Svartelistene til familiens selvstendige rett

[Harriet Vane]

I mine år i barnevernets oppsamlingsheat møtte jeg mange sprutgale mennesker. Jeg er veldig positiv til at man skal være kritisk til Makta, altså, og klart man har masse makt når man trer inn i familiens innerste sfære og vurderer omsorgen, det som kanskje virkelig karakteriserer oss som mennesker. det er en makt man skal være veldig ydmyk overfor. Det samme skal alle sakkyndige og fagfolk som jobber med dette. Det er mennesker og noen blir skadelidende.

At foreldre ikke samarbeider er et kjempeproblem og felles for alle disse rasende og temmelig koko foreldrene er at de er temmelig paranoide (legmannsterm), rasende over å bli "tatt på fersken" mer enn flau over å ha gjort noe galt, føler seg maktesløse i møtet med autoritetspersoner og spytter, slår og sparker nå i alle retninger med ryggen mot veggen. det er synd på dem, for de har utvilsomt lite selvinnsikt og ikke helt grep på hva som er Barnets Beste.

Min oppfatning, som jeg deler med de aller fleste som har jobbet faglig på feltet, er at det tvert i mot er for vanskelig å ta barnet vekk fra foreldrene sine, det er for vanskelig for bv å gjøre jobben sin, det er for lett å vokse opp uten å få hjelp. Biologien veier for tungt.