Invaderende nabo - hva gjør man?

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Dette høres jo ut som ganske tung psykiatri eller noen med en psykisk utviklingshemning eller begge deler, og det er jo virkelig ikke så lett å håndtere. Jeg husker vi hadde en som bodde på en institusjon like ved oss (før HVPU, så der bodde det et ganske bredt utvalg, fra ganske lette, til veldig tung psykiske utviklingshemninger), hun så helt funksjonsfrisk ut, men om hun klarte å gripe fatt i deg og starte en samtale sånn på veien, så var du helt STUCK. Det ble en del omveier på skoleveien hjem, husker jeg.

Tenker du det utifrå den informasjonen som er gitt her? Eg kan heller ikkje lese tanker og gjette at folk meiner noko dei ikkje seier.

—-

Ine, dette med at ho utleverte så mykje etter å ikkje ha vore synleg i nabolaget på to år ... kan det hende at ho kjenner på eit forklaringsbehov? Eg var innlagt 22 veker av eit år og såg veldig lite til naboane mine over tid. Og eg kan bli usikker når eg møter folk eg ikkje har sett på lenge. Eg er kjemperedd for at dei skal spørje korleis det går, for eg aner ikkje kva eg skal svare. Eg har vald å vere åpen om at eg strever med både psykisk og somatisk sjukdom i SoMe, for å imøtegå det forklaringsbehovet. Men eg kjenner på det kvar gong eg møter nokon ute i normal arbeidstid. Kva tenker dei? Kva trur dei? Tenk om del spør kor eg har vore det siste året? Eg er såpass sjenert at eg pleier ikkje legge ut om ting på den måten. Men det det er ikkje utenkelig at ho var så usikker på korleis ho skulle forklare at ho har vore borte lenge, at det rant litt over?

Det treng ikkje vere slik. Men det kan hende ho oppfører seg rart fordi ho er ukomfortabel i situasjonen.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

—-

Ine, dette med at ho utleverte så mykje etter å ikkje ha vore synleg i nabolaget på to år ... kan det hende at ho kjenner på eit forklaringsbehov?
Det treng ikkje vere slik. Men det kan hende ho oppfører seg rart fordi ho er ukomfortabel i situasjonen.

Dette er en person som bor i en fritidsbolig store deler av året, og har et hjem og en annen fritidsbolig de pendler mellom, så tror ikke hun følte på noe forklaringsbehov. Og hun fortalte at dette var første gangen hun hadde oppsøkt hjelp også. Hun har nok vært synlig i nabolaget, bare jeg som ikke har møtt på henne på to år. Tilfeldigheter, ser av innlegg på sosiale media at hun har vært på turer med hunden. Hun bor kanskje 2 km unna meg, så ikke naturlig at hun går forbi oss daglig, ser henne sjelden rundt oss utenom i det siste, når hun har oppsøkt meg på døra.

Hun hadde nok behov for å stoppe bilen da hun så oss, og dette var altså det første hun fortalte om både til naboen og meg. Samtidig som hun fortalte at det var så dumt av henne og gå å fortelle om det til alle.

Fra den ganske lange turen med henne for to år siden har jeg inntrykk av at hun er en person som skal lesse av seg alt om seg og sine problemer, fortelle hele sin historie om problemer, null interesse for person hun snakker med, ingen spørsmål som hvor lenge har du bodd her, hvor har dere bodd før, osv som kanskje kan være naturlig når man møter nye folk i et nabolag. På denne turen, som sikkert varte en times tid var det så og si umulig for meg å komme til ved å prøve å dreie samtalen over på noe annet.

For eksempel når jeg fortalte at hunden vår var mye i hagen på den tiden, fordi jeg ikke kunne gå tur med den pga brukket arm: Kontant fikk jeg høre; Nei, det blir ikke det samme, det er ikke godt nok. (Selv om jeg fortalte at min samboer gikk tur med den en time om dagen). Andre naboer har jo også kuttet henne ut fordi de selv blir nedstemt av å være sammen med henne.