Fagfolk advarer mot gale ADHD-diagnoser

[Høst]

Fagfolk advarer mot gale ADHD-diagnoser

Professor Willy Tore Mørch mener flere ADHD-henvisninger fører til at for mange får diagnosen. Medisinbruken har økt med 80 prosent på seks år.I fjor fikk 16.788 barn medisin for ADHD. Medisinbruken har økt de siste ti årene. Bare siden 2004 har over 80 prosent flere barn fått medisiner.
Professor i psykologi og familierådgiver i Aftenposten, Willy Tore Mørch, mener økningen har sammenheng med at så mange barn blir henvist til utredning.
- Vi sender for mange barn til ADHD-utredning, sier Mørch. Han mener dette fører til at for mange barn får diagnosen.
– Det er ikke slik at det er blitt flere barn med ADHD, vi er bare blitt mer opptatt av å utrede for ADHD. Da er det en del som får diagnosen som nødvendigvis ikke skulle hatt den. Det er en overdiagnostisering, sier Mørch.
Han kaller ADHD en «bekvem diagnose».
- Da er det barnet det er noe galt med. Så slapper foreldrene mer av med sin egen oppdragelsespraksis, sier Mørch.

Er det for lettvint å lete etter medisinske årsaker når barn ikke helt samsvarer med hva man mener er "normalen" - både hva gjelder lærere og foreldre? Da jeg var barn, var det mange som i "bøgda" var nevnt som "rampunger", altså de barna som var litt mer utagerende, gjorde kanskje noen flere sprell, var i opposisjon til lærerne osv, men jeg kan ikke huske en eneste som fikk noen diagnose i denne forbindelse - som regel het det "gutter er gutter", eller "unger er nå bare unger"....Hvor problematisk er det at mange barn mottar medisinering de egentlig ikke trenger?

Oh - brannbombesak.

Jeg kjenner barn med ADHD hvor det ikke kan være noen tvil. Oppdragelsen er konsekvent og av meget høy kvalitet, kostholdet er bra og foreldrene følger opp så enhver unge ville blitt et mønsterbarn - og det blir da også adhd-barnet. Men med medisiner.

Jeg vet også om familier hvor jeg tenker noe av det som står i den artikkelen her. At det ser da ut til at det for å si det diplomatisk - er en del ting igjen i forhold til adferd som fremdeles er uprøvd eller lite prøvd da barnet sendes til utredning. Kanskje er diagnosen riktig likevel, men kanskje burde man prøve alt først før man tyr til medisiner. Jeg vet ikke helt, faktisk.

Det jeg ser er at de barna som har adhd og som medisineres riktig faktisk får en skolegang. De klarer fotballtreninga si. De får ikke kjeft hele tiden fordi de ikke eier ro i rompa og de greier sosiale sammenhenger. De fikser kort og godt livene sine. Konsentrasjonen virker som om den øker voldsomt. Det barnet som er meg nærmest med denne diagnosen gikk fra å være en hylende veps som ikke orket å sitte stille med lekser og kanskje i beste fall greide å motiveres til å sette en enkelt strek på tegningen sin til å fargelegge innenfor kantene med medisiner. Til sin mors store glede fordi hun så at han fikser skolegangen og vil greie seg - og til hennes store sorg fordi han ble annerledes enn sånn han egentlig er, og fordi friheten til å droppe tegningen ble erstattet av en som holder seg innenfor streken.

[carolin]

Eldstejenten min fikk diagnosen ADHD. Utredningen var lang og veldig nøye og de endte opp med at det ikke var den minste tvil om at hun hadde ADHD. Jeg var helt enig i diagnosen for det hadde ikke vært et eneste rolig øyeblikk fra hun ble født. Vi var kommet så langt at hun skulle til å begynne med medisinering da noe skjedde i livet vårt som gjorde at hun endret seg fra hyper til kjemperolig. Adhd diagnosen ble trukket tilbake da det viste seg at det ikke var adhd men andre faktorer i livet hennes som gjorde at hun fikk de samme symptomene som adhd.

Jeg vil tro at hadde de tatt med andre faktorer som kan påvirke dem når de utførte utredninger så ville en del adhd diagnoser falt bort.

[Balanse]

Jeg har ikke erfaring med barn som har ADHD-diagnose, men jeg holder på å bygge meg erfaring med barn som har forstyrrelser i utvikling knyttet til nervesystemet og refleksaktivitet. I den forbindelse ser jeg (spredte empiriske studier og [datapunkt]) at symptomer på forstyrrelser eller umodenhet fort vil leses som ADHD. Symptomlista på ADHD og symptomlista på forsinkede reflekser er rimelig lik, og mens det ene løses ved medisiner dempes/avlæres symptomene ved det andre via enkle fysiske øvelser og tilpasninger i oppfølging/veiledning/oppdragelse.

Det kan jo spekuleres i om mange kunne unngått en ADHD diagnose og medisinering ved å undersøke og behandler slike nevrologiske utviklingsforstyrrelser. Det blir spekulativt da, siden det ikke er nok empirisk materiale her ennå.

Den "ordentlige" litteraturen er ikke så lenkbar eller umiddelbart lesbar, og en del av det som skrives fremstilles veldig lettvint/"amerikansk" fra selgere av terapiprogram. Men her er noen lenker ihvertfall, jeg har etterhvert satt meg så mye inn i dette at jeg synes det er verdt å spre litt informasjon om det, så får dere lese med kritisk sans de som eventuelt gidder:

Retained reflexes; a possible cause of ADHD. (trekker veldig langt ift konklusjoner om årsak/virkning, men faktadelen er relevant og interesant ift en australsk studie av gutter med ADHD-diagnose og symptomsammenhengen med refleksaktivitet)

Primitive reflekser satt i sammenheng med synsfunksjonen (en del om reflekser generelt, men rettet mot optiker, så mye om syn. Sjekk side 44)

Jeg er enig i at det foregår en overdiagnostisering. Barn har ikke så mange måter å uttrykke seg på, og kommer til kort rent språklig når de blir bedt om å forklare hva som er problemet. Da er utagering/overaktivitet en nærliggende "strategi" for mange barn. Jeg tenker at overaktivitet delvis kan være et slags rop om hjelp, og delvis en måte å håndtere egne følelser på. Det å spinne rundt og bråke og lage skøy er bedre enn å sitte stille og kjenne på følelser som er både overveldende og uhåndterbare. Når disse barna blir diagnostisert med adhd begås det i realiteten et kraftig overtramp, etter mitt skjønn. Og jeg tipper at vi i fremtiden vil få mange søksmål fra voksne som vil fortelle at det de eller foreldrene egentlig behøvde var hjelp fra familievernkontoret, psykisk helsevern, rusomsorgen eller barnevernet.

Når alt dette er sagt så vil jeg understreke at jeg hverken vil ha diagnosen eller medisinene fjernet - jeg mener bare at begge deler blir misbrukt og overbrukt.

[Anuk]

Tja, kanskje er det vanskelig å bare være en "vilter rampeunge" nå til dags? Hvis man har en godt over normalt aktiv, så føler man behovet for en diagnose? Det er kanskje litt slik i hele samfunnet. Det er ikke nok å være trist og lei seg og ha en periode man sliter heller, man er deprimert med behov for medisinering. Ethvert lite avvik er utenom normalen og er en sykdom man trenger behandling fra.

[Hasselnøtt]

Jeg har ingen erfaring, men sist dette var fremme i media, var vinklingen snarere at mange foreldre følte at barna trengte en diagnose for å få den tilpassede undervisningen de hadde behov for. Med en diagnose følger rettigheter. Det ble sagt at mange barn uten ADHD også har behov for tilpasset opplegg i skolen (virker jo rimelig det!), men får det ikke uten en knagg å henge midlene på.

[Joika]

Men om man får medisiner og ikke har adhd, så vil jo medisinene få motsatt effekt. Jeg ser liksom ikke helt at det kan bli så veldig feil jeg da?

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Men om man får medisiner og ikke har adhd, så vil jo medisinene få motsatt effekt. Jeg ser liksom ikke helt at det kan bli så veldig feil jeg da?

Det er ikke nødvendigvis slik at medisinene ikke virker, nei.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Det er ikke nødvendigvis slik at medisinene ikke virker, nei.

Alle får nok økt konsentrasjon, men man opplever jo å bli "speedet" om man er "normal". Jeg kan ikke helt se at dette vil hjelpe om barnet feks har adferdsvansker?

Dettte er jo veldig sammensatt, og alle er forskjellig osv. Men likevel, så syntes jeg denne mannen som påstår at det overdiagnosisterer sier det på et litt tynt grunnlag. Det KAN jo hende at det har vært massiv underdiagnosistering i mange år, for alt vi vet. Det er jo mye man ikke vet, egentlig.

[Candy Darling]

Jeg trodde også at et av de klassiske diagnostiske symptomene på ADHD var at man fikk paradoksal effekt av Ritalin, ja. Altså at man ikke opplever speed-effekten. Hvordan det er med de andre preparatene, vet jeg ikke.

[Candy Darling]

Ellers er jeg også en av dem som er litt bekymret for at normalitetsspekteret er veldig smalt, særlig for utagerende oppførsel. Og at man helt fra 5-årsklubben (der noen bare er 4,5) først og fremst måles på å kunne sitte stille og konsentrere seg.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jeg trodde også at et av de klassiske diagnostiske symptomene på ADHD var at man fikk paradoksal effekt av Ritalin, ja.

Det kan nok være riktig at man bruker effekten av Ritalin som en del av et diagnosegrunnlag, men det er noen barn som feilaktig får diagnosen ADHD når de egentlig er omsorgssviktet og viser symptomer på dette. Slike barn kan nemlig få symptomer tilsvarende som ved ADHD. Såvidt meg bekjent virker ADHD-medisiner også på slike barn, uten at de egentlig har diagnosen.

Men om adhd-medisiner virker på dem enda de egentlig ikke har adhd men omsorgsmangler. Bør de ikke da få den også hvis det hjelper dem? (Egentlig bør de jo få riktig og rikelig omsorg, men det er jo ikke alltid det er et valgbart alternativ.)

[Harriet Vane]

Jeg har lenge ment at ADHD-diagnosen blir for lett å ty til, all den tid unger som er utsatt for omsorgssvikt, overgrep, er vitne til vold osv har ADHD-lignende symptomer. I tillegg har jeg lest at det spørsmål om mors rusbruk og kosthold i svangerskapet kan gi skader som ligner på ADHD.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men om adhd-medisiner virker på dem enda de egentlig ikke har adhd men omsorgsmangler. Bør de ikke da få den også hvis det hjelper dem? (Egentlig bør de jo få riktig og rikelig omsorg, men det er jo ikke alltid det er et valgbart alternativ.)

Njaaa, da kan det jo være at man kamuflerer vansker som egentlig bør håndteres på annet vis. I tillegg gjør det jo noe med et barn å vokse opp med adhd-diagnosen i pannen og medisinene i lommen. Hva gjør ikke det med identitetsutviklingen, for ikke å snakke om følelsen av virkelig å være problemet i familien? Dersom hyperaktiviteten skyldes emosjonelle vansker som følge av en dysfunksjonell familie, er det mildt sagt ufint å medisinere bort barnets symptomer og fortelle historien om at alt ble så meget bedre når bare lille Ole kom på Ritalin. Jeg er fortsatt scheptisk.

Samtidig ser jeg poenget ditt, Smilefjes, jeg liker det bare ikke.

Jeg liker det ikke jeg heller. Jeg syns det er helt feil å skulle velge mellom grader av onder for barn. De skal kunne velge blant gode løsninger.

[carolin]

Kompetanseheving hos fagpersonell slik at man lettere kan avdekke de barna som blir utsatt for omsorgsvikt tror jeg må være veien å gå. Kanskje også strengere krav til å stille adhd diagnosen? feks, før man kan stille adhd diagnose så må visse andre mulige årsaker utelukkes.

[Harriet Vane]

Jeg kjenner jeg får bittelitt lyst til å be legene sende en bekymringsmelding til barnevernet hver gang noen kommer og ber om ADHD-utredning.

De hadde sånne betegnelser og diagnoser og ulike typer behandling i gamle dager også. Jenter som var utsatt for overgrep og ble utagerende feks, de ble sendt på hjem for vanskelige piker fordi ingen lurte på hvorfor de var utagerende.

[Chanett]

Jeg kjenner at det blir veldig ensidig her. Man trenger ikke føle at man er problemet i familien selv om man har en diagnose i mappa og medisiner til frokost. Man kan snarere kjenne at medisinene hjelper en med å få ut maks av seg selv med hensyn til konsentrasjon og intelekt.

Mange av holdningene her er slike som gjør at det blir vanskelig å ha ADHD eller å være foreldre/familie til noen som har ADHD. Det er ikke diagnosen eller medisinene i seg selv som stigmatiserer.

Og ja, jeg vet at omsorgssvikt kan gi utslag i ADHD-liknende sypmtomer. Men det er ikke slik at alle vi som har barn med diagnosen driver omsorgssvikt. Men tro ikke at vi ikke ble undersøkt i alle bauger og kanter før diagnosen var et faktum.