Reflektor: Jakten på den perfekte fødsel

[Karima]

Jeg planla ikke. Første gangen fordi jeg ikke ante hva jeg gikk til. Andre gangen fordi jeg visste enda bedre at jeg ikke ante hva jeg gikk til.

Hadde dog en litt tåpelig opplevelse med epipural første gangen, fikk den så seint at den bare rakk å virke på en eneste åpningsri. Så den viktigste effekten var at pressriene ble for svake, og jeg måtte få drypp. Jeg ba om epidural fordi jeg trodde jeg hadde 5-6 timer med jævlige rier igjen, og er litt sur for at jordmor ikke sa at det trolig bare var snakk om en liten halvtime.

Andre gangen var jeg innstilt på å kjøre uten epidural, siden jeg i prinsippet klarte meg uten første gangen. Det gikk imidlertid så rasende fort på slutten at smertelindring aldri ble noe spørsmål.

[Dali]

Takker for tips. Huske yogapust da, med andre ord. Og Hasselnøtt sitt tips står så vidt jeg husker i På Vei-boka også. *pugge*

Og nye øyenvipper og fotspa.

(Hvorfor forsvinner ikke angsten likevel?)

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Beata, her.

(Hvorfor forsvinner ikke angsten likevel?)

Det kommer vel an på hvorfor du er redd.

[Maverick]

Jeg synes ting gjør mindre vondt når jeg holder pusten. Det var det endelig en jordmor som skjønte da jeg gjorde et forsøk på å føde nr. 2.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg synes ting gjør mindre vondt når jeg holder pusten. Det var det endelig en jordmor som skjønte da jeg gjorde et forsøk på å føde nr. 2.

Det er jo derfor man holder pusten. Men da spenner man seg også og det er generelt lite bra.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er jo derfor man holder pusten. Men da spenner man seg også og det er generelt lite bra.

Hadde ingenting å si uansett, så da var det ikke så farlig om jeg pustet eller ikke. Sånn der og da. Ikke i det lange løp, seff.

[Karima]

Jeg brukte for øvrig Nylanders pusteregle ved begge mine fødsler: 1-2-3-hender, bekken, munn (slapp av i de nevnte kroppsdeler). Om ikke annet fikk det meg til å konsentrere meg. Jeg forsvant fullstendig inn i meg selv i den aktive fasen begge gangene, fokuserte bare på pusten under riene og sovnet nesten i riepausene. Dette funket veldig bra, men var på ingen måte uttenkt av meg på forhånd. Kroppen tok kontroll, rett og slett. Utrolig fascinerende.

[Koma]

Jeg skal se på programmet nå tenkte jeg.

Jeg hadde ingen planer for første fødsel, og godt var det, for det ble vel neppe slik jeg ville ha planlagt det. Med nummer to og tre var det jo planlagt keisersnitt, og det var ikke så mye planlegging jeg kunne gjøre da.

Men jeg fikk to barselsopphold på sykehuset som jeg gjerne ville vært foruten. Hadde ett planlagt og rosenrødt håp om normal barseltid med tvillingene. Jeg trodde jeg bare skulle ligge som en dronning i en seng med masse puter og få barna brakt til puppene for dobbeltamming og ellers bare trille rundt med to små nydelige barn i en seng.
Det var ikke akkurat sånn det ble

[Callisto]

I min 2. fødsel gikk det så fort (1,5 t fra første ri) at jeg ikke hang med og klarte ikke puste som man skal/bør. Det ble mer panikk!

Jeg prøvde å planlegge min tredje fødsel. Vannet skulle ikke gå før jeg hadde kommet til pressriene, siden fødsel nummer to var smertefri pga. av at vannet ikke hadde gått. Og så skulle ungen komme rundt en uke etter termin, og det skulle gå veldig kjapt.

Han kom tre uker før termin, etter at fødselen startet med vannavgang, og fødselen var fryktelig vond, selv om jeg var veldig flink til å puste riktig. Men kjapt gikk det.

Jeg skal heldigvis ikke føde flere ganger.

[Fibi]

Jeg så dokumentaren, og lo ganske rått av hun som skulle puste ungen ut, men som måtte ha lystgass etter en halvtime. Og så himlet jeg en del av gucci-dama.

Jeg planla første fødsel, men tok høyde for at det kunne bli endringer. Og det ble det. Men det var en flott opplevelse likevel. Jeg planla andre fødsel på samme måte, og fyllte ut et "ønskebrev-skjema" jeg fikk av JM. Denne gang gikk alt slik jeg ønsket, om en litt fortere enn forventet. Jeg fikk badekar, JM lot oss være mest mulig i fred, og jeg klarte jobben på egenhånd, med de jeg er mest glad i rundt meg. (Mamma, søs og mannen.)

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er jo derfor man holder pusten. Men da spenner man seg også og det er generelt lite bra.

Jepp! Jeg tror ikke på at man kan få en "smertefri" fødsel ved å puste riktig, men at det hjelper god på, er det ingen tvil om.
:selvopplevd:

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jepp! Jeg tror ikke på at man kan få en "smertefri" fødsel ved å puste riktig, men at det hjelper god på, er det ingen tvil om.
:selvopplevd:

Dette med pusten er noe jeg bruker aktivt i mange sammenhenger, også i forbindelse med div.komplikasjoner i svangerskapet.
(Jeg hadde KS, btw, men pustet som bare det likevel. )
Min erfaring er at det hjelper meg til ikke å få panikk i en krisesituasjon.
Sist jeg brukte det aktivt, var da jeg lå i lyngen i striregnet med skulderen ute av ledd og entet på ambulansen: Det hjalp forsåvidt, det var bare det at hver gang jeg trakk pusten, kjentes det som om hele skulderen skule ryke tvers av.
(Det hadde den jo nesten allerede gjort, men ... )
Men det hjalp i alle fall på redselen.
Riktig pust er fint om man lærer å bruke det.

[Føniks]

Jeg har født alle tre uten smertestillende og med pusting som eneste mantra/smertehjelp. Jeg pustet ut siste ungen med veiledning fra JM, og tok i mot henne selv. Men det kunne aldri skjedd med unge nr 1. Jeg hadde da hatt 2 fødsler på å forbrede meg på hvordan jeg og kroppen min håndterte smerte.

Når det er sagt, så var det ikke smertefritt å puste ut ungen heller. Men resultatet var at jeg slapp klipping som jeg hadde opplevd med de to foregående fødslene. I fødsel nr 2 hadde JM en ide om at jeg skulle presse ungen ut på en rie og klippet samtidig. Dette medførte noen sting og som alltid er det jo lit ubehagelig i ettertid.

Med nr 3 brukte jeg bevist lang tid på siste del fordi jeg pustet ut ungen. Da ble det ikke så mye som en rift en gang.

Det er ikke sikkert at det er noe som fungerer for alle, og det i mine øyne litt slemt av hypnosedamen å la en første gangsfødene tro at så lenge hun bruker masse penger på hypnosekurs så skal det bli smertefritt. Jeg kjenner ingen som har sagt at det er smertefritt å føde, men at smerten er individuell er det vel liten tvil om og at de fleste får mer kontroll over den etter hvert som man får flere barn.

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Føniks, her.

Det er ikke sikkert at det er noe som fungerer for alle, og det i mine øyne litt slemt av hypnosedamen å la en første gangsfødene tro at så lenge hun bruker masse penger på hypnosekurs så skal det bli smertefritt. Jeg kjenner ingen som har sagt at det er smertefritt å føde, men at smerten er individuell er det vel liten tvil om og at de fleste får mer kontroll over den etter hvert som han får flere barn.

Veldig viktig å huske på, ja - godt sagt!

(Men - etterhvert som han får flere barn? )

[Føniks]

Opprinnelig lagt inn av Enhjørning, her.

Veldig viktig å huske på, ja - godt sagt!

(Men - etterhvert som han får flere barn? )

Og du måtte quote før jeg rakk og rette. Dessuten skal vel Thomas føde snart igjen, skal han ikke?

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Føniks, her.

Og du måtte quote før jeg rakk og rette. Dessuten skal vel Thomas føde snart igjen, skal han ikke?

Ja, det er vel sant.

[Gaia]

Nå har jeg ikke sett programmet, men jeg er enig i at det ikke er lurt å planlegge en fødsel og forvente at den skal gå som planlagt. I alle fall ikke som førstegangsfødende.

Jeg hadde en tøff fødsel med førstemann og hadde ikke planlagt noe på forhånd. Heldigvis, må man nesten si, da fødselsopplevelsen nok hadde vært enda verre hvis jeg hadde hatt forventninger til det ene eller det andre. Med andre mann ble jeg fulgt opp skikkelig før fødsel og hadde en rekke fødselsforberedende samtaler med jordmor. Vi snakket mye om igangsettelse og hun skisserte det hun mente var et forventet igangsettelsesløp for meg. Da jeg ble igangsatt var hun (hell over hell) på vakt og fødselen forløp helt som hun hadde beskrevet. Og ble en fantastisk opplevelse.

Førstemann hadde forresten vært klin umulig å puste ut, da jeg var så sliten at jeg knapt klarte å produsere pressveer. Med andre mann tok det 2,5 timer fra vannet ble tatt, riene satte inn til hun var ute. Da var det null problem å puste seg gjennom åpningsriene og å puste ungen ut. Det er mye enklere å samarbeide med kroppen når man er uthvilt og har masse overskudd. Det var dessuten en utrolig herlig opplevelse å kjenne at kroppen faktisk fungerte og gjorde det den skulle gjøre.

[kokosbolle]

Angående å puste barnet ut. Mitt barn fikk en hjerterytme på rundt 70 under riene, så da var det ikke snakk om noe annet enn å presse gitt. Jeg synes det var en befrielse rett og slett å kunne gjøre noe aktivt i stedenfor å hele tiden måtte puste meg gjennom riene.

Nå er det vel rimelig annerledes i utlandet da.

Selv fødte jeg i USA, først shoppet jeg meg en lege som jeg likte og som hadde rettigheter på det sykehuset jeg hadde valgt. Så fikk jeg alt slik som jeg ville ha det. Ingen fremmede på fødestua, den type smertestillende jeg ønsket og i det hele tatt følte jeg meg langt bedre ivaretatt enn jeg ville følt meg i Norge det er i allefall sikkert.

Alt kan ikke planlegges men du kan planlegge mye når du vet hvem som skal følge deg opp og når dette er en fødselslege kan man planlegge mye av det som skal skje på sykehuset også uansett når det skjer.

For å si det sånn, jeg hadde aldri født under de forhold som kvinner føder i Norge. :Grøsser: