Hva tenker dere om rusmisbrukere?

[Kråka]

Jeg kjenner 3 rusmisbrukere, 2 av dem fra velfungerene hjem der foreldrene var høyskoleutdanna, mens den 3. kom fra et hjem med rus fra før. De to fra velstående hjem ruset seg for å flykte, de følte seg uønsket i familien, fordi foreldrene hadde aldri tid til dem. De er heldigvis på rett kjøl igjen etter innleggelser og avrusning.

[Røverdatter]

Jeg syns binas innlegg viser en holdning til narkomane som er ganske gjengs i samfunnet. Jeg tror det er denne holdningen som gjør at narkomane jevnt over behandles som mindreverdige mennesker og møtes med nedrighet og forakt. Narkomane er vår tids pariakaste, utstøtt fra samfunnet og gjenstand for utskjelling. Litt som tatere, sigøynere, foreldreløse og fattige var for noen år siden.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg syns binas innlegg viser en holdning til narkomane som er ganske gjengs i samfunnet. Jeg tror det er denne holdningen som gjør at narkomane jevnt over behandles som mindreverdige mennesker og møtes med nedrighet og forakt. Narkomane er vår tids pariakaste, utstøtt fra samfunnet og gjenstand for utskjelling. Litt som tatere, sigøynere, foreldreløse og fattige var for noen år siden.

Til dels enig.
Samtidig er foreldreløs/tater/sigøynere noe man er - ikke et valg man tar. Selv om det med valg kan diskuteres ift narkomane også, så synes jeg det blir en forskjell. Ikke det at de alltid har et reelt valg, men det er likevel på en annen måte enn at man ikke har foreldre.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Til dels enig.
Samtidig er foreldreløs/tater/sigøynere noe man er - ikke et valg man tar. Selv om det med valg kan diskuteres ift narkomane også, så synes jeg det blir en forskjell. Ikke det at de alltid har et reelt valg, men det er likevel på en annen måte enn at man ikke har foreldre.

Jeg tenkte ikke på direkte årsak, men på menneskesyn. Uansett hva slags valg man tar så fortjener man ikke å bli sett på som et menneske uten verdi.

[Lykken]

Jeg ble litt uvel av Binas innlegg. At man ikke klarer å ha empati med rusmisbrukere er for meg veldig kaldt. Du sier du har empati med familien, men i mange tilfeller er det nettopp de som må dele skyld for situasjonen. Jeg tenker på ungdom som vokste opp på samme sted som meg, med psykisk syke foreldre, hele familien var alkoholikere/rusmisbrukere etc. Hvem ga de en fair sjanse i livet? Hvem ga dem god omsorg, fulgte opp lekselesing, sjekket at de var på skolen, ga de innetider og regler, hvem hjalp dem hjemme når de hadde det vanskelig? Ingen ga dem god ballast til å stå imot press fra dårlige miljøer og ruspress. Ingen ga dem selvtillitt eller selvfølelse hjemme. Det er ikke alle gitt å bli født så sterke at de klarer å bryte et mønster i familien, det er det som blir normalen. Sånne synes jeg veldig synd på, og selv om valgene er selvvalgte, så er det ingen som har hjulpet dem til å ta riktige beslutninger før i livet.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jeg ble litt uvel av Binas innlegg. At man ikke klarer å ha empati med rusmisbrukere er for meg veldig kaldt. Du sier du har empati med familien, men i mange tilfeller er det nettopp de som må dele skyld for situasjonen. Jeg tenker på ungdom som vokste opp på samme sted som meg, med psykisk syke foreldre, hele familien var alkoholikere/rusmisbrukere etc. Hvem ga de en fair sjanse i livet? Hvem ga dem god omsorg, fulgte opp lekselesing, sjekket at de var på skolen, ga de innetider og regler, hvem hjalp dem hjemme når de hadde det vanskelig? Ingen ga dem god ballast til å stå imot press fra dårlige miljøer og ruspress. Ingen ga dem selvtillitt eller selvfølelse hjemme. Det er ikke alle gitt å bli født så sterke at de klarer å bryte et mønster i familien, det er det som blir normalen. Sånne synes jeg veldig synd på, og selv om valgene er selvvalgte, så er det ingen som har hjulpet dem til å ta riktige beslutninger før i livet.

Dette tror jeg er et vesentlig poeng.

Det jeg tror kan være årsaken til at mange sliter med å forstå og føle empati med narkomane, er nok at mange har vært igjennom mye grusomt i sin oppvekst, mange har opplevd ting som skulle tilsi at de hadde ramlet utfor etc. Men de har ikke gjort de. Det er jo mange som opplever både misbruk, omsorgssvikt og vonde opplevelser uten å bli alkoholikere eller narkomane. Og mange av disse føler nok at de har kjempet en hard kamp for å klare det. Kanskje er det da vanskelig å forstå de som gir etter? Man reagerer jo ofte ut i fra egne erfaringer og opplevelser.

Det er jo litt likt med de som ikke skjønner hvorfor man bare ikke kan slutte å spise usunne ting om man ikke ønsker å legge på seg. TEORIEN er så enkel og opplagt. PRAKSIS er ikke.

(Rotete innlegg, men har P på armen!)

[Tøtto]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Det jeg tror kan være årsaken til at mange sliter med å forstå og føle empati med narkomane, er nok at mange har vært igjennom mye grusomt i sin oppvekst, mange har opplevd ting som skulle tilsi at de hadde ramlet utfor etc. Men de har ikke gjort de. Det er jo mange som opplever både misbruk, omsorgssvikt og vonde opplevelser uten å bli alkoholikere eller narkomane. Og mange av disse føler nok at de har kjempet en hard kamp for å klare det. Kanskje er det da vanskelig å forstå de som gir etter? Man reagerer jo ofte ut i fra egne erfaringer og opplevelser.

Jeg har selv hatt en vanskelig oppvekst og jeg vet at veien ut i elendigheten er veldig kort. Det har gått bra med meg, men jeg vet så alt for godt at det skal svært lite til for å havne på skråplanet. Når man da ikke har noe som helst nettverk rundt seg så har man på en måte tapt allerede tidlig i prossessen.

For å svare på spørsmålet så synes jeg synd på rusmisbrukerne. Jeg tror at de aller fleste av dem er i en situasjon som de ikke ønsker å være i.

Jeg er redd dem når de helt tydelig er rusa, fordi de da er veldig uberegnelige. Men jeg blir ikke nervøs av en rusmisbruker som ikke virker rusa.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jeg ble litt uvel av Binas innlegg. At man ikke klarer å ha empati med rusmisbrukere er for meg veldig kaldt. Du sier du har empati med familien, men i mange tilfeller er det nettopp de som må dele skyld for situasjonen. Jeg tenker på ungdom som vokste opp på samme sted som meg, med psykisk syke foreldre, hele familien var alkoholikere/rusmisbrukere etc. Hvem ga de en fair sjanse i livet? Hvem ga dem god omsorg, fulgte opp lekselesing, sjekket at de var på skolen, ga de innetider og regler, hvem hjalp dem hjemme når de hadde det vanskelig? Ingen ga dem god ballast til å stå imot press fra dårlige miljøer og ruspress. Ingen ga dem selvtillitt eller selvfølelse hjemme. Det er ikke alle gitt å bli født så sterke at de klarer å bryte et mønster i familien, det er det som blir normalen. Sånne synes jeg veldig synd på, og selv om valgene er selvvalgte, så er det ingen som har hjulpet dem til å ta riktige beslutninger før i livet.

Likevel er det sånn at ikke alle som ble født på samfunnets skyggeside ble narkomane. De tok et valg. Og valget de tok var dårlig.

Selvsagt finnes det noen enkeltindivider som aldri fikk en sjanse. Som ble utsatt for vold og overgrep hjemme, og ikke ble tatt vare på. Disse har jeg medfølelse med. Likevel har jeg ingen medfølelse for rusmisbruket. Rusmisbruk vekker forakt i meg, ikke medlidenhet. Men tar man vekk rusmisbruket har jeg likevel medfølelse med det mennesket som var der før rusen, og som eventuelt er der etter rusen.

Hvordan skal jeg beskrive det - jeg kan ha medfølelse med mennesket, men ikke med rusmisbrukeren.

[Lykken]

Jeg tror det er mange flere som ikke klarer seg bra enn det det er solskinnshistorier fra barn som har opplevd svært vanskelige barndommer. Det er ikke bare noen få enkeltindivider som blir rusmisbrukere og/eller får andres store problemer. Det er derfor jeg skrev at det desverre ikke er alle til del at de er født sterke nok til å bryte et mønster, til å klare å komme seg vekk fra et barndomsmiljø som er usunt, fordi dette er normalen. At en del klarer det ser jeg bare på som en kjempeinnsats fra noen som virkelig er født sterke psykisk, som har hatt en større vilje og evne til å komme seg bort fra det de er født inn i. Men jeg ser ikke på de som ikke klarer det uten empati. Jeg kan også ha en del negative tanker om rusmisbrukere og rusbruken, som nevnt ble jeg nesten drept av en i amfetaminrus da jeg var yngre og var i mange år veldig redd for narkomane. Jeg slet med å føle sympati og empati, men ser man bak rusen, så er det ofte redde mennesker som ofte ikke er blitt lært ansvarsfølelse, selvdisiplin eller har fått den grunnleggende selvtilliten til å tro at de er verdt noe mer.

[Obelix]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Hvordan skal jeg beskrive det - jeg kan ha medfølelse med mennesket, men ikke med rusmisbrukeren.

Her er jeg helt enig med Bina. Til dels med resten av innleggene hennes også.
Jeg forstår godt hva hun mener.

Jeg kunne sikkert skrevet side opp og side ned om dette temaet, men orker ikke akkurat nå.

Jeg kjenner jeg har et veldig ambivalent forhold til dette.

[Che]

kasia sa det.
Jeg kjenner jeg blir provosert over generalisering og synsing om hvorfor noen gjør som de gjør. Det er så sammensatt at det ikke er muelig å komme med en generalisering slik jeg ser det.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg syns binas innlegg viser en holdning til narkomane som er ganske gjengs i samfunnet. Jeg tror det er denne holdningen som gjør at narkomane jevnt over behandles som mindreverdige mennesker og møtes med nedrighet og forakt. Narkomane er vår tids pariakaste, utstøtt fra samfunnet og gjenstand for utskjelling. Litt som tatere, sigøynere, foreldreløse og fattige var for noen år siden.

Jeg oppfatter også min holdning som ganske gjengs, bare for å ha det sagt.

Men fra det, og til å møte mennesker med nedrighet og forakt, det er et langt steg. Selv om jeg betrakter narkomane som tapere som har valgt feil, så slenger jeg jo ikke dritt til dem for det. Men jeg gir dem ikke penger heller.

Det verste jeg egentlig gjør (og jeg mener verst, for det er heller ikke bra) er at jeg overser dem. Jeg engasjerer meg ikke.

[Kate]

For det første liker jeg ikke ordet rusmisbrukere. Ordet misbruker er så negativt, så hardt. Jeg bruker det ikke selv, og i jobben min refererer jeg til dem som rusavhengige mennesker i stedet for rusmisbrukere.
Jeg ser på dem som mennesker med en rusproblematikk. Jeg ser viktigheten av å se mennesket bak misbruket, og behandler dem på samme måte som jeg ville behandlet andre uten dem type problematikk.

Angående det med at noen vokser opp under tøffe forhold og klarer å ta valg i livet som gjør at de ikke ender med trynet i asfalten mens andre ikke greier det:
Det de fleste slike løvetannbarn har til felles er at de er mer intelligente enn gjennomsnittet, og at de har hatt tilgang på en eller annen voksenperson opp gjennom oppveksten som de har knyttet seg til.

Der hvor disse forholdene ikke finnes ser det ut til at de ungene som vokser opp under vanskelige forhold svært ofte ikke klarer seg.

Det fine med denne kunnskapen er at den er nokså konkret - og vi kan alle sammen gjøre noe for å dra nytte av den. Vi kan se de ungene som lever under forhold som tilsier at det ikke skal gå bra med dem og feks være den voksenpersonen som kan knyttes til.

Også må vi nok også være ærbødige for at noen ikke greier å velge riktig, enten det dreier seg om rusfrihet, kosthold eller kjærlighetsliv. Det bor krefter i oss mennesker som gjør at vi ikke alltid greier å handle etter det intelektuelt sett riktige mønsteret men heller ender med å gjøre alt feil.

Jeg tror ikke at man kan tvangsbehandle rusmisbrukere - fordi det å bli rusfri består i en lang serie valg vedkommende selv må ta, det går ikke an å tvinge noen til å velge riktig.

Jeg har aldri vært rusmisbruker sånn sett, men jeg har vært avhengig av sukker, i en såpass styrkegrad at det ville tatt livet av meg i omtrent den alderen de narkomane gjerne stryker flagget. Og ingen i verden ville fått meg til å få et riktig kosthold ved hjelp av tvang - jeg måtte gå veien selv. Det tror jeg rusmisbrukerne må også.

Så for de som sitter i det får man heller se på hva man kan gjøre for å skadebegrense følgene av rusmisbruket deres inntil de selv er interessert i å endre misbruket sitt. Der kan man jo gjøre en hel del. Jeg synes feks ikke det skal trengs å selge selvfølelsen sin på gata for å skaffe penger til dop.

Jeg tenker omtrent som kie. Rusmisbrukere er like forskjellige som andre syke. Jeg blir fysisk uvel når jeg leser/ser hvordan mange blir behandlet bare fordi de er rusmisbrukere.

[Høyt&Lavt]

På et seminar jeg var på for noen år siden, var det en svensk dame som pratet engasjerende om hvor mye viktigere og mer nyttig det ville vært om det ble studert og forsket på HVA det er som gjør at noen klarer seg bedre enn andre, tross dårlige vilkår, enn alle de faktorer vi vet kan være med på å ødelegge.... Hun mente at ved å lære mer om hvilke personlighetstrekk som kan gjøre at noen klarer seg bedre, kan man mer aktivt gå inn og styrke disse egenskapene hos barn og unge man vet har det vanskelig. Litt som med mobbingt; dumt å sette for mye fokus på hva mobbing er, man burde heller fokusere vilt og hemningsløst på hva man gjør som er hyggelig for andre- hvordan være en god venn, hvordan inkludere, ja rett og slett en mer forebyggende streategi, fremfor negativt fokus.

Ang tvangsbehandling: jeg tror jeg alltid kommer til å være for tvangsinnelgging hva rusavhengighet angår-rett og slett fordi det som regel tar altor lang tid før den rusavhengige finner egen styrke til å rydde opp i egen tilværelse. Selvsagt kunne sikkert mye vært gjort med systemet, at hele avvenningsopplegget var lagt opp bedre, men jeg er redd for at det fremdeles kan gjøres altfor mye skade for barna/de pårørende rundt en rusavhengig. Kostnadene er uansett altfor høye som de er idag pga rusavhengige; langtidsvirkningene for de pårørende ligger jo der hele tiden, både i forhold til psykologbehov- og at den onde sirkelen er vond å bryte. Den statistikken jeg ble presentert for da jeg var ungdomsskoleelev (statistikk for hvor mange prosent av de barn-av-rusavhengige som ble rusavhengige selv, eller fikk andre store problemer), var ikke særlig hyggelig å få trykket ned over hodet. Ikke særlig oppløftende, for å si det sånn. Jeg synes i grunnen det var ganske drøyt hvor bastante noen av mine lærer var, det var liksom ikke håp nesten uansett... mulig de ikke helt hadde fått med seg at jeg var et sånt barn (jeg flyttet flere ganger i barndommen, og nektet moren min å fortelle noe til skolene tilslutt). Men som voksen i kontakt med barn, uansett om man vet noe om bakgrunnen eller ikke, bør man (synes jeg) uttrykke en positiv holdning om at det GÅR AN å prøve å bryte et negativt familiemønster... uff, slutter her, før jeg sporer helt av...

[Miss Norway]

Jeg synes rusavhengighet er utrolig trist, og dessverre ofte veldig håpløst. En svært nær slektning døde veldig ung av alkoholisme og det var bare meningsløst. Vedkommende hadde akkurat samme muligheter som søsknene sine, som skikket seg bra - så hvorfor henne? Hvilke valg var det hun bommet på underveis? Det var ikke mye; bare ørsmå feilvurderinger kombinert med en litt sart og ugunstig personlighet. Wham. Der satt den.

Og jeg innrømmer glatt at jeg har en dyp basal redsel for (stoff/medikament)misbrukere. Jeg liker ikke uberegnelige mennekser, og har flere ganger i jobbsammenheng opplevd (svært) truende situasjoner; en der jeg faktisk ble anbefalt å gå til anmeldelse av ledelsen (men gjorde det ikke), samt ett tilfelle av fysisk håndgemeng. Det var derfor jeg begynte å trene styrketrening. (Neida, bare tuller). Men som sagt, jeg har en basal frykt.

[Fluke]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

(...) De er grunnleggende gode mennesker, men har kanskje ikke hatt det som skulle til for å klare å ha et normalt liv i samfunnet.

Mener du at alle mennesker er grunnleggende gode, eller snakker du spesielt om narkmane nå?

Jeg greier ikke å si hva jeg tenker om rusmisbrukere kjenner jeg. De er veldig forskjellige og alle har en historie. Sånn generelt kan jeg si at jeg stoler ikke en halvmeter på en person som har inntatt amfetamin f.eks. for de er veldig uberegnelige. Det er ikke personen jeg ikke stoler på, men det dopet gjør med personen.

Jeg har jobbet med forskjellige typer misbrukere (og psykiatriske pasienter som har bedrevet selvmedisinering), og noen av disse er direkte farlige, mens andre er snille på grensen til selvutslettende. Man kan ikke si noe som regel -annet enn at man egentlig bør vite hva man driver med når man skal forholde seg til dem.

Jeg sliter med at folk sier at de har et valg. Joda: Alle har egentlig et valg, men når man står med begge bena plantet i suppa, er det ikke sikkert at man ser hvilke valg man har. Og dermed blir ikke dette et reelt valg. Om man ikke ser at det går en vei til venstre, kan man vel heller ikke klandres for ikke å ha gått den?

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Fluke, her.

Mener du at alle mennesker er grunnleggende gode, eller snakker du spesielt om narkmane nå?

Jeg greier ikke å si hva jeg tenker om rusmisbrukere kjenner jeg. De er veldig forskjellige og alle har en historie. Sånn generelt kan jeg si at jeg stoler ikke en halvmeter på en person som har inntatt amfetamin f.eks. for de er veldig uberegnelige. Det er ikke personen jeg ikke stoler på, men det dopet gjør med personen.

Jeg har jobbet med forskjellige typer misbrukere (og psykiatriske pasienter som har bedrevet selvmedisinering), og noen av disse er direkte farlige, mens andre er snille på grensen til selvutslettende. Man kan ikke si noe som regel -annet enn at man egentlig bør vite hva man driver med når man skal forholde seg til dem.

Jeg sliter med at folk sier at de har et valg. Joda: Alle har egentlig et valg, men når man står med begge bena plantet i suppa, er det ikke sikkert at man ser hvilke valg man har. Og dermed blir ikke dette et reelt valg. Om man ikke ser at det går en vei til venstre, kan man vel heller ikke klandres for ikke å ha gått den?

Jeg tror at alle mennesker er født grunnleggende som gode mennesker, også de som velger å døyve følelsene sine med rus. Når vi sliter har vi ulike strategier på det. Det avgjøres ofte av tilfeldigheter og hvem vi identifiseres oss med, slik jeg ser det. De fleste mennesker søker et fellesskap et eller annet sted. Dessverre er det, for noen, rusen.

[Røverdatter]

Jeg har gnaget på dette med hvorvidt rusmisbrukere kan skylde seg selv for egne valg i noen timer nå, og jeg kan ikke helt se at det er noen argumentasjon i rusdebatten at misbrukerne selv har valgt å bli misbrukere. Jeg syns iallefall ikke det er noen legitim argumentasjon for å rettferdiggjøre måten denne grupper behandles på i samfunnet. Jeg er grunnleggende uenig i at noen mennesker er mindre verdt enn andre fordi de er narkomane. Og hvis man er så nedlatende at man tenker om en stakkar som tigger på Karl Johan og sover i et gammelt telt bak Oslo S at han ikke fortjener bedre fordi han har valgt det selv, da syns jeg man burde vurdere menneskesynet sitt. Uansett hvilke grunner man har for å ruse seg og hva som var bakgrunnen for at man begynte, så tviler jeg på at det finnes en eneste rusmisbruker som bevisst har tatt et valg om å leve som en utstøtt på siden av samfunnet til spott og spe og irritasjon for "vanlige folk".

Det er faktisk ikke slik at noen fortjener sterk forringelse av livskvalitet og utestengelse fra normalt samfunnsliv fordi de har gjort noen dårlige valg. Det er velferdssamfunnets oppgave å ta vare på dem som ikke selv er i stand til å ta vare på seg innfor gitte rammer, og det er forkastelig at rusmisbrukere stadig faller utenfor den mekanismen som er ment å fange dem opp. Det norske samfunnet svikter rusmisbrukere og vi som medmennesker og samfunnsmedlemmer oppfører oss i tillegg veldig dårlig overfor en svak gruppe. Det er stor skam at rusdebatten preges av at den gjengse oppfatningen er at vi ikke gidder å hjelpe noen som kan skylde seg selv. Stor skam.