Å føle lykke

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Nuta, her.

Ja det kan jeg føle ofte over mye forskjellig, selvfølgelig familien og de øyeblikkene vi har sammen, men også små ting som en vakker himmel, en sommerfugl eller en stille stund, å føle seg heldig og priveligert er for meg å føle lykke.

Men kiler det i magen så du nesten "sprekker" av dette?

[Nuta]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Men kiler det i magen så du nesten "sprekker" av dette?

Ja faktisk gjør det det

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Nuta, her.

Ja faktisk gjør det det

Så bra.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Nettopp ! Jeg tror nemlig ikke at alle opplever dette så veldig ofte. Når man nevner ganske trivielle episoder som skjer hver eneste dag og hele tiden som eksempel, så tenker jeg at man kanskje ikke har helt skjønt hva jeg vil frem til.

Jeg opplever i alle fall ikke lykke av ytre ting. For meg er det noe som bare kommer. Feks var jeg medisinert på ganske høye doser kortison en periode, den kan ha som bivirkning at den virker stemningshevende. Da var jeg mye oftere i en "lykkestemning", og tilsvarende da jeg trappet ned var jeg mye oftere i en "trist stemning".

Akkurat det med at man er euforisk varer kanskje ikke så lenge, men følelsen forsvinner gradvis hos meg, det er ikke noe on/off greie. Men akkurat det å bli lykkelig eller ulykkelig kommer brått, og gjerne av detaljer.

Opprinnelig lagt inn av Joika

Ikke det at ikke trivielle ting kan fremkalle dette, men jeg tror ikke det er mange forunt å leve i nesten konstant lykkerus.

For min del er det ikke hvor eksepsjonelle tingene er som skjer, men mer settingen. Hvis jeg feks har vært redd for barna, så kjenner jeg sterkere at jeg er glad i dem i etterkant etc På samme måten som mat smaker bedre hvis man sulter seg litt.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg opplever i alle fall ikke lykke av ytre ting. For meg er det noe som bare kommer. Feks var jeg medisinert på ganske høye doser kortison en periode, den kan ha som bivirkning at den virker stemningshevende. Da var jeg mye oftere i en "lykkestemning", og tilsvarende da jeg trappet ned var jeg mye oftere i en "trist stemning".

Akkurat det med at man er euforisk varer kanskje ikke så lenge, men følelsen forsvinner gradvis hos meg, det er ikke noe on/off greie. Men akkurat det å bli lykkelig eller ulykkelig kommer brått, og gjerne av detaljer.

For min del er det ikke hvor eksepsjonelle tingene er som skjer, men mer settingen. Hvis jeg feks har vært redd for barna, så kjenner jeg sterkere at jeg er glad i dem i etterkant etc På samme måten som mat smaker bedre hvis man sulter seg litt.

Vi er helt på linje her. Men jeg er faktisk litt on/off da.
Med nylig påvist "deffekt" i hjernen (så påvist som det er mulig å få det i allefall) så har jeg fått vite at jeg lever med disse bølgedalene i mye større grad enn en "normal hjerne". Syntes det er veldig interessant å høre om flere er så opp og ned. Jeg kan ha lyst til å grine et øyeblikk for så å være euforisk lykkelig ti min senere. Alt i løpet av en busstur til byen hvor jeg egentlig ikke gjør annet enn å sitte i min egen verden.

[Libra]

Jeg er lykkelig og tilfreds rett som det er. Men, noen euforisk lykkefølelse har jeg ikke opplevd.

[Optimist]

Opprinnelig lagt inn av gurgle, her.

Så pussig at det kom en tråd som denne akkurat i dag. For i dag morges så tenkte jeg på den følelsen jeg ofte får når jeg ser på og er sammen med barna mine. Jeg kom frem til at det var den ulitmate lykkefølelsen som kommer dumpende over meg, og får meg til å få en liten tåre i øyekroken. At man kan føle slik kjærlighet er bare helt fantastisk!

Opprinnelig lagt inn av Nuta, her.

Ja det kan jeg føle ofte over mye forskjellig, selvfølgelig familien og de øyeblikkene vi har sammen, men også små ting som en vakker himmel, en sommerfugl eller en stille stund, å føle seg heldig og priveligert er for meg å føle lykke.

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Men kiler det i magen så du nesten "sprekker" av dette?

Det kiler i magen, og jeg blir på en måte