Meningen med livet

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av banana, her.

Det som frustrerer meg mest er at det blir så mye negativitet i hverdagen. Er det ikke meningen at det skal være hyggelig å ha barn, kanskje ikke alltid, men i mer enn halvparten av tiden? Jeg synes det i all hovedsak er slitsomt, slitsomt, slitsomt. Hvilke gleder er det som oppveier alt dette slitsomme, all negativiteten, all klagingen og sutringen? Man ville vel ikke valgt noen andre "hobbyer" i livet som var så frustrerende som å ha unger? Er det urinstinktene våre som sier oss at vi skal formere oss, koste hva det koste vil?

Disse instinktene har nok vært grobunn for mang en situasjon man ville karakterisere som rene skjære galskapen.

Selv om jeg bare har ett barn, kan jeg kjenne meg igjen i både situasjonen og følelsene.
Men (tillat meg å bli svært amerikansk-klissete-sentimental et øyeblikk) så har vi alle de små tingene som gjør det verd det.
De små tingene som vi må være flinkere til å legge merke til og ta vare på.

En stolt pode som kommer hjem fra barnehagen med de aller første pepperkakene han har bakt i sitt liv, eller et armbånd med store fargerike perler (som aldri har vært i nærheten av Mammas stil, men som akkurat da er den nydeligste smykkekunst hun har sett) og proklamerer at "Den skal du ha, mamma!"

Lyset i et barneblikk når han står opp på morgenen på julaften og får se det ferdigpyntede treet og alle gavene under.

Nattaklemmen og den inderlige erklæringen: "Mamma, du er bestevennen min!"

Når man skal legge seg om kvelden, og av en eller annen grunn finner en treåring i sengen sin, og når man sniker seg under dyna kjenner en liten arm rundt halsen og en søvndrukken mumling i øret: "Du skal være her."

Den hjertelige latteren til et lykkelig barn som er ute med splitter nytt akebrett og leker med mamma i bakkene.

Muligheten til å oppdage verden helt på nytt, når man er ute på tur med en nysgjerrig gutt som peker, utforsker og studerer: "Se, mamma! En stein! Oiii, så fin blomst! Se fine hesten!"

Den gode, varme følelsen av å være Familie, når mamma, pappa og gutten sitter på gulvet og leker med togbanen han fikk til jul.

Stoltheten og gleden i barneansiktet når han har klart noe helt nytt som han aldri har gjort før:
"Se hva jeg klarte, mamma!"

Å starte dagen med å tørke opp kaffegrut og vann fra kjøkkenbenken fordi poden på tre skulle være så snill å sette på kaffen til mamma og pappa.
(For tanken var god, om ikke utførelsen sto helt i stil med intensjonen! )

Livet har lært meg at lykken ikke er en konstant tilstand, men summen av de små øyeblikkene.
Sånn er det med å ha barn også.
Javisst: Vi blir slitne, trette og til tider temmelig mugne, men sett deg ned en kveld og reflektér over de små tingene, og du vil finne at du har ganske mange av dem, du også.