Når fremmede gråter ...

[My]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Tenker dere på at folk kanskje ikke vil ha noe med dere å gjøre? Personlig, skulle jeg av en eller annen grunn finne på å grine offentlig, så er nå det siste jeg trenger en eller annen velmenende fjott som bryr seg.

Ja, det var egentlig derfor jeg spurte, for jeg har tenkt litt på det samme. Kanskje folk bare helst vil være i fred? Men jeg tror kanskje heller jeg vil bry meg en gang for mye enn en gang for lite.

[Siri]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Men jeg tror kanskje heller jeg vil bry meg en gang for mye enn en gang for lite.

Ikke sant?!

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Ja, det var egentlig derfor jeg spurte, for jeg har tenkt litt på det samme. Kanskje folk bare helst vil være i fred? Men jeg tror kanskje heller jeg vil bry meg en gang for mye enn en gang for lite.

Jupp. Og jeg kaster meg ikke over vedkommende og forlanger å få hele historien, bare spør forsiktig om det går bra, om det er noe jeg kan gjøre og slikt.

[Doxa]

Det kommer selvfølgelig helt ann på situasjonen, men det å bry seg er generelt en mangelvare på flere områder i vårt samfunn.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Tenker dere på at folk kanskje ikke vil ha noe med dere å gjøre? Personlig, skulle jeg av en eller annen grunn finne på å grine offentlig, så er nå det siste jeg trenger en eller annen velmenende fjott som bryr seg.

Ja det er nå noe å tenke over ihvertfall ..
Av og til så kan man kanskje merke noe på kroppspråket.

[Candy Darling]

Det er litt forskjellige varianter ute og går, her som alle andre steder. Hvis en person sitter åpenlyst og hulker foran kasseapparatet eller er oppløst i tårer ute på toalettet, ville det sannsynligvis være naturlig å spørre om man kan hjelpe på noen måte. Spesielt hvis det var på et mindre sted der man har høyere takhøyde for å bry seg (både om og med, for den del).

Men hvis noen hadde sittet på en buss og snudd seg mot vinduet og grått stille, eller på noen måte signalisert at de ikke ønsket kontakt, hadde jeg selvsagt holdt omtanken for meg selv. Det er ikke egentlig så veldig vanskelig å lese den typen non-verbal kommunikasjon, er det?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Tenker dere på at folk kanskje ikke vil ha noe med dere å gjøre? Personlig, skulle jeg av en eller annen grunn finne på å grine offentlig, så er nå det siste jeg trenger en eller annen velmenende fjott som bryr seg.

Har det på samme måte som deg.

Men der jeg jobber sitter det folk overalt og gråter egentlig og det er som oftest ikke så vanskelig å se hvem som ønsker kontakt og ikke. Og det er faktisk de fleste som ønsker kontakt, folk er nå sånn. Da koster det meg svært lite å spørre om det er noe galt og om det er noe man kan hjelpe til med.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Men hvis noen hadde sittet på en buss og snudd seg mot vinduet og grått stille, eller på noen måte signalisert at de ikke ønsket kontakt, hadde jeg selvsagt holdt omtanken for meg selv. Det er ikke egentlig så veldig vanskelig å lese den typen non-verbal kommunikasjon, er det?

Der er jeg enig med deg

[TGM]

Jeg vil helst være alene hvis det skulle skje at jeg begynte å gråte offentlig.

Jeg opplevde at ei av mødrene jeg kjente igjen fra nyfødtavdelingen satt og strigråt på legekontoret.
Da satt jeg og slet veldig med hva jeg skulle gjøre, for jeg hadde så vondt av henne.
Jeg fortalte til legen min da jeg kom inn dit at det var vanskelig å se henne gråte sånn, og forklarte hvorfor. Da sa han at det var riktigst at jeg hadde latt henne være i fred, og at legen hennes tok tak i det.
Den dag i dag lurer jeg fortsatt på hvordan det gikk med deres lille, som jeg ikke har sett siden. Foreldrene har jeg sett flere ganger alene.

[Mams]

jeg har aldri opplevd det og vet vel ikke helt hva jeg ville jgordt.
Men mest sannsynlig ville jeg nok sett litt på kroppsspråket og så tatt kontakt om jeg fikk inntrykk av at kroppsspråket ikke var avvisende.

Bedre å ta kontakt en gang for mye og bli avist, en å overse et menneske som har det vondt.
Det kan være så mange grunnet til at vedkommende gråter.

Om jeg selv skulle gråte offentlig så vet jeg ikke hvordan jeg ville reagert om noen tok kontakt, tror det avhenger litt av hvorfor jeg da event. gråt.

Å vise omtanke for andre mennesker kan aldri blir "feil" i mine øyne.

[Mikkeline]

Med mindre personen tydelig hadde vist at h*n ikke ønsket kontakt, så hadde jeg henvendt meg og spurt hvordan det gikk med personen.

Om jeg hadde blitt avvist, så er det bedre enn å gå derifra uten å ha tilbudt litt medmenneskelighet.

[Mor til 4]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

jeg har aldri opplevd det og vet vel ikke helt hva jeg ville jgordt.
Men mest sannsynlig ville jeg nok sett litt på kroppsspråket og så tatt kontakt om jeg fikk inntrykk av at kroppsspråket ikke var avvisende.

Bedre å ta kontakt en gang for mye og bli avist, en å overse et menneske som har det vondt.
Det kan være så mange grunnet til at vedkommende gråter.

Om jeg selv skulle gråte offentlig så vet jeg ikke hvordan jeg ville reagert om noen tok kontakt, tror det avhenger litt av hvorfor jeg da event. gråt.

Å vise omtanke for andre mennesker kan aldri blir "feil" i mine øyne.

Kan vel bare signere denne.

[gullet]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

jeg har aldri opplevd det og vet vel ikke helt hva jeg ville jgordt.
Men mest sannsynlig ville jeg nok sett litt på kroppsspråket og så tatt kontakt om jeg fikk inntrykk av at kroppsspråket ikke var avvisende.

Bedre å ta kontakt en gang for mye og bli avist, en å overse et menneske som har det vondt.
Det kan være så mange grunnet til at vedkommende gråter.

Om jeg selv skulle gråte offentlig så vet jeg ikke hvordan jeg ville reagert om noen tok kontakt, tror det avhenger litt av hvorfor jeg da event. gråt.

Å vise omtanke for andre mennesker kan aldri blir "feil" i mine øyne.

Og var det"feil" takler jeg det greit. Jeg vet at jeg tråkker inn i privatsfæren til folk, men jeg synes det er viktig å vise at det er noen som bryr seg.

[Carpe Diem]

Jeg hadde tatt kontakt med vedkommede og spurt om hva som hadde skjedd, og om jeg kunne hjelpe med noe? Hvis personen svarer nei, så repekterer jeg det og går videre. Hvis hele historien kommer, så må jeg ta meg tid til å høre på. Vil da prøve å trøste så godt som mulig....

Jeg opplevde en gang at det stod en ung fremmed dame og dusjet på badet vårt i kjelleren en lørdagsmorgen.(hadde glemt å låse kjellerdøren...) Hun gråt så spruten stod, mens hun febrilsk forsynte seg av mine kremer etc Da forandret jeg selvfølgelig instilling til henne umiddelbart Da gikk jeg fra å være politi-Ladybug til å bli psykolog -Ladybug...Jeg gav henne frokost, og hun lettet hjertet sitt litt. Det hele var en SVÆRT trist historie... Det endte med at jeg kjørte henne opp til psykeriatrisk avdeling på sykehuset, etter min anmodning og også etter hennes ønske etter hvert... Og der oppe var hun godt kjent for å si det sånn....Hun var på vei inn i en psykose, og var livredd for hva som ventet henne, når hun mistet kontrollen over seg selv Så mens jeg snakket med henne så var hun tidvis vanlig og tidvis litt spesiell for å si det mildt Hun hadde vært innlagt flere ganger tidligere...

Jeg har mange ganger etterpå tenkt på henne og hennes historie.....Det er ikke alltid at livet er A4, nei....Noen møter på store prøvelser.....

Hmmmm...denne historien var vel en liten avsporing!
Men, poenget mitt er at det er viktig å vise varme og omsorg, også ovenfor ukjente. Jeg synes ikke det er frekt, noen ganger kan det være av stor betydning at man bryr seg.....

[Miss Norway]

I jobbsammenheng er jeg så ofte borte i det at at jeg umiddelbart reagerer likt uansett: tilbyr papir/lommetørkle/Kleenex eller tilsvarende og spør forsiktig om de er OK eller er det noe jeg kan hjelpe med?

Det er da ikke noe farlig, tvert imot. Og det utgjør ofte en STOR forskjell for den det gjelder.

[Majsa]

Jeg personlig ville nok helst sett at ingen brydde seg, og ville signalisert det ved å prøve å skjule gråten så godt jeg kunne. Men jeg har folk rundt meg som jeg kan snakke med, som er glad i meg og som jeg stoler på. Ikke alle har det, og for de som ikke har det kan nok det at en fremmed bryr seg bety mye.
Folk som tør/gidder å bry seg er mangelvare i vårt samfunn, så jeg bryr meg heller en gang for mye enn en gang for lite. Kan aldri tenke meg at det vil ødelegge nevneverdig for noen at jeg spør forsiktig om det går greit, og om det er noe jeg kan hjelpe med. Hvis det føles ille, trenger vedkommende hjelp mer enn de er klar over selv.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Tenker dere på at folk kanskje ikke vil ha noe med dere å gjøre? Personlig, skulle jeg av en eller annen grunn finne på å grine offentlig, så er nå det siste jeg trenger en eller annen velmenende fjott som bryr seg.

Joda. Jeg forventer jo at vedkommende sier i fra om h*n ikke vil snakke. Noen ganger skjer det. Personen smiler tappert gjennom tårene og påstår at "det går heeelt fint altså!"

Mens andre ganger, så har det skjedd noe som gjør at de har en liten krisereaksjon, og er takknemlig for at noen tar styringen og tenker klart og hjelper til med å bestille taxi, ringe familie og be dem om å komme å hente ol.

Ofte vil man jo kunne lese kroppsspråket ganske godt også.

[malena]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg tenker på det på litt samme måte som at noen bryr seg om man skader seg. Det er smertefullt og slike tilstander vil også for svært mange blir litt lettere om man får hjelp. Etter en bilulykke er det få som stiller spørsmålet om man skal ta seg av de sjokkskadede. Det er en selvfølge for de fleste.

Avsporing igjen:
For 5-6 år siden kjørte jeg ut på 4-feltsen i Oslo kl åtte om morgenen på vei til jobb. Trafikken var nesten stillestående, og etter noen meter ser jeg en bil som har kræsjet inn i autovernet som skiller kjøreretningene.
Bilen har snurret så dama står med snuten mot kjøreretningen, og hun sitter fortsatt i bilen.
INGEN STOPPET!
Så jeg parkerte i veikanten, gikk bort til dama, fikk henne over i min bil og ringte og tilkalte hjelp for henne.

Jeg skjønner ikke at folk ikke stopper i sånne situasjoner hvor andre kan være skadet og trenge hjelp?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av malena, her.

Avsporing igjen:
For 5-6 år siden kjørte jeg ut på 4-feltsen i Oslo kl åtte om morgenen på vei til jobb. Trafikken var nesten stillestående, og etter noen meter ser jeg en bil som har kræsjet inn i autovernet som skiller kjøreretningene.
Bilen har snurret så dama står med snuten mot kjøreretningen, og hun sitter fortsatt i bilen.
INGEN STOPPET!
Så jeg parkerte i veikanten, gikk bort til dama, fikk henne over i min bil og ringte og tilkalte hjelp for henne.

Jeg skjønner ikke at folk ikke stopper i sånne situasjoner hvor andre kan være skadet og trenge hjelp?

Seriøst?

Det skjønner ikke jeg heller. Tror det ligger i meg som en naturlig reaksjon jeg.. har kommet først til et ulykkessted en gang, og som nr 3-4 en annen gang. Og det er helt naturlig for meg å stoppe og hjelpe til om det trengs.

[Carpe Diem]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hadde jeg fått et budskap over telefon som hadde knust meg totalt og så hadde knekt sammen på åpen gate hadde jeg virkelig satt pris på at noen brydde seg.
.

En kjenning av meg var i den situasjonen for få dager siden; hun satt i garderoben, skulle på trening. Presten ringer henne på mobilen og forteller at pappaen har omkommet i en trafikkulykke Heldigvis var hun sammen med gode treningsvenninner som ordnet opp med varme ord, transport hjem, fikk tak i mannen hennes m.m. Hun var jo i totalt sjokktilstand. Hva om hun hadde vært på alene på juleshopping når hun fikk den grusomme telefonbeskjeden........?