Hvorfor er mat- og måltidskos så innmari viktig?

[Hasselnøtt]

Jeg synes jeg stadig leser hist og her at det er så viktig å koooose seg med mat og måltider. Det skal være lagt med kjærlighet og ekthet, det skal være ro og levende lys; det later til å være veldig viktig for mange. Som en som strengt tatt ikke er noen stor matelsker under jeg meg: Hvorfor er det så viktig? Synes dere som har det sånn at vi som ikke har det sånn skal etterstrebe det? Lider man noen mangler dersom man tenker at mat er mat og la oss spise, bli ferdige og gjøre noe annet?

Jeg er opptatt av helse og sunn kost, og lager i grunn sunn og bra mat om jeg skal si det selv. Da mener jeg først og fremst bra som i solid, helsefrembringende og gjennomtenkt, ikke nødvendigvis noen enorme smaksopplevelser. Jeg klarer imidlertid ikke å opparbeide noen stor entusiasme, jeg tenker at vi skal bli mette og leve sunt, ikke at måltidet i seg selv skal ha noen stor plass i livet.

Hva tenker andre om dette?

[Maverick]

For min del hadde det vært helt fantastisk om jeg bare kunne tatt en eller annen pille - og vips! Ferdig mett den dagen. Min eldste sønn er av samme kaliber, mens lillebror er en matnyter, så da prøver vi å være det vi også. (Det hjelper veldig på med en sånn liten tass som kommer og sier "åh, så GODT det var!" samme hva slags mat jeg har lagd. )

[Hyacinth]

Vel. Vi er vel forskjellige. For meg er mat en viktig del av livet.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Vel. Vi er vel forskjellige. For meg er mat en viktig del av livet.

Samme her. Mat er fantastisk, jeg elsker å prøve ut nye retter, jeg kan glede meg i dagesvis til en god søndagsmiddag feks. Men jeg er ikke noe frokost- eller lunsjmenneske og skulle ønske jeg kunne ta en pille akkurat til de måltidene og vips - mett og velernært. Men middager og kveldsmat er mine favoritter. Middagsmåltidene er det måltidet der hele familien samles rundt bordet etter en hektisk barnehage-, skole- og arbeidsdag og bare slapper av og koser oss.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

For min del hadde det vært helt fantastisk om jeg bare kunne tatt en eller annen pille - og vips! Ferdig mett den dagen.

Det drømmer jeg om og.

[SpetakkelRandi]

fordi mat er en viktig del av hverdagen og familielivet.. hvertfall mitt.. for oss er måltidene et pusterom hvor vi alle samles og prater og koser oss.. mat er jo å overleve og dermed ønsker jeg at ungene mine skal ha et godt forhold til det. har selv hatt og har et anstrengt forhold til mat, derfor er det noe jeg ikke vil videreføre.

[Input]

Jeg skjønner ikke det jeg heller. Jeg kan godt spise ting jeg ikke synes er fantastisk godt, og synes også det beste hadde vært om all næring var i en liten pille. Det eneste jeg synes er viktig, er at vi spiser middag sammen, men det er mest fordi vi setter oss ned sammen og har fokus kun på hverandre.

[Tallulah]

Jeg ser ikke noe poeng i å spise mat som ikke er god, som bare skal funke. Da lar jeg heller være å spise. Livet er for kort til å kaste bort på dårlige matoplevelser. Jeg er riktignok ikke slik at jeg trenger levende lys, pene servietter og gourmet til hvert eneste måltid, men jeg gidder ikke spise vond mat.

Denne tråden minnet om noe en gammel, skrukkete veggis sa på et av disse Hellstrøm-showene da de skulle pusset opp Vegeta Vertshus: Det skulle ikke være godt, så lenge det var sunt. Det ga meg en litt sånn munkeaktig vibe.

Hvis man ikke er opptatt av mat så syns jeg ikke man trenger å etterstrebe lange måltider, med massevis av kos og hygge, men man bør ta hensyn til hva andre i familien ønsker. Jeg vokste opp med en familie som ikke syns smak var så viktig, så lenge det var sunt. Dette førte til at jeg var sykelig mager i oppveksten, og har fått noen kilo for mye i voksen alder, da jeg kunne spise hva jeg ville. En gylden middelvei er fint.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg ser ikke noe poeng i å spise mat som ikke er god, som bare skal funke. Da lar jeg heller være å spise. Livet er for kort til å kaste bort på dårlige matoplevelser. Jeger riktignok ikke slik at jeg trenger levende lys, pene servietter og gourmet til hvert eneste måltid, men jeg gidder ikke spise vond mat.

Denne tråden minnet om noe en gammel, skrukkete veggis sa på et av disse Hellstrøm-showene da de skulle pusset opp Vegeta Vertshus: Det skulle ikke være godt, så lenge det var sunt. Det ga meg en litt sånn munkeaktig vibe.

Hvis man ikke er opptatt av mat så syns jeg ikke man trenger å eterstrebe lange måltider, med massevis av kos og hygge, men man bør ta hensyn til hva andre i familien ønsker. Jeg vokste opp med en familie som ikke syns smak var så viktig, så lenge det var sunt, noe som førte til at jeg var sykelig mager i oppveksten, og har fått noen kilo for mye i voksen alder, da jeg kunne spise hva jeg ville. En gylden middelvei er fint.

Definitivt. Jeg har blitt flinkere til å lage "ordentlig" mat etter at lillebror ble så lykkelig over en "fra bunnen"-middag engang. Og litt flau.

[Esme]

Veldig enig med glitter.

Men en ting som jeg prøver å være flink med er at belønning ikke skal være alltid i form av noe man spiser. Jeg prøver heller å oppdra sønnen min til at når han skal være snill med seg selv så gjør han noe morsomt i stedet, men jeg strever altså, for det er så lett å glemme seg. Sånn "Å nå har vi vært flinke og stablet masse ved, nå går vi inn og drikker kakao". Og jeg synes det er synd at det skal bli pavlovbetinget det der.

[Pia]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Veldig enig med glitter.

Men en ting som jeg prøver å være flink med er at belønning ikke skal være alltid i form av noe man spiser. Jeg prøver heller å oppdra sønnen min til at når han skal være snill med seg selv så gjør han noe morsomt i stedet, men jeg strever altså, for det er så lett å glemme seg. Sånn "Å nå har vi vært flinke og stablet masse ved, nå går vi inn og drikker kakao". Og jeg synes det er synd at det skal bli pavlovbetinget det der.

Jepp. Jeg har nesten gitt opp men. Mat som kos og belønning ligger alt for dypt forankret i meg merker jeg.

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg ser ikke noe poeng i å spise mat som ikke er god, som bare skal funke. Da lar jeg heller være å spise. Livet er for kort til å kaste bort på dårlige matoplevelser. Jeg er riktignok ikke slik at jeg trenger levende lys, pene servietter og gourmet til hvert eneste måltid, men jeg gidder ikke spise vond mat.

Denne tråden minnet om noe en gammel, skrukkete veggis sa på et av disse Hellstrøm-showene da de skulle pusset opp Vegeta Vertshus: Det skulle ikke være godt, så lenge det var sunt. Det ga meg en litt sånn munkeaktig vibe.

Jeg er hjertens enig med Glitter her jeg, og jeg husker veldig godt han veggisen

Jeg fatter ikke hvordan man orker å spise hvis man bare gjør det fordi man må rent fysilogisk, men ikke har noen glede av det ut over det. Jeg spiser ikke mat jeg ikke liker, eller som ikke smaker noe.
Jeg orker ikke å lage mat fra bunnen på daglig basis som ikke har noe annet formål enn å være sunn. Den skal smake godt og være fristende og vi skal kunne kose oss med maten. En bonus er at den er sunn.

Jeg synes ikke at andre skal etterstrebe å oppnå matglede, man er som man er. Men jeg synes det høres litt trist ut, mat er jo en viktig del av livet, å spise må man jo gjøre flere ganger om dagen. I tillegg er det en veldig sosial greie i min omgangskrets iallefall.

[AprilRyan]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg vokste opp med en familie som ikke syns smak var så viktig, så lenge det var sunt. Dette førte til at jeg var sykelig mager i oppveksten, og har fått noen kilo for mye i voksen alder, da jeg kunne spise hva jeg ville. En gylden middelvei er fint.

Jeg vokste også opp i en familie med et annet forhold til mat. Hos oss var det ikke nødvendigvis preget av at det skulle være veldig sunt, men mamma er ikke glad i å lage mat i hverdagen (hun laget gode tradisjonelle ting i helgene) og gikk ikke matlei, så vi spiste mye de samme rettene hver uke og jeg gikk mye sulten pga dette. Jeg er sånn at jeg heller lar være å spise noe særlig hvis jeg ikke har lyst på det. Jeg fikk aldri aksept for "særhetene" mine da jeg var liten. En skulle spise det en fikk og holdningen var vel at det er den som ikke spiser som er sær og vanskelig og må oppdras til å like maten. Jeg synes det er helt på trynet og er enig med Maverick i at en skal ta hensyn til alle parter i familien.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg ser ikke noe poeng i å spise mat som ikke er god, som bare skal funke. Da lar jeg heller være å spise. Livet er for kort til å kaste bort på dårlige matoplevelser.

Jeg synes jo heller ikke det er stas å kaste bort måltider på dårlige matopplevelser. Saken er imidlertid at jeg ikke har opplevelsene i særlig grad. Jeg sitter jo ikke å tenker at jeg skal dytte i meg whatever bare for å tilfredsstille sulten, men jeg har aldri de ekstremt fantastiske opplevelsene heller, hverken i middagsselskap, på restaurant, julebord eller hvordetmåttevære. Jeg klarer simpelthen ikke å bli over mat, der andre har en skala fra 1-10, går min skala kanskje fra 3-7, for å si det sånn. Det jeg lurer på er om evnen til å fylle hele skalaen er en treningssak som man bør jobbe med å utvikle, eller om det er helt greit å ligge på midten og være litt likegyldig. (Jeg forventer selvsagt ikke et fasitsvar på det, og innser at det åpenbare er whatever works for you. Jeg tenker imidlertid litt høyt; vil det øke livskvaliteten, vil det smitte over på barna, vil det være en fin ting i livet. )

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg synes jo heller ikke det er stas å kaste bort måltider på dårlige matopplevelser. Saken er imidlertid at jeg ikke har opplevelsene i særlig grad. Jeg sitter jo ikke å tenker at jeg skal dytte i meg whatever bare for å tilfredsstille sulten, men jeg har aldri de ekstremt fantastiske opplevelsene heller, hverken i middagsselskap, på restaurant, julebord eller hvordetmåttevære. Jeg klarer simpelthen ikke å bli over mat, der andre har en skala fra 1-10, går min skala kanskje fra 3-7, for å si det sånn. Det jeg lurer på er om evnen til å fylle hele skalaen er en treningssak som man bør jobbe med å utvikle, eller om det er helt greit å ligge å vøre litt likegyldig på midten. (Jeg forventer selvsagt ikke et fasitsvar på det, og innser at det åpenbare er whatever works for you. Jeg tenker imidlertid litt høyt; vil det øke livskvaliteten, vil det smitte over på barna, vil det være en fin ting i livet. )

Jeg tror du er som broren min, hans følelsesspekter når det gjelder mat går opp til "ok". Han blir rett og slett ikke ekstatisk over veldig god mat, og spiser mest for å døyve sulten. Han mister jo noen fantastiske opplevelser, men han savner det akkurat like lite som jeg savner glede over at et fotballag vinner en fotballkamp.

[Fruktflua]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg ser ikke noe poeng i å spise mat som ikke er god, som bare skal funke. Da lar jeg heller være å spise. Livet er for kort til å kaste bort på dårlige matoplevelser. Jeg er riktignok ikke slik at jeg trenger levende lys, pene servietter og gourmet til hvert eneste måltid, men jeg gidder ikke spise vond mat.

Der er jeg også. Jeg setter enormt pris på et godt måltid i godt selskap, og jeg setter pris på et godt måltid helt alene også. Men sistnevnte bringer ikke fram matkreativiteten i like stor grad som om når jeg lager mat til flere enn bare meg.

Jeg er litt sånn at jeg synes at god mat og drikke er ca 30 % av gleden ved å leve.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg ser ikke noe poeng i å spise mat som ikke er god, som bare skal funke. Da lar jeg heller være å spise. Livet er for kort til å kaste bort på dårlige matoplevelser.

Jeg synes ganske mange hverdagsmiddager bare skal funke jeg. Men likevel synes jeg aldri den er vond. Jeg er kanskje veldig fleksibel på hva jeg putter inn. Vi er jo sultne når middagen kommer og da smaker det aller meste.

Jeg er absolutt opptatt av mat, og koser meg med mat. Men jeg tror egentlig jeg kan kose meg med det aller meste av mat. Egentlig koser jeg meg mest med godteri .

[Teofelia]

Det Glitter sa.

[Anne C]

Heldigvis har jeg en mann som har overtatt matbiten. Han liker å lage mat, og han er god på det. Jeg blir stresset av bare tanke på å lage mat, og kan egentlig ikke fordra hele greia.

[Mjau]

Men trenger det egentlig å være galt å av og til "belønne" med noe godt å spise? Eller å ha fokus på detå kose seg med maten og føle matglede?

Jeg husker så innmari godt de koselige stundene hjemme når vi var små der mamma og pappa disket opp enten med vafler og kakao, eller en hjemmelaget pizza som vi hadde hver lørdag kveld, sammen med litt brus og lørdagstv. Det jeg husker er jo stemningen, og det har overhodet ikke gitt meg noe som helst vanskelig forhold til mat.
Vi kunne ofte ha det sånn at vi lagde oss noe godt etter en lang dag ute feks.

Selv lar jeg heller være å spise om vi ikke har noe jeg har lyst på. SÅ jeg er på en måte avhengig av å kunne kose meg med maten for å nyte. Det betyr ikke at jeg konsekvent ike spiser om vi ikke har noe godt. Men da hiver jeg bare i meg maten og ferdig med det.

Vi mennesker bruker mye tid på å spise, så hvorfor ikke bruke all den tiden på å nyte litt også?