Hvordan er du som forelder?

[Miss Norway]

Jeg er dessverre for lunefull; jeg skulle ønske jeg var mer forutsigbar for ungene. Men jeg er likevel konsekvent. Og nokså streng, jeg takler ikke tull og tøys annet enn i situasjoner der det er tid og rom for det. Samtidig passer jeg på at tilværelsen har masse tid til det, så... Feks er det noe helt annet å tøyse og tulle lørdag morgen, enn når man er tre minutter forsinket ut døren om morgenen og dette er informert om klart og tydelig. Så hvis ikke ungene mine blir totalforvirrede og skeiv i sjelen, så blir de robuste.

Sitat:

Opprinnelig lagt inn av Scarlett:
Det går en kule varmt innimellom, men heldigvis er vi flinke til gjøre opp.

Signerer denne. Sånn har vi det også. Det kan bli høye stemmer og høyt temperament, men jeg ser at de og vi tåler det fordi vi kan få det ut der og da - og snakke om det etterpå.

Jeg er knallhard på "oppdragelse"; manerer og sånn altså. Og regelrytter. Og har dessverre for lite forståelse for at andre i det hele tatt kan vurdere å gjøre noe annerledes enn meg. :ESTJ: Så jeg må ta meg i nakken for å prøve å se ting fra ungenes ståsted, hvilket er vanskelig i og med at jeg var snusfornuftig allerede som barn selv.

Og overfor nevøer og nieser titulerer jeg meg som "Tante Grusom". Go figure.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg er knallhard på "oppdragelse"; manerer og sånn altså.

Manerer er viktig. Uoppdragne unger blir møtt mer negativt enn veloppdragne, og det er viktig for meg at mine unger vet å te seg blant folk. Jeg blir flau når jeg ser unger som ikke blir korrigert på dårlg oppførsel, når man samtidig ser hvor negativt andre reagerer.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg blir flau når jeg ser unger som ikke blir korrigert på dårlg oppførsel, når man samtidig ser hvor negativt andre reagerer.

Men hvordan korrigere dårlig oppførsel der og da uten at det blir sett på som "ydmykelse" av barnet som så mange mener all offentlig påpakk er? Jeg tar det alltid der og da, mest fordi jeg blir skuffet og sint, men jeg vet jo at mange mener at det er å traumatisere barnet. JEG tror ikke det, men jeg ønsker ikke at folk skal gå rundt og skule på meg heller.

[Polyanna]

Jeg er mye mindre streng enn jeg hadde trodd på forhånd og "diller" sikkert mer med "nykker" enn mange syns er riktig. Av og til mer enn jeg selv syns er riktig også.

Jeg er svimete og avslappet, av og til tålmodig som en engel, andre ganger en krutt-tønne, noen ganger tøysemamma, andre ganger fullstendig humørløs.

Jeg er reflektert og jeg bruker mye tid og tankeressurser på å finne ut hva som foregå inni hodet på ungene mine. Jeg er flink til å "se" dem og anerkjenne følelsene deres.

Jeg har intensjoner om å lære dem ferdigheter, men mangel på tid og mangel på struktur og tålmodighet medfører at det ofte blir med intensjonene.

[Tangerine]

Tøysemamma
Mamma som ofte er bekymret over ting som kanskje aldri kommer til å skje selv om det skjedde mamma
Mamma som "ser" og anerkjenner føleleser
Utålmodig
Kjærlig
Av og til uengasjert
Optatt av å sosialisere dem

og litt til

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men hvordan korrigere dårlig oppførsel der og da uten at det blir sett på som "ydmykelse" av barnet som så mange mener all offentlig påpakk er? Jeg tar det alltid der og da, mest fordi jeg blir skuffet og sint, men jeg vet jo at mange mener at det er å traumatisere barnet. JEG tror ikke det, men jeg ønsker ikke at folk skal gå rundt og skule på meg heller.

Jeg vet ikke helt hva som er mest traumatiserende, å bli irettesatt eller oppføre seg tøysete emd alle de sosiale sanksjonene det får. Mitt ferskeste eksempel er en gutt som ikke skjønner når man hvisker og når man roper, som ikke sier takk, som sier stygge ord når det virkelig ikke passer. Og så tar ikke foreldrene det?! Om de tar det hjemme, så synker det tydelig ikke inn. Og han vil jo bli vurdert som komplett dust om han ikke slutter med sånt.

Jeg tror jeg synes det er helt fint å ta det der og da, for ellers kan det bli vanskelig for barnet å skjønne hva som menes, tror jeg? Kan man "ta opp" ting med en treåring noen timer etter og si; "du, at du skrek masse i butikken og ville ha godteri... Det må vi snakke om, blablabla" Blir ikke det helt fjernt? Ved sånne anfall har jeg båret henne ut av butikken eller tatt det der og da. Det er ikke noe problem lenger, å bli båret ut som 6-åring er überpinlig. Jeg har også hørt om dem som går med klovnenese i lomma. Det holder visst å pelle på lomma, før ungen oppfører seg. Det er nok mest effektivt med store barn.

Storesøs oppfører seg sjelden slik at jeg blir skuffet eller sint, jeg har som oftest utfordringer på "sånn sier man ikke"-ting og at man av og til må gjøre ting fordi det er høflig og at hva man har lyst til er uinteressant.

[Stellebord]

Jeg synes også at det er fint å ta opp ting der og da. Særlig med mindre barn. Men jeg har som regel tatt til sides, og ikke tatt det foran andre. Selv om de andre skjønner hvorfor jeg har tatt henne til sides, føles det jo mye mer ok for barnet det gjelder. Med større barn synes jeg ofte det er ok med en kortversjon ute og en lengre samtale om det hjemme.

Klovnenese? Å sette klovnenese på barnet om det gjør noe dumt? Det synes jeg faktisk bare var slemt.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Stellebord, her.

Klovnenese? Å sette klovnenese på barnet om det gjør noe dumt? Det synes jeg faktisk bare var slemt.

nei, nei! Det er forelderen som setter på seg klovnenese! Det er jo noe av det flaueste en ti-åring kan oppleve! (Ellers om på Amigo, der det tapende laget fikk foreldrene sine inn som skulle synge og danse. De holdt på å dø. )

[Stellebord]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

nei, nei! Det er forelderen som setter på seg klovnenese! Det er jo noe av det flaueste en ti-åring kan oppleve! (Ellers om på Amigo, der det tapende laget fikk foreldrene sine inn som skulle synge og danse. De holdt på å dø. )

Åh, da så! Jeg trodde et øyeblikk at det var en kjempeslem måte å straffe barnet på. *pusterlettetut*

[Stellebord]

Jeg tror jeg er forutsigbar og trygg, og gir barna mine en forutsigbar hverdag. Jeg vet at storesøster synes at jeg kan være masete om f.eks. håndvask, legge ting på plass etc., og det kommer jeg til å fortsette med til hun kommer på det av seg selv. Jeg er for det meste svært tålmodig, med noen unntak - pappaen måtte lære henne å sykle. Der ble jeg bare irritert.

Jeg er flink til å lage og å videreføre tradisjoner, og det merker jeg at storesøster liker. Jeg er en dårlig lekemamma, men god på snakking og kreative ting. Jeg leser for storesøster hver dag. Det tar jeg meg tid til uansett. Jeg er kjærlig og lager god og sunn mat.

Ikke på langt nær så god som jeg skulle ønske, dessverre.

Ungene blir lest alt for lite for, det hender at de hører mamma og pappa krangle, jeg kan være fryktelig frustrert, spesielt om kvelden når jeg er sliten, jeg tror jeg kunne liste opp i det uendelige.
Men ungene er veloppdragne, sosiale og trygge, så noe gjør vi tydeligvis rett. Sikkert Mannens fortjeneste.

I følge min tenåring er jeg streng meggemamma som er best i verden. Når man ser på resultatet en oppegående tenåringssønn uten problemer, som er tillitsfull, reflektert og omtenksom.........vel da klapper jeg meg selv på skulderen og berømmer meg selv som har klart alt det helt på egen hånd.

Men skal love dere at det har gått en kule varmt her også innimellom, men å få en velfungerende tenåring er som en drøm.