Ikke spioner på hva barna bedriver på nettet

[007]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Det er de strengeste foreldrene som blir løyet til, ikke dem som viser ungene sine at de stoler på dem. Når man kjører frihet under ansvar-regimet, så vil ungene være mer indrestyrt og vite hvorfor de gjør og ikke gjør ting.

Hva mener du med streng Mim?
Faste innetider, er man streng da? Skolearbeid før venner, max 1,5 time PC hver dag, i seng før midnatt, ikke alkohol før man er gammel nok, ikke mopedkjøring uten hjelm - er man streng da? Sommer jobb fra 16 år for å tjene egne penger, plikter hjemme, ansvar ovenfor søsken - er man streng da? Og som de oppegående menneskene man er, så vet man at det er forskjell på barn (og foreldre), på miljø, på landsdeler og på aldersgrupper.

Frihet under ansvar-regimet fungerer ikke alltid. Jeg mener faktisk at enkelte foreldre kommer med frihet under ansvar-frasen fordi de ikke gidder å oppdra sine egne unger lenger enn til ungene er 14-15-16 år. Etter den tid holder de lange foredrag om å stole på, tillit, frihet, ansvar, åpen kommunikasjon og andre fine ord, men gir blaffen i hvordan ungene takler denne friheten.
Ja, jeg snakker av erfaring. Jeg jobber daglig med ungdom i alderen 16-19 år, og jeg ser tydelig hvem som har foreldre som følger med og som bryr seg. Det er veldig tydelig! Jeg har selv en tenåring, huset fullt av tenåringsgutter, jeg kjører/henter/bringer, jeg blir ringt til, sms-et, msn-et - jeg vet hva jeg snakker om.
Man trenger ikke kjøre nazi-regime i heimen for å følge med barna sine. Man trenger ikke mistro, mistenkeliggjøre, snike, snoke og hva_har_du. Man kan bruke sunn fornuft, følge barna så lenge de er barn og man har ansvar for dem (=18 år) og innse at jobben ikke er gjort i det barnet er konfirmert. Voksenlivet er skummelt og vansklig, de fleste unge synes det er godt og trygt at ansvarlige voksne følger dem et stykke på veien.

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Det der er en sannhet med modifikasjoner.

Helt enig! Mange foreldre en domme som brø og tror at alt går så fint og at barnet mitt snakker så mye med meg og at de er så voksne og vi har en så fin dialog og i det hele tatt. Sannheten er at de ofte blir lurt trill rundt - barnet forteller foreldrene det foreldrene vil høre og lever sitt eget liv som foreldrene ikke har peiling på, men som de regner med går bra. "For vi snakker jo sammen". "For de må jo få prøve livet". "For vi må jo vise dem tillit og at vi stoler på dem".