Fagfolk advarer mot gale ADHD-diagnoser

@Katta og Smilefjes: Jeg ser poenget med at diagnostisering og medisinering ofte kan være pragmatisk sett riktig å gjøre: En bekymringsmelding til barnevernet kan innebære at man mister samarbeidet med barnets foreldre, samtidig som man vet at barnevernet neppe har kapasitet til å følge opp og foreta seg noe som virkelig ville ha hjulpet barnet. Det er jo sjeldent at omsorgsovertakelse er aktuelt, og i alle disse gråsonetilfellene er det vanskelig å gi adekvat hjelp, særlig hvis foreldrene har en helt annen problemforståelse. Dessuten er det ofte snakk om uheldige oppvekstvilkår som ikke lar seg endre så lett: det kan være dårlig økonomi som sliter på alle i familien, foreldre som sliter psykisk (men som ikke er psyke nok til at omsorgsovertakelse er aktuelt), nyfamilie-problematikk (mine/dine/våre barn), eller rett og slett en dårlig "match" mellom foreldre og barn når det gjelder temperament og personlighet. Summen av slike mindre belastninger kan utgjøre forskjellen for et barn som er sårbar for å utvikle atferdsvansker og emosjonelle problemer. Og jeg skjønner at oppfølging under overskriften "adhd" kan være bedre enn ingenting - men jeg liker det altså ikke.

Opprinnelig lagt inn av Propella, her.

Det kan godt hende at det er sånn i noen tilfeller. Jeg håper og tror at det gjelder et mindretall. For det er faktiskt motsatt av det opplevelsen jeg har. Nå er ikke jeg fagutdannet innen dette området. Derimot har jeg mye erfaring med ADHD, som storesøster til en med ADHD, som mamma til en med ADHD og en som har diagnosen selv. Jeg har også et barn med Asperger. Det gjør at jeg har mye kompetanse. Jeg kjenner også mange som har barn med ADHD og voksne som har ADHD selv. Mange av disse svært ressurssterke, faktisk de fleste. Det er mennesker med jobb og god utdannelse. Det gjør ikke at jeg sitter på "det riktige svaret" eller noe. Derimot føler jeg at dere som vil koble inn barnevernet med en gang på grunn av omsorgsvikt stigmatiserer en stor gruppe som absolutt ikke fortjener det.

Som mange andre har jeg kjempet en lang kamp for å få hjelp til mine barn. For å kunne hjelpe mine barn best mulig valgte jeg selv og ta en utredning og fikk min diagnose. En som jeg burde ha hatt som barn. Jeg var til utredning som barn men i begynnelsen på 80-tallet hadde ikke små søte jenter ADHD. Mitt liv kunne vært veldig annerledes hvis jeg hadde fått vite hvorfor jeg følte og var så anneledes som barn. Vi har vært BUP-systemet i mange år nå. Jeg tryglet og bad om å få henvisning videre for barnet mitt uten å vinne frem først. Når jeg endelig fikk henvisningen og kom inn til BUP så ser de et barn med store vansker. Vi ble filmet, vi svarte på en million spørsmål, vi hadde hjemmebesøk. Resultatet av det var at barnet vårt fikk en Asperger diagnose og vi foreldre fikk veldig masse skryt for at vi har tilrettelagt så godt som vi har gjort. For med noen mindre ressurssterke foreldre så hadde aldri barnet vårt vært der hvor han er idag. Han ville ikke fungert så bra som han tross alt gjør. Så når jeg sa at jeg ville ha det minste barnet utredet, så ble det det. Jeg har hele tiden sett hva hennes svake sider er, som mangel på konsentrasjon, impulsiviteten osv. og vi tilrettelag hjemme for henne og hun fungerte helt fint. Hun hadde fungert fint i barnehagen, selv om de også så at hun var godt over snittet aktivt men det er ikke et problem i naturbarnehage. Så begynte skolen og krevet om å sitte stille og følge med på det skjedde på tavlen. Da kom virkelig hennes konsentrasjonsproblem tilsyne. Det gjaldt både i timene og når hun gjorde lekser. Hun jobbet så hardt med å prøve å få til det. Det ble nederlag etter nederlag. Selvfølelsen som var på topp når hun startet i 1 klasse. Den stupte i løpet året. Vanskene hennes kom til syne både hjemme, i bhg og på skole. Det ble ikke problem før hun startet på skolen. Kanskje det er som du skriver som jeg uthevet at det er et symptom på noe som ikke fungerer. I vårt tilfelle er det i så fall skolen og måten den er organisert på. For to av mine barn burde vært i små grupper på 3-5 elever for å lære mest mulig, ikke i en stor klasse med 20+ elever.

Det kan godt hende at det er viss overdiagnostisering, at noen foreldre presser for hardt på for å få en diagnose og at grunnen til barnets problem ikke kommer av sykdom hos barnet men en dysfunktionell familie. Det vil jo da være til barnets beste at de foreldrene kontakter PPT/BUP og får hjelp. Ved å insinuere at alle som ber om en ADHD utredning for barnet sitt egentlige utøver omsorgsvikt ovenfor barnet, er det eneste man vil oppnå å skremme bort de som kjemper for sitt barns beste. De som ønsker og kjemper for å gi sitt barn det beste utgangspunktet det kan få selv om det har en funksjonshemming. Hvorfor stemple alle de som barnemishandlere? Hva oppnår dere med det?

Jeg skjønner at dette blir personlig for deg, og jeg har stor respekt for både deg og andre som kjemper sin vei gjennom systemet for å finne riktig hjelp for sine barn. Jeg håper og tror at du og de rundt deg har fått riktig hjelp.

Når det er sagt må jeg si at du er urimelig i dine motsvar i denne diskusjonen: Jeg tror både jeg og de andre som har skrevet her har understreket at både diagnosen og medisineringen har livets rett, og at det er bra at en del barn får denne hjelpen. Men i spørsmålet om det foregår en overdiagnostisering må det må det være lov å si tydelig ja, uten å få slengt i trynet at en stempler alle hjelpesøkende som barnemishandlere. Jeg synes for øvrig ikke at jeg har insinuert noe som helst - jeg har vært nokså klar på hva jeg mener, slik jeg ser det.

Som du kanskje skjønner kjenner jeg systemet fra den andre siden, og jeg vet at både jeg og mine kolleger gruer oss for å tematisere foreldrenes bidrag til barnets atferdsvansker. Det behøver ikke være snakk om omsorgssvikt en gang, bare en tendens til emosjonell utpressing, for eksempel. Eller en fiendtlig tone mellom mor og far som tydelig stresser barnet. De fleste hjelpere ønsker faktisk å hjelpe uten å trå noen i familien unødvendig nære, og uten å krenke eller provosere noen. Men det er pga dette at vi som hjelpere kan bli for feige, og jeg er ikke i tvil om at det finnes en god del barn som lider under fagpersoners motvillighet mot å agere på en dårlig magefølelse. Jeg kjenner virkelig INGEN som synes det er uproblematisk å sende en bekymringsmelding til barnevernet - det sitter langt inne hos de fleste. Tror du ikke dette rammer de med svakest stemme, altså barna?