Karitas abortuttalelse

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Dere som ville ta abort ved funksjonshemming. Ville dere også valgt å ikke satt i gang livreddende behandling for et svært prematurt barn?

De aller fleste ser stor forskjell på å forholde seg til et levende, eksisterende barn, og på et "potensielt" barn. Det at man ikke planlegger en graviditet, eller ikke ønsker seg barn i utgangspunktet, er for eksempel på ingen måte det samme som at man vil gi fra seg eller ønske å ta livet av et barn når man først har fått det, og det tror jeg antagelig alle er enige om.

De aller fleste som tar abort eller forsvarer at folk tar abort, ser ikke fosteret som et barn, men som et "potensielt" barn. Som noe som kan bli et barn dersom man beholder det, men som ikke er et barn enda. Å fjerne et befruktet egg er ikke det samme som å ta livet av et nyfødt barn, og for mange av oss er overgangen fra befruktet egg til "ekte barn" gradvis nok til at vi mener det er etisk forsvarlig å tillate abort inntil en viss grense.

Jeg ser at for mange er forskjellen mellom et foster og et barn som er født minimal, og da forstår jeg det om man føler at man må velge å være total abortmotstander. Men jeg synes det er svært lite forståelses- og respektfullt å trekke den konklusjonen at folk som synes det er akseptabelt å ta livet av et foster vil synes det er like uproblematisk å ta livet av (eller å ikke forsøke å redde) et barn som er født.

[lil'c]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men jeg synes det er svært lite forståelses- og respektfullt å trekke den konklusjonen at folk som synes det er akseptabelt å ta livet av et foster vil synes det er like uproblematisk å ta livet av (eller å ikke forsøke å redde) et barn som er født.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg ser at for mange er forskjellen mellom et foster og et barn som er født minimal, og da forstår jeg det om man føler at man må velge å være total abortmotstander. Men jeg synes det er svært lite forståelses- og respektfullt å trekke den konklusjonen at folk som synes det er akseptabelt å ta livet av et foster vil synes det er like uproblematisk å ta livet av (eller å ikke forsøke å redde) et barn som er født.

Som deg, og sikkert de fleste, så syns jo jeg også at det er en gradssak når et foster blir "liv", eller går fra å være "potensielt barn" til "barn", som du sier. Når det gjelder den generelle abortgrensen på 12 uker så syns jeg det er fair at det kan være en subjektiv vurdering om man skal regne det som "liv" eller ikke, og dermed har jeg tvilt meg frem til å være for selvbestemt abort til denne grensen.

Det jeg syns er problematisk med grensen på 20 uker er to ting: Det første er at JEG syns det er groteskt sent og åpenbart et barn og ikke et "potensielt barn". Jeg beklager hvis jeg har latt denne sterke følelsen av at "dette er et BARN" lede meg til ytterligere insinuasjoner om at de som kan abortere et "barn" på 20 uker også er troendes til å ta livet av en baby. De ser det jo som to helt ulike ting. Det gjør ikke jeg.

Det andre, og det er mer alment, og mindre subjektivt: Hvorfor er ikke den generelle abortgrensen 20 uker, da, hvis det er så greit? Hvorfor har et 20 uker gammelt foster med Downs mindre verdi eller beskyttelsesrett enn et 20 uker gammelt foster uten et syndrom?

Ellers så så jeg at noen antydet at vi med et mer restriktivt syn på dette hadde et rosenrødt syn på det å ha barn med syndromer. Jeg har jo ikke hatt det selv, så 100% kan jeg ikke sette meg inn i den situasjonen. Det kan vel ingen før de er der. Men jeg er vokst opp omtrent vegg-i-vegg med en stor institusjon for psykisk utviklingshemmede, som var veldig integrert i nærmiljøet. Jeg hadde en jente med Downs i klassen. Jeg har sett det meste av skalaen, til de "velfungerende" til de rabiat utagerende og gærne. Jeg vet om de sykdommene som følger med. Jeg hadde syns det var et grusomt sjokk å vite at barnet jeg hadde ventet, nummer tre til og med, hadde et syndrom. Jeg hadde følt det som en voldsom sorg, og jeg hadde vært skrekkelig bekymret for de barna jeg allerede har. Men jeg syns ikke det er god nok grunn til å ta livet av noe som jeg føler veldig sterkt er et BARN.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg skjønner ikke hva som er forskjellen på potensielt liv og liv.

Hvis du ikke ser noen forskjell på det, ingen nyanser, så er det altså i dine øyne like galt å bruke spiral som prevensjon (fordi den kan hindre at et befruktet egg fester seg i livmoren) som det er å kvele sitt nyfødte barn? Jeg mener at det er en stor forskjell på disse to tingene selv om man altså avslutter et "liv" i begge tilfellene. (Jeg setter liv i gåseøyne fordi det i mine øyne ikke er et "liv", men jeg skjønner at andre kan vurdere det dithen.)

Jeg er helt uenig i at det ikke eksisterer nyanser og "grader" av liv. Selvfølgelig gjør det vurderingen vanskeligere ettersom man ikke kan svare klart ja eller nei, men må vurdere hvert enkelt tilfelle.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg skjønner ikke hva som er forskjellen på potensielt liv og liv.

Jeg skilte ikke mellom "potensielt liv" og "liv", det blir som du sier meningsløst. Jeg skilte mellom "potensielt barn" og "barn". For å klargjøre, sa jeg først at alle sikkert vil skille mellom det å ikke ønske å bli gravid (å ikke ønske et potensielt barn, et barn som ikke finnes enda), og det å ikke ønske seg det faktiske barnet man har fått etter å ha blitt uønsket gravid. Og så påpekte jeg at ganske mange ikke ser på et befruktet egg som et barn, men derimot som et potensielt barn. Og at dette potensielle barnet blir til et barn i løpet av svangerskapet. Jeg er også klar over (og har forståelse for) at mange abortmotstandere ikke deler dette synet.

(Og før du spør: nei, jeg har ikke noe svar på hva som er den absolutte grensen, på når fosteret går over til å være et "ekte barn". Men jeg mener likevel at det er etisk forsvarlig å tillate abort av f.eks. 8 uker gamle fostre, men ikke av f.eks. 32 uker.)

Og jeg synes at det å velge bort et potensielt barn fordi det er svært sykt eller tungt handikappet, slett ikke trenger å tyde på at man ser på handikappede som mindreverdige mennesker. Hvis jeg hadde en genetisk defekt som gjorde det svært sannsynlig at de barna jeg fødte ble sterkt handikappede, ville jeg valgt dem bort ved å sterilisere meg, og hvis jeg så ønsket barn, ville jeg adoptert i stedet. Fordi jeg helst vil ha et friskt barn, ikke fordi jeg mener at handikappede barn er "dårligere" enn andre.