Invaderende nabo - hva gjør man?

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg hadde også opplevd det invaderende, men jeg tenker på meg selv som en med ekstremt lav terskel. Så jeg er enig med Niobe, men i praksis hadde jeg sikkert flyttet.

Flyttet? Er heldigvis ikke der.

Denne damen bor i en fritidsbolig her også, og har visst ett hjem og til og med en annen fritidsbolig de pendler mellom, så håper på roligere tider.

Gruer meg litt til vi er mer ute, vi har inngjerdet hage på to mål vi og hunden bruker mye på vår, sommer og høst, like ved en vei. Men satser på at hun ikke kommer til å gå inn grinda når hunden vår er ute i hagen, han er rimelig "på" når det kommer folk i nærheten, så satser på at hun ikke klarer å gå inn grinda da. Når hun så vidt klarer å ta sin egen hund fordi "hun ikke er så glad i den knurringa", sliter hun vel med en ivrig hund på 33 kg som står oppetter en grind.

[Input]

Jeg overdriver. Hadde ikke flyttet, men jeg er veldig konfliktsky. Jeg hadde nok prøvd å si noe om at turene var min alenetid og at den er viktig for meg.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg overdriver. Hadde ikke flyttet, men jeg er veldig konfliktsky. Jeg hadde nok prøvd å si noe om at turene var min alenetid og at den er viktig for meg.

Enig. Begynner med sannheten om at jeg ikke kan gå turer med henne pga hunden min og armene. Foreslår hun annen sosialisering må jeg vurdere noe annet.

[Polyanna]

Dette høres jo ut som ganske tung psykiatri eller noen med en psykisk utviklingshemning eller begge deler, og det er jo virkelig ikke så lett å håndtere. Jeg husker vi hadde en som bodde på en institusjon like ved oss (før HVPU, så der bodde det et ganske bredt utvalg, fra ganske lette, til veldig tung psykiske utviklingshemninger), hun så helt funksjonsfrisk ut, men om hun klarte å gripe fatt i deg og starte en samtale sånn på veien, så var du helt STUCK. Det ble en del omveier på skoleveien hjem, husker jeg.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Dette høres jo ut som ganske tung psykiatri eller noen med en psykisk utviklingshemning eller begge deler, og det er jo virkelig ikke så lett å håndtere. Jeg husker vi hadde en som bodde på en institusjon like ved oss (før HVPU, så der bodde det et ganske bredt utvalg, fra ganske lette, til veldig tung psykiske utviklingshemninger), hun så helt funksjonsfrisk ut, men om hun klarte å gripe fatt i deg og starte en samtale sånn på veien, så var du helt STUCK. Det ble en del omveier på skoleveien hjem, husker jeg.

Tenker du det utifrå den informasjonen som er gitt her? Eg kan heller ikkje lese tanker og gjette at folk meiner noko dei ikkje seier.

—-

Ine, dette med at ho utleverte så mykje etter å ikkje ha vore synleg i nabolaget på to år ... kan det hende at ho kjenner på eit forklaringsbehov? Eg var innlagt 22 veker av eit år og såg veldig lite til naboane mine over tid. Og eg kan bli usikker når eg møter folk eg ikkje har sett på lenge. Eg er kjemperedd for at dei skal spørje korleis det går, for eg aner ikkje kva eg skal svare. Eg har vald å vere åpen om at eg strever med både psykisk og somatisk sjukdom i SoMe, for å imøtegå det forklaringsbehovet. Men eg kjenner på det kvar gong eg møter nokon ute i normal arbeidstid. Kva tenker dei? Kva trur dei? Tenk om del spør kor eg har vore det siste året? Eg er såpass sjenert at eg pleier ikkje legge ut om ting på den måten. Men det det er ikkje utenkelig at ho var så usikker på korleis ho skulle forklare at ho har vore borte lenge, at det rant litt over?

Det treng ikkje vere slik. Men det kan hende ho oppfører seg rart fordi ho er ukomfortabel i situasjonen.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

—-

Ine, dette med at ho utleverte så mykje etter å ikkje ha vore synleg i nabolaget på to år ... kan det hende at ho kjenner på eit forklaringsbehov?
Det treng ikkje vere slik. Men det kan hende ho oppfører seg rart fordi ho er ukomfortabel i situasjonen.

Dette er en person som bor i en fritidsbolig store deler av året, og har et hjem og en annen fritidsbolig de pendler mellom, så tror ikke hun følte på noe forklaringsbehov. Og hun fortalte at dette var første gangen hun hadde oppsøkt hjelp også. Hun har nok vært synlig i nabolaget, bare jeg som ikke har møtt på henne på to år. Tilfeldigheter, ser av innlegg på sosiale media at hun har vært på turer med hunden. Hun bor kanskje 2 km unna meg, så ikke naturlig at hun går forbi oss daglig, ser henne sjelden rundt oss utenom i det siste, når hun har oppsøkt meg på døra.

Hun hadde nok behov for å stoppe bilen da hun så oss, og dette var altså det første hun fortalte om både til naboen og meg. Samtidig som hun fortalte at det var så dumt av henne og gå å fortelle om det til alle.

Fra den ganske lange turen med henne for to år siden har jeg inntrykk av at hun er en person som skal lesse av seg alt om seg og sine problemer, fortelle hele sin historie om problemer, null interesse for person hun snakker med, ingen spørsmål som hvor lenge har du bodd her, hvor har dere bodd før, osv som kanskje kan være naturlig når man møter nye folk i et nabolag. På denne turen, som sikkert varte en times tid var det så og si umulig for meg å komme til ved å prøve å dreie samtalen over på noe annet.

For eksempel når jeg fortalte at hunden vår var mye i hagen på den tiden, fordi jeg ikke kunne gå tur med den pga brukket arm: Kontant fikk jeg høre; Nei, det blir ikke det samme, det er ikke godt nok. (Selv om jeg fortalte at min samboer gikk tur med den en time om dagen). Andre naboer har jo også kuttet henne ut fordi de selv blir nedstemt av å være sammen med henne.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Dette høres jo ut som ganske tung psykiatri eller noen med en psykisk utviklingshemning eller begge deler, og det er jo virkelig ikke så lett å håndtere.

Ærlig talt, det gjør det ikke. Det kan hende du har rett, men mest sannsynlig er dette bare en person med litt dårlig justerte sosiale antenner, og som er veldig dårlig til å vurdere hva man kan dele med andre og når. Det kan skje ganske normalt oppegående mennesker. Og når det gjelder sykdom, fysisk eller psykisk, så er det veldig vanskelig å vurdere. Man kan ha føle seg ekstra synlig og utsatt for mistolkning (ikke nødvendigvis en innbilt risiko, heller), og dermed få veldig stort behov for å forklare seg.

Men selvsagt finnes det i overkant pågående mennesker, og jeg blir lett satt ut av folk som driver oppsøkende virksomhet. Men jeg er jo glad mange har tatt seg bryet med å gjøre det i mitt tilfelle, for jeg hadde jo neppe blitt kjent med dem hvis ikke. Og så tenker jeg at som voksne er det greit å mestre å si «det passer ikke» eller mer utbroderende «jeg forstår at du har ting du trenger å snakke om, men jeg kan ikke være den du snakker med om dette». Helt ok.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Og så tenker jeg at som voksne er det greit å mestre å si «det passer ikke» eller mer utbroderende «jeg forstår at du har ting du trenger å snakke om, men jeg kan ikke være den du snakker med om dette». Helt ok.

Den siste der lagrer jeg.

Har du selv benyttet deg av å bruke for eksempel "det passer ikke" når du blir oppsøkt på døra av folk du ikke ønsker å ha noe med å gjøre?

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Ine, her.

Den siste der lagrer jeg.

Har du selv benyttet deg av å bruke for eksempel "det passer ikke" når du blir oppsøkt på døra av folk du ikke ønsker å ha noe med å gjøre?

Selvsagt har jeg det. Det kan jo hende folk kommer midt i middagen, eller at jeg er syk eller sliten. Da sier jeg at det ikke passer nå, og om det er noe som kan tas på annet tidspunkt så prøver jeg å avtale et.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Selvsagt har jeg det. Det kan jo hende folk kommer midt i middagen, eller at jeg er syk eller sliten. Da sier jeg at det ikke passer nå, og om det er noe som kan tas på annet tidspunkt så prøver jeg å avtale et.

Mente mer som i med mennesker du ikke har noen interesse av å være sammen med ever, som oppsøker deg uanmeldt på døra.

[nokon]

Eg tenker litt som Niobe, at du må seie tydelig nei før du stempler henne som invaderende. Samtidig kjenner eg meg igjen i situasjonen og kan relatere til episoder der eg og føler meg overvelda og fanga av mennesker med andre grenser enn meg. Likevel er det vanskelig for den andre å vite at du eigentleg ikkje ønsker denne typen kontakt, har du til og med blir ståande og lytte etter at samboeren din har sagt at han har varm mat. Det kan tolkast som interesse viss du snur på det.

Det går an å seie nei, sjølv om den du snakker med er psykisk sjuk. Og det er ein god plass å starte. Eg har finne ut at dersom eg kjem med forklaringer, av typen «Kan ikkje gå tur fordi hunden min blablabla...» så åpner du for kontakt når situasjonen er annleis. Det er betre å bare seie «Nei, eg vil vere aleine nå». Då åpner du ikkje for diskusjon.

Det er lettare sagt enn gjort - eg trener på det same (og har nyleg svart «ikkje denne veka, men eg kjem tilbake til deg seinare» til ein person eg opplever som invaderende. Og så lenge eg er høflig og seier dei riktige tinga, kan ingen klandre den andre for at eg ikkje klarer å sette grenser).

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Det er lettare sagt enn gjort - eg trener på det same (og har nyleg svart «ikkje denne veka, men eg kjem tilbake til deg seinare» til ein person eg opplever som invaderende.

Men er dette noen du har lyst til å gjøre noe med neste uke?

[Polyanna]

Jeg leste det sånn, ja, spesielt den fysiske påtrengtheten. Men det kan godt hende jeg tar feil altså. Men det virket bare MYE mer "off" enn "litt rar".

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg leste det sånn, ja, spesielt den fysiske påtrengtheten. Men det kan godt hende jeg tar feil altså. Men det virket bare MYE mer "off" enn "litt rar".

Da har du nok til gode å treffe virkelig rare mennesker. Den skalaen går mye lengre enn du tror.

[Polyanna]

Haha, jeg skal love deg at det har jeg IKKE!

Det bodde mye rart i husene rundt oss da jeg vokste opp, ikke bare på institusjonen like ved.

[Niobe]

De aller rareste har jeg ikke truffet på institusjoner. De er helt vanlige mennesker, sånn ytre sett. Går på jobb, har barn og bolig. Men åpenbart malt med litt bred kost, sånn når man begynner å prate med dem.

[Polyanna]

"Malt med bred kost", du.


En av de rareste folka jeg har møtt var direktør i et av de største selskapene i Norge. Han snakket utelukkende med babystemme med sin kone, sin lillesøster og sine to voksne sønner.

[Niobe]

Jeg prøver å lære meg politisk akseptable uttrykk for en del av adjektivene jeg normalt sett bruker. Det er veldig vanskelig.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

"Malt med bred kost", du.


En av de rareste folka jeg har møtt var direktør i et av de største selskapene i Norge. Han snakket utelukkende med babystemme med sin kone, sin lillesøster og sine to voksne sønner.

Huff, ja, ei jeg kjenner setter seg på huk, og omtaler seg selv i tredjeperson ("mamma skal bare gå en tur på butikken"), og bryter på bokmål i stedet for dialekten hun snakker til voksne med, til sin egen snart 12 år gamle, svært oppegående datter.

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg prøver å lære meg politisk akseptable uttrykk for en del av adjektivene jeg normalt sett bruker. Det er veldig vanskelig.

Jeg synes du gjør en god jobb.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Huff, ja, ei jeg kjenner setter seg på huk, og omtaler seg selv i tredjeperson ("mamma skal bare gå en tur på butikken"), og bryter på bokmål i stedet for dialekten hun snakker til voksne med, til sin egen snart 12 år gamle, svært oppegående datter.

Jeg synes du gjør en god jobb.

Øi! Man trenger ikke være nedlatende eller psyk-case for å forbeholde bergensdialekten for den virkelig strenge barneoppdragelsen.