Jeg får litt vondt i magen (rykter om børskrakk)

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Lille Ru, her.

Jeg har forresten vondt i magen allerede, ettersom gubben ikke har jobb. Det går jo helt fint nå, men jeg kjenner at vi ikke takler det i lengden.

Jeg velger å sitere meg selv, og jeg er langt mindre bekymret nå.
Vi er i jobb begge to, mannen er fast ansatt og jeg riktignok på engasjement, men jeg får meg alltids en jobb.
Vi har bare så vidt over 1x inntekt i lån, og det må jo bare gå fint.
Så fremt vi beholder jobbene våre, så klart. Men jeg er ikke egentlig urolig for det.

[007]

Aktuell tråd, selv om den er gammel.

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Personlig er jeg ikke bekymret. Og jeg klarer ikke være medlidende overfor folk med elendig inntekt og enormt forbruk til tross for advarsler. Det er utrolig få i dag som ikke innerst inne VET at det ikke er lurt å låne masse penger og bruke dem på forbruk.

Jeg er enig med Miss Norway. Vi har heldigvis sikre jobber (i alle fall utdannelsen), lite lån i forhold til inntekt og har ingen planer om å selge huset med det første.
Min største bekymring er at jeg evt. må redusere forbruket og at shoppingturen til Stockholm er lagt på vent.

[amo]

Jeg er ikke bekymret for oss,som etablerte oss for over 20 år siden. Vi har hatt høyere rente enn i dag. Jeg bekymrer meg litt for datteren vår og hennes tilkommende. De kjøpte leilighet for noen år siden,og er heldigvis ikke belånt til pipen, men de har kjøpt tomt og skal begynne å bygge i august. Det bekymrer meg litt om de får solgt til fornuftig pris, og om levrandøren av huset greier å holde seg til noenlunde forspeilet pris.

Jeg signerer i tillegg Liven og MissNorway.

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Men det er jo ikke det at renta er høy som er det farligste her, det er når folk mister jobbene fordi bedriftene må kutte at problemene oppstår. Og det bekymrer meg.

Helt enig. Så lenge vi har jobb er det ikke noe problem, det er den dagen arbeidsledigheten stiger og bedriften man jobber i må gå til oppsigelser, at man virkelig er ute å kjøre. Selv om vi ikke har lånt over pipa, så er det ikke akkurat tatt høyde for at vi skal betjene det med arbeidsledighetstrygd.

[Perhonen]

Hadde en diskusjon med kjæresten min om dette i går kveld. Vi bor hver for oss, har hver våre barn og hver vår økonomi og har forsåvidt hatt planer om å flytte sammen, men det krever en større bolig. I og med at prisene har steget så innmari mye de siste årene siden vi kjøpte har vi ikke mulighet til å finne noe som er stort nok for oss alle sammen, selv om vi selger det vi har begge to. Og hver for oss vil vi også slite, fordi vi ikke tjener mer enn så akkurat nok til at vi klarer oss dag. Jeg tjener 300000 kroner året, har et lån på en million (for i det hele tatt ha et sted å bo+studielånet) og det blir ikke rom for noen utskeielser. Kjenner at denne usikkerheten i forhold til økonomien tærer på humøret og fører til krangling. Senest i går fordi jeg rett og slett mener at til sommeren har vi ikke råd til å dra på ferie. Det er andre ting som må prioriteres. (Igjen, er en stund siden vi var på ferie sist). Og han på sin side blir så irritert på meg som er overforsiktig pessimist. Men hva skal en gjøre da. En vet ikke hvordan det vil bli fremover, og samme hvordan jeg snur og vender på det er det at vi har et sted å bo, mat på bordet og klær på kroppen mitt ansvar her alene. Da kan jeg ikke begynne å fabulere om ferieturer.

Jeg har hatt dårlig råd i så mange år. Først som deltidsansatt, så en periode i full jobb, deretter mange år som student, så som arbeidsledig, og nå endelig i jobb igjen. Hadde gledet meg på at det skulle bli litt mer romslig...men nei da.

Leste at noen mente at det var tryggere å bo i borettslag, for da ble ikke husleien satt opp. Det kan da umulig stemme. Her har husleien blitt satt opp med nesten tusen kroner siden jeg flytta inn. Med begrunnelse i renteøkninger og annen prisoppgang. Borettslagene må da også betjene sine lån.

[turi]

Jeg er ikke nervøs, men skulle mannen miste jobben, da blir det verre. Han jobber nå ett sted der det nå blir inskrenkninger, og muligens permisjoner, og da vil vi slite. Jeg er i permisjon fra jobben, og har rehabiliteringspenger, så jeg er ikke helt den store bidragsyteren.

Men, det skal gå detta å!

[Eria]

Nok en bra ting med å være nyskilt i leiehus.

[Maxine]

Vi har tatt høyde for en rente på over 10%, samt reduserte inntekter i perider. Men, jeg tror nok heller ikke renta forblir høy så lenge.

Vi betaler jo ikke bare på hus, men på en arbeidsplass, så tallene blir i grunnen ikke helt reelle for vår del dersom jeg sier vi har lån på 4-5 ganger inntekt, og likevel klarer oss utmerket godt, vi har til og med betalt ned mer på gjeld enn vi egentlig trenger siden vi kjøpte gården for tre år siden.

Vi har visstnok et lite privatforbruk iflg regnskapsfører, og jeg føler igrunnen ikke for å bruke så mye mer heller, uten å kritisere andres forbruk av den grunn. Jeg ser stadig eksempler på mange som bruker penger man ikke har, for å se godt ut utad, og det er for meg uforståelig.


Mange må nok senke kravene til luksus som ferietur, dyre biler og andre materielle goder, men jeg ser såklart at det kan bli vanskelig for mange når boligprisene er så høye som de er mange steder.

[Mandarin]

Jeg er nervøs for de vennene våre som har det litt vanskelig akkurat nå. Har flere som sitter med to boliger og ikke får solgt. Vi klarer oss med stor renteøkning, men må så klart sikkert stramme inn her og der.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Maxine, her.

Mange må nok senke kravene til luksus som ferietur, dyre biler og andre materielle goder

Det er det eg også tenker, at for dei aller, aller fleste av oss så er det jo berre luksusen i kvardagen som må trappast ned, og eg trur ærleg talt ikkje vi har vondt av eit lågare forbruk ei periode.

[Storm]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Det er det eg også tenker, at for dei aller, aller fleste av oss så er det jo berre luksusen i kvardagen som må trappast ned, og eg trur ærleg talt ikkje vi har vondt av eit lågare forbruk ei periode.

Det gjelder nok en del, men det er da vitterlig mange i Norge som ikke lever et luksusliv. Og mister man jobben er det ikke bare å kutte ned på luksusen, da må man kanskje gå fra bolig etc. Og nedgangstider rammer alltid de som har minst hardest.

[Beckett]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

(Blir du ikke redd av høye renter, miste jobb, at boligen mister mye av sin verdi etc?)

Jeg er førskolelærer - og mister nok ikke jobben med det første. Mannen får full lønn i ett år dersom bedriften han jobber i må si han opp av økonomiske årsaker. Vi bor i leid bolig for øyeblikket (rakk å selge til en god pris før prisene raste). Om huset vi nå skal bygge er litt mindre verdt når det står ferdig enn hva vi har brukt, så er jeg ikke bekymret. Vi har jo tenkt å bli boende der resten av livet (*bank i bordet*), og som Alfa så tror jeg også at denne nedgangstiden er forbigående, så verdien vil uansett stige igjen.

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Jau, men eg tenker samtidig at det er forbigåande og at vi nok klarer oss på eit vis.

[Mandino]

De aller fleste har levd over måte de seneste årene - og nå kommer smellen. Vi klarer oss, men merker at vi ikke har mye å rutte med lengre. Har ikke mulighet til å spare så mye, men vi klarer oss godt.

De jeg får vondt av er de som ikke klarer seg og må gå fra hus og hjem, ikke de som må spare inn på forbruket.

[Dixie Diner]

Og vi som skal kjøpe hus nå rett over nyttår. Har ikke mulighet til å vente heller, i grunnen. Vi kan selge leiligheten for rundt 2 millioner om vi er heldige, så det er godt vi ikke skal sitte på den for lenge nå. Prisene holder seg faktisk svært stabile i Stavanger og Sandnes, det er de to byene i hele landet der prisene ikke raser ned.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg blir faktisk mest bekymret av at sånne som Monsoon, som kan uendelig mye mer enn meg om økonomi, er bekymret jeg.

Beklager, ikke meningen å skape uhygge. Jeg er noget preget av et foredrag i dag tidlig, hvor det ble illustrert ganske tydelig hva finanskrisen vil kunne koste samfunnet på sikt. Da blir jeg jo redd. Oslo Børs avsluttet med suksess i dag, og dersom amerikanerne får gjennom pakken sin i kveld kan det tenkes at vi får en hyggeligere uke neste uke.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Misteri: Jeg tror virkelig ikke renta skal mye opp. Jeg tror styringsrenten blir satt ned ganske snart, og forhåpentligvis vil det dekke opp for de øvrige økningene.

Jeg er enig med Polyanna. Inflasjonen er nødt til å stagnere nå som alle skjelver i buksene. Man får jo ikke akkurat lyst til å dra på storshopping om dagen ... Og da kuttes renta igjen. Foreldrene våre opplevde jo gigantrenter på boligen, men da hadde vi en annen måte å styre renten enn i dag. Jeg tror det verste for folk flest vil bli arbeidsledigheten og boligmarkedet. Det er litt rart, egentlig. Vi har jo tross alt hatt latterlig lav arbeidsledighet en god stund. Og plutselig strammer det seg til igjen. Egentlig ganske kult, sånn fra et nerdeperspektiv.

[zeppelin]

Opprinnelig lagt inn av kiki, her.

Det skal nok mye til for at vi ikke skal klare oss, men jeg blir litt stresset allikevel...

Sånn tenker jeg også. Vi har penger i reserve, lite lån og begge har jobb. Men samtidig så studerer jeg og vi har til tider stort forbruk. Den verste tanken for meg er om vi ikke skulle ha råd til ordentlige klær til ungene eller annet de trenger.

[zeppelin]

Opprinnelig lagt inn av Obelix, her.

Jeg kjenner jeg får vondt i magen av tanken på at mannen jobber i en bransje som styres mye av renter og opp- og nedgangstider.
Det går foreløpig bra, men jeg tror kanskje ikke jobben hans er veldig sikker hvis markedet stuper veldig.

samme her! Ekkelt å tenke på

[kiki]

Opprinnelig lagt inn av kiki, her.

Det skal nok mye til for at vi ikke skal klare oss, men jeg blir litt stresset allikevel...

Jeg tenker nok fremdeles slik, men samtidig så fatter jeg ikke hvordan vi skal klare det når Mathias begynner i barnehage og vi mister kontantstøtten. 6.000,-/mnd i forskjell det.... Går alt etter planen så er jeg gravid når M begynner i barnehagen, og jeg rekker nok ikke å begynne i 100% jobb før permisjonen. Men etter permisjonen må jeg nok ut i 100% jobb. Så egentlig tror jeg bare det er tiden fra Mathias begynner i b.hage og frem til neste permisjon er over som blir tøft. Vi klarer å leve enkelt i en kort periode. Neste år er BSU-ene våre fulle, så da får vi betalt litt ned på lånet, det vil hjelpe litt.

[Maxine]

Opprinnelig lagt inn av MinaX, her.

Det gjelder nok en del, men det er da vitterlig mange i Norge som ikke lever et luksusliv. Og mister man jobben er det ikke bare å kutte ned på luksusen, da må man kanskje gå fra bolig etc. Og nedgangstider rammer alltid de som har minst hardest.

Jeg mente mange kan klare seg greit ved å kutte ut disse tingene, men det blir jo helt klart annerledes om man mister jobben. Men jeg ville ikke klaget over at man ikke klarte å få ting til å gå rundt, dersom man likevel "måtte" på ferie utenlands (eller innenlands, for den saks skyld), for deretter å ikke ha råd til lån eller andre utgifter. Jeg ser mange som prioriterer galt i mine øyne, uten å måtte forklare det nærmere.

[Polyanna]

De det er kjipt for er de som har uflaks med timing av for eksempel salg av bolig (blir sittende med to boliger mens den ene stuper i verdi), de som skiller seg mens boligprisene er lave, og må selge for kanskje mindre enn de har i lån, de som mister jobben akkurat i den fasen der de er nyetablerte og har planlagt noen "trangt men det går rundt til vi får etablert oss i jobbmarkedet"-år.