst dersom man har vært utsatt forovergrep, en jeg sier at det er en grunn til at det er straffbart, og konsekvensene et overgrep får for offeret er en av grunnen til dette. Hvis det gikk greit og ikke var noe problem for andre enn snerpete kjerringer, så kunne man jo bare gjøre akkurat som man lystet, da vel?