Reaksjoner på hemmelig bryllup?

[T-bone]

Opprinnelig lagt inn av Aminta, her.

.
Man gifter seg jo for sin egen del, ikke alle andres.

Helt enig! Det er det forelskede paret som er hovedpersonene og som må finne måten å markere ekteskapsinngåelsen på den måten som passer de best.

Selv giftet jeg meg ikke "hemmelig", men noen synes det var ganske sært at jeg ikke hadde fortalt det til mine arbeidskolleger før det skjedde. Og det er jeg ganske enig i, jeg er litt sær.

Forloveren min dro kaninen opp av hatten og giftet seg helt uvarslet og "hemmelig" (slik ordet brukes her, det var jo ingen hemmelighet etter det hadde skjedd) kun få uker etter alt ståheiet med mitt eget bryllup. I ettertid ser jeg at jeg nok ville foretrukket samme opplegg som han.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg tror ikke det har noe med festen å gjøre. Jeg tror det dreier seg om at man tror og tenker at slike ting deler man i et vennskap eller med nær familie. I hvert fall forteller om det på forhånd.

Tror jeg også. Og litt at et bryllup tross alt involverer to familier. Kanskje har de to familiene aldri møttes, og det er det mange som syns er viktig. Treffe sin sønn eller datters svigerforeldre, og sånn.

[Doxa]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg tror ikke det har noe med festen å gjøre. Jeg tror det dreier seg om at man tror og tenker at slike ting deler man i et vennskap eller med nær familie. I hvert fall forteller om det på forhånd.

Det ligger mye i dette.
Vi giftet oss i mai i hemmelighet. Det var veldig riktig for oss.
Det har ikke kommet noen direkte negative tilbakemeldinger, men endel ble ganske overrasket og klarte ikke helt å skjule skuffelsen over ikke å ha vist/blitt inkludert.
Åsså var dette dette med å bli snytt for en fest ...

[Honda]

Opprinnelig lagt inn av Doxa, her.

Åsså var dette dette med å bli snytt for en fest ...

Mange som skriver det.

Vi skulle ikke ha noe annet en bryllups fest for vennene våre. Men svigermor fikk viljen sin og fikk en del til å bake kaker sånn at vi kunne ha bryllups kaffe med resten av familien til mann (jeg har lite slekt her og 2 uke før bryllupet var det liksom lite vist å inviteren noen langveis fra)

Men om folk virkelig vil ha fest kan ikke de lage det til ære for brudeparet?
Vet en familie som gjore dette for en venninne som giftet seg i NY. De giddet ikke bruke masse penger på bryllups fest. Så mange gikk i hop å laget det for de. Overraskelses fest

[Tjorven]

Bestevenninna mi giftet seg i hemmelighet. Jeg kjente at jeg ble litt lei meg med en gang jeg fikk sms-en. Jeg ville jo gjerne være der å dele den store dagen med henne; få ta del i hennes lykke, holde utdrikningslag osv. Med det tok ikke så veldig lang tid før den følelsen gikk over, og jeg skjønner jo at det var en helt riktig ting å gjøre for dem.

Vi giftet oss også i utlandet, men da beskjed til alt og alle. Allikevel fikk vi en del reaksjoner. Foreldrene våre syntes det var litt trist at de ikke fikk dele dagen med oss, men jeg vil si at det var veldig varierende grad av forståelse. Mamma var på gråten og svigermor var illsint, mens pappa støttes oss fullt ut.

[Mani]

Jeg tror heller ikke dette handler om å gå glipp av en fest, men heller at man føler seg ekskludert av mennesker man bryr seg om og er glade i. Perifere venner og bekjentskaper ville jeg jo ikke brydd meg filla om hvorvidt de giftet seg på den ene eller den andre måten, men jo nærere og kjærere jo kjedeligere ville det jo være å bli holdt utenfor.

Når det er sagt, så ville jeg jo ikke blitt veldig fornærmet, jeg ville respektert det og vært glade på deres vegne. Selv om jeg nok ville foretrukket å bli inkludert.

[Erica]

Men handler ikke dette for mange, og kanskje særlig den gamle generasjonen, at tidligere var ikke et bryllup kun for de som giftet seg, men for hele slekta. Å gifte bort et barn er noe annet enn å gifte seg, lissom.. En tanke som slår meg ihvertfall.

[Lilith]

Min venninne giftet seg hemmelig. Vi hadde snakket om å være hverandres forlovere, og da jeg og mannen bestemte oss for å gifte oss, ba jeg selvsagt henne om å være min forlover. I bryllupet vårt får vi vite at de giftet seg hemmelig en måned før oss, med noen naboer som de ikke kjente så godt som forlovere. JA, jeg følte meg skuffet. Flott at de giftet seg, helt greit at de ville gjøre det hemmelig, men hadde jeg visst at hun ikke hadde tenkt å ha meg som forlover, så hadde jeg kanskje ikke følt meg forpliktet til å ha henne som forlover heller. Faktisk så føler jeg at det giftermålet kom på den tiden og så overraskende fordi hun også ville være gift, og derfor hadde mast seg til en hemmelig seremoni med mannen bare for å bli gift før meg. Det kan være så barnslig som det bare vil, jeg tror likevel det er en sannhet i det der et sted. Etter bryllupet mitt har vi hatt veldig lite kontakt.

Ikke at jeg hadde noe stort behov for å være forlover, snarere tvert i mot, jeg var nybakt mor til tvillinger og fryktelig sliten på den tiden, men det er snarere mangelen på tillit og ønske om å dele noe med sine venner og kjære jeg har problemer med.

Og for ordens skyld: Jeg har aldri sagt noe om hva jeg følte eller hvor skuffet jeg ble til henne. Husker ikke hva reaksjonen min var, det var vel noe sånt som: Åhhja, gratulerer Jeg regner vel likevel med at hun vet hva jeg følte om saken.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av 3barnsmor, her.

Men handler ikke dette for mange, og kanskje særlig den gamle generasjonen, at tidligere var ikke et bryllup kun for de som giftet seg, men for hele slekta. Å gifte bort et barn er noe annet enn å gifte seg, lissom.. En tanke som slår meg ihvertfall.

Dette har jeg forstått i etterkant. I mitt hode har det å gifte seg vært en privatsak. Vi ville løse det sånn som det var praktisk for oss og slik at vi fikk en fin dag.

Men den skyllebøtta vi fikk av svigermor tilsa at dette var noe mer. Noe som skulle deles og vises frem til familien.

At jeg kom til å få det helt pyton med et sånt bryllup var fullstendig underordnet. At jeg ville få det pyton skyldes forøvrig måten jeg er skrudd sammen på. Jeg blir stresset av å arrangere store ting og klarer ikke å nyte det. Svigermor elsker slikt og kan ikke forstå at jeg synes det er slitsomt. Lykkeligvis var jeg og mannen helt på bølgelengde.

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven75, her.

Dette har jeg forstått i etterkant. I mitt hode har det å gifte seg vært en privatsak. Vi ville løse det sånn som det var praktisk for oss og slik at vi fikk en fin dag.

Men den skyllebøtta vi fikk av svigermor tilsa at dette var noe mer. Noe som skulle deles og vises frem til familien.

At jeg kom til å få det helt pyton med et sånt bryllup var fullstendig underordnet. At jeg ville få det pyton skyldes forøvrig måten jeg er skrudd sammen på. Jeg blir stresset av å arrangere store ting og klarer ikke å nyte det. Svigermor elsker slikt og kan ikke forstå at jeg synes det er slitsomt. Lykkeligvis var jeg og mannen helt på bølgelengde.

Da er det greit med "ordningen" vår da, vi har drøyd så lenge med å gifte oss at særlig svigermor nå er helt desperat, og godtar hva slags bryllup det skal være, bare vi blir gift.

[Maggie74]

For meg er bryllup en sjanse til å vise hele verden at vi to skal leve sammen for ever!! For meg blir det å gifte seg hemmelig feil. Jeg vet om flere som har gjort det, og jeg skjønner grunnen til at de har gjort det, og har aldri tenkt noe negativt om dem, men for meg er det allikevel feil.

Jeg har vært gift 2 ganger. Det ville aldri falt meg inn å ikke dele gleden med familien min siste gangen jeg giftet meg. Første gangen er så som så.. blæh.. dårlige valg m.m. Det blir litt i samme gate som å få barn uten å fortelle det til noen.

[tinkadott]

Opprinnelig lagt inn av 3barnsmor, her.

Da er det greit med "ordningen" vår da, vi har drøyd så lenge med å gifte oss at særlig svigermor nå er helt desperat, og godtar hva slags bryllup det skal være, bare vi blir gift.

Sånn blir det vel her og tilslutt! Jeg kan ikke tenkte meg noe tradisjonelt bryllup overhode, og skal jeg gifte meg blir det helt garrantert ikke offentlig for alle, og trolig ikke her i byen.
Både jeg og sambo er veldig enig i det.
Ingen av oss føler sånn supermasse for å evnt ha tatt med familie, så vi kommer nok evnt til å bare ha med oss selv og barna mest sansynlig om det skulle bli noe giftemål. Vi har det veldig greit som vi har det nå


MEN En veninne av meg som skal gifte seg presisterte å si at dersom ikke mannen kan holde en tale til bruden, så kunne det være det samme med hele giftemålet ???!?!? Ja, ja.... jeg hadde ikke forventet en tale om vi hadde giftet oss, da sambo er noget beskjeden i slike settinger. Jeg hadde nok hatt store problemer med å holde en slik tale selv. Det ble i alle fall en heftig diskusjon ut av det, og jeg satt igjen med inntrykk av at bryllup for henne var viktigst om det var stort og flott og at mannen holdt tale... Ja, ja....

[Maxine]

Vi giftet oss uten at noen visste om det, og det skapte mye sure miner, krangel i familien, og gjett hvem som fikk skylden for det? Jo, det var meg. Og ja, mange ble SURE, og har knapt kommentert begivenheten ovenfor oss, men vi får høre det via andre likevel. Mannen ville overhodet ikke ha et selskap, jeg var heller ikke så ivrig, og vi valgte en måte som passet oss.

I ettertid angrer vi på at vi i det hele tatt fortalte noen at vi giftet oss, hadde det blitt så mye styr, hadde vi ikke sagt det til noen før om ti år. Alle reaksjonene etterpå gjør at jeg angrer, for jeg har ingen gode minner fra det å inngå ekteskap overhodet...

[Harriet Vane]

Jeg tror store deler av vår familie hadde blitt helt knust om vi giftet oss i smug. Å ikke være der og dele vår store dag ville gjort dem veldig lei seg, de følt seg forbigått, ikke bra nok, ikke nær nok, det ville ha trigget en rekke såre punkter som jeg tror mange bærer på, en frykt for at andre ikke er glade i en.

En av mine aller beste venninner kommer til å gifte seg uten meg neste sommer, og det er litt vondt, jeg skal ærlog innrømme det. Samtidig er hennes familie sprutgal, hennes svigermor alkoholiker og svært inadekvat i slike settinger og hun driver damage control ved å bare ha et bittebittelite familiebryllup, og vennefest etterpå. Men jeg er en sucker for seremoni, jeg da. Og er mest glad i bryllup der man har seremoni og fest med de samme menneskene på samme dag. Men for all del, jeg har all forståelse for at andre gjør det annerledes og det finnes mange ulike måter å arrangere bryllup på.

Vi må også bedrive damage control, ettersom jeg har en sprøyte gal svigermor som mener at alle fester er hennes fester og en anledning for henne å komme i sentrum på. Det meste gjøres ved at vi har det så løst i snippen at alle vil føle seg hjemme, at det blir koldtbord og dermed mer tråkk og mindre muligheter for klamme taler, at vi kanskje dropper taler nesten eller fullstendig og lager en setting der det er fullt mulig å gå utenom det vanlige programmet, at det blir mer vekt på mat og dans enn taler og mas. Og mer venner enn familie. Hvis svigers får slippe løs i fri dressur blir det nemlig kjipt. Særlig kjipt å være Mim.

[Divine]

Jeg nektet å måtte ende opp med damage control på MIN og MANNENS dag, så vi inviterte ikke familie. Surt, for jeg ville gjerne hatt mamma og svigers der, men siden disse ikke kunne bli invitert uten at jeg også inviterte faren min, stefaren min + søsknene våre, så innså vi at det var bedre at vi giftet oss uten familie. Og det gjorde vi. Kun oss, forloverne, kjæresten til den ene forloveren samt eldstesønnen min. Altså seks personer til sammen. Det var ufattelig deilig å kunne være seg selv uten å måtte tenke på om pappa var disgusting, om stefaren min var sur, om søsteren min skulle begynne å verve folk til slankeproduktet sitt under middagen osv. osv.

Nuvel, ingen ble sure fordi vi giftet oss på denne måten. Alle kjente oss såpass godt at de visste at vi aldri ville ha valgt noe tradisjonelt bryllup uansett. Den eneste som ble skikkelig sur, var ei barndomsvenninne av meg. Jeg trodde hun spøkte da hun ringte og var skikkelig sjokka over å ha hørt at vi hadde giftet oss UTEN henne, men etter hvert skjønte jeg at hun faktisk MENTE det ...

[Libra]

En ting er at de som gifter seg skal få den dagen og den markeringen de selv ønsker, men det er vel også slik at det finnes noen som gifter seg av praktiske årsaker og ikke for noe annet, da vil det jo føles en smule merkelig å lage stor ståhei av det. Det i seg selv synes jeg er noe man må respektere. Hva som er grunnen til "hemmelig" giftemål er forsåvidt uinteressant for meg.

[Mani]

Jeg skjønner godt hva Mim skal fram til her, er på linje med det.

[Jenna]

Vi giftet oss "i hemmelighet"i juni. Kun oss, barna og to forlovere som visste om det. Da vi fortalte det til familie og venner på lillebrors navnefesst 10 dager senere var det kun positive tilbakemeldinger å få. Vi har jo tross alt vært sammen i 14 år og jeg tror ikke at noen forventet at når vi endelig tok skrittet fullt ut så ville det bli et kirkebryllup. Da kjenner de i alle fall ikke oss. De eneste litt "negative" tilbakemeldingene kom fra et par venninner, som hadde forventet bryllup og fest, men som nå ikke fikk det. Men det ble bare med et par halvsure kommentarer før alt var som normalt og de gratulerte oss.

Jeg skjønner ikke hva folk tenker når de blir sure for at noen velger å gifte seg i hemmelighet. I mine øyne så er en ekteskapsinngåelse noe mellom de to involverte og overhode ikke en selvfølgelig anledning for alle andre til å delta. Det handler om de to og deres ønske om å være sammen.