Barnevernet

[Harriet Vane]

Dette er egentlig for dumt fra Nora H til å kommentere ytterligere, men jeg har jobbet med mange av de voksne som ikke fikk hjelp av barnevernet som barn fordi 1) det ikke ble meldt inn bekymring fordi man ikke ville bry seg, 2) fordi bekymringsmeldinger ikke ble fulgt opp pga kapasitet eller inkompetanse eller 3) foreldrene nektet å samarbeide og /eller flyttet til neste kommune og så neste kommune for å kunne fortsette overgrep, mishandling og vanskjøtsel. De som ikke fikk hjelp har det ikke gått så bra med, og vi har alt å tjene på å ha et samfunn med et aktivt og oppsøkende barnevern.

Det burde ikke være mulig for foreldre å nekte tiltak, og Nora H bør vel gjennom tråden ha fått med seg at omsorgsovertakelse er aller aller siste utvei i en lang rekke tiltak som kan være alt fra barnevalt, veiledning og rådgivning.

Foreldre er ikke ufeilbarlige, mange trenger hjelp til å mestre rollen og ansvaret. Særlig er det mange som selv er blitt utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep som sliter i foreldrerollen. Rus og psykiatri, kulturforskjeller i fht avstraffelse og omsorg og mer situasjonsbetingede ting som kriser og katastrofer gjør at ikke alle er i stand til å gi barna den omsorgen barnhar krav på.

Problemet med ditt fokus, Nora H, og alle de andre som kritiserer barnevernet, er at fokuset liggr på foreldrene. Ikke barna. Og det er alltid alltid barna vi må sette først. Barns rett til omsorg, trygghet, forutsigbrahet, frihet fra vold, overgrep og rus.

Ikke alle foreldre er gode foreldre. Det å få barn er ikke i seg selv nok til å bli en omsorgsperson. Noen må ha hjelp for å kunne gi god nok omsorg, noen får det ikke til. Og har ikke barna gode nok omsorgspersoner, så kan de ikke bo hos foreldrene sine.

Å gi dårlige foreldre et mikrofonstativ, slik pressen ofte gjør, er tragisk og viser at barns rettigheter ikke blir tatt på alvor. Og barnevernet er bundet av taushetsplikt. (Men litt mer enn hva de sier i dag, kan de faktisk si. De kan feks si at de har brukt den og den paragrafen og for å bruke den og den paragrafen så er forholdene slik at barnet ikke kan bo hjemme.) Svanhild-saken, feks, der familien hamret løs i media om hvor fabelaktig mor hun var, mens sakens faktum var at hun ikke var i stand til å ta skikkelig vare på ungene og gi dem en trygg hverdag siden hun dro alskens folk i hus og var naiv inntil det farlige når det gjaldt hvem som fikk være med ungene. De ekle "barnevernet-har-stjålet-barna-våre-og-vi-slo-dem-bare-litt"-sidene der man lager hatlister over folk som jobber i barnevern, skole, fylkesnemnd osv.

[Harriet Vane]

Forresten vil jeg gjerne tipse om Redd Barnas kampanje Vennligst forstyrr, som oppfordrer til bekymringsmeldinger.



Det er så mange tilfeller av barn som folk rundt vet at ikke har det bra, uten at noen gjør noe. Alle må ha skjønt at det var noe, sier de som ikke fikk hjelp. Det er de voldsomt kontaktsøkende, de som dingler ute alene, veldig sent, de ungene som er alene hjemme med hun moren vi så full for en time siden, de er de som vi hører gråte når babycallen slår inn på en annen frekvens, de som er barn av hun som blir dengt helseløs av mannen uten at vi ringer politiet.

Disse ungene får problemer, de trenger at vi følger med og tar voksenansvar. De trenger ikke at vi kjøper overgripernes usensurerte uimotsagte versjon.

[Lykken]

Sånne historier for eksempel, er rystende å lese. Jeg har ingen problemer med å forstå at folk som går igjennom en sånn barndom, aldri noensinne blir normale etterpå.

http://www.ba.no/nyheter/irix/articl...?service=print

Jeg tror du mener det vel, Nora H, men her virker det som du ukritisk lar deg rive med av tendensiøse og unyanserte innslag. Det er forferdelig viktig å ikke bli følelsesstyrt når en jobber med denne typer saker; empati med fortvilte foreldre og barn kan ikke hindre en i å gjennomføre en nøye overveid omsorgsovertakelse. Da må en sette egne følelser til side, og minne seg selv på at dette er den beste løsningen en rekke fagpersoner har kommet frem til på det gitte tidspunktet.

Det er også viktig å ikke la seg blinde og bli handlingslammet av barns lojalitet og kjærlighet til sine foreldre i en slik situasjon. Hvis du kunne litt mer om utviklingspsykologi, hadde du visst at det er en del av normalutviklingen å idealisere sine foreldre, uansett hvor dårlig de måtte fungere. Siden barn er så hjelpesløse og avhengige av sine foreldre, er de dømt til å stole blindt på dem. De kan ikke tillate seg å tvile på sine foreldres omsorgsferdigheter - det ville jo være å se selve undergrunnen i hvitøyet. Av samme grunn er det viktig at relasjonsskadde barn får anledning til å gjøre seg nye relasjonelle erfaringer, dvs. lære seg å tro og stole på at det finnes trygge voksne som faktisk kan beskytte dem og ivareta dem. Dette tar tid, ikke minst fordi barna gjerne må gjøre unna noe sorgarbeid før de kan åpne opp for nye erfaringer med nye omsorgspersoner.

Det er fint med engasjement og meningsmot, men det er en fordel om en kjenner flere perspektiver i en sak før en uttaler seg for skråsikkert.

[Harriet Vane]

Nora H skulle vært halt etter håret inn i arkivet der de saksbehandler alle søknadene om erstatning etter manglende inngripen fra barnevernet. Og så skulle hun blitt lest for, sak etter sak etter sak, der folk forteller om hvordan de måtte leve med sine rusede, gale, voldelige, incestiøse foreldre, uten at noen grep inn, fordi de trodde som Nora H at foreldre vet best for sine barn.
Hun burde ha møtt dem som har hatt det slik også, så hun kunne sett med selvsyn hvor skadet man blir av å ha en slik oppvekst.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Nora H skulle vært halt etter håret inn i arkivet der de saksbehandler alle søknadene om erstatning etter manglende inngripen fra barnevernet. Og så skulle hun blitt lest for, sak etter sak etter sak, der folk forteller om hvordan de måtte leve med sine rusede, gale, voldelige, incestiøse foreldre, uten at noen grep inn, fordi de trodde som Nora H at foreldre vet best for sine barn.
Hun burde ha møtt dem som har hatt det slik også, så hun kunne sett med selvsyn hvor skadet man blir av å ha en slik oppvekst.

Og tatt seg en kaffi med meg på jobben for å sjå kva det kan gjere med ungdom som blir fjerna frå foreldra sine sånn ca ti år for seint.

Bravo, Mim!

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Hun burde ha møtt dem som har hatt det slik også, så hun kunne sett med selvsyn hvor skadet man blir av å ha en slik oppvekst.

Man kan bli. Det er jo et par som har stått fram i denne tråden (som jeg oppfatter som høyst oppegående, heldigvis), det har tydeligvis ikke gjort inntrykk på hovedinnleggeer.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Man kan bli. Det er jo et par som har stått fram i denne tråden (som jeg oppfatter som høyst oppegående, heldigvis), det har tydeligvis ikke gjort inntrykk på hovedinnleggeer.

Å være skadet og høyst oppegående er ingen motsetning. Man er skadet og går til hundene eller man er skadet og er velfungerende, men har mistet barndommen. Folk tåler forskjellig. De mest sårbare tåler ikke en slik barndom, og jeg synes ikke vi skal gamble med hvor mye et barn tåler eller ikke av overgrep og vanskjøtsel.

[Maverick]

Nå har HI backet off en smule og roet ned utsagnene sine, så da kan kanskje alle andre også gjøre det.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Nå har HI backet off en smule og roet ned utsagnene sine, så da kan kanskje alle andre også gjøre det.

Men jeg er sint og vet hva jeg snakker om NÅ.

Ok, da...jeg blir bare så innmari provosert når folk ikke vet hva de snakker om.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Men jeg er sint og vet hva jeg snakker om NÅ.

Da skulle du stått opp før.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Ok, da...jeg blir bare så innmari provosert når folk ikke vet hva de snakker om.

Joa. Jeg er med. Men det er også lov å innse at man ikke har visst hva man har snakket om.

[007]

Å, hoppsideisi, så deilig det må være å leve i en boble der alle autoriterer er slemme, alle foreldre er egentlig gode på bunnen og bare man hadde hørt mer på barna, så hadde verden blitt et godt sted å være.

[Maya80]

Jeg håper hun har fått ett litt annet syn på saken, ihvertfall leser gjennom tråden flere ganger. Jeg leste hele tråden igjen i stad og i førsten ble jeg bare så utrolig provosert men nå merker jeg att jeg bare blir matt att noen kan være så snevrsynt og forsvare det for alt hva det kan forsvares. Og sette seg bak barnas rettigheter er så viktig oppi alt, da tror jeg man har missforstått hva barns rettigheter går ut. For det jeg tenker er att det virker mere som att det er foreldrenes rettigheter som blir mest i varetatt om det var sånn man tenkte i hver eneste sak.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Nora H, her.

Har hørt krass kritikk av dem fra blant annet advokat Venil Katharina Thiis som har jobbet med barnevernet i flere år.

Og min pappa, som nesten kun jobber med barneverns-saker, har en helt annen oppfatning.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Å være skadet og høyst oppegående er ingen motsetning. Man er skadet og går til hundene eller man er skadet og er velfungerende, men har mistet barndommen. Folk tåler forskjellig. De mest sårbare tåler ikke en slik barndom, og jeg synes ikke vi skal gamble med hvor mye et barn tåler eller ikke av overgrep og vanskjøtsel.

Nei, det synes ikke jeg heller. Absolutt ikke. Jeg prøvde bare å gjøre et poeng ut av at jeg ikke liker at man drar alle over en kam, det kan fort bli selvopfyllende-profeti-aktig for de som har opplevd vanskjøtsel eller overgrep. At det forventes at man skal bli skadet liksom, "ødelagt for livet". (Jada, du synes sikkert jeg er irriterende sosionomsk nå. Det er lov. )

Flott å lese at du tar svarene på alvor, og gjerne vil lære Nora H.

[kris]

Opprinnelig lagt inn av Nora H, her.

Nå måtte jeg sette meg ned å lese hele tråden på nytt. Jeg ser at det er flere innlegg jeg ikke har fått med meg. Jeg skjemmes (Har hatt en ettåring rundt halsen). Jeg beklager virkelig dette. Hvis jeg har støtet noen så var det virkelig ikke meningen eller min intensjon.

Takk til dere som har delt gripende erfaringer. Jeg tar det til meg og har lært masse av innleggene deres

Dette synes jeg var godt å lese.

[Harriet Vane]

Barn skal høres. Barnekonvesjonen og barneloven sier det allerede.

[Marge]

Opprinnelig lagt inn av Bella76, her.

Og min pappa, som nesten kun jobber med barneverns-saker, har en helt annen oppfatning.

Er han jurist?

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Tertitten, her.

Det er godt å se at du har fått opp øynene litt mer, jeg har bare et lite tips. Hvis man er nysgjerrig på hvordan noe fungerer så bør man sjekke ut begge sider av en sak og ikke ukritisk svelge hva den ene parten sier. For eksempel jobber advokat Thiis slett ikke med barnevernet, hun jobber mot og det er en vesentlig forskjell.

Venil Thiis jobber ikke hverken med eller mot barnevernet. Hun har sluttet som advokat.

Er det en ting jeg tror så er det at denne damen ikke ønsker noe annet enn det beste for barna.

Som med flere andre instutisjoner er barnevernet i fare for å bli målet heller enn middelet. Venil Thiis startet ikke som advokat for å "ta barnevernet" at hun etterhvert jobbet mye med slike saker, og vant kun to av dem var en gradvis utvikling.

Jeg har lyst til å legge inn noe om det med å vokse opp under lite gunstige vilkår. Mim sa at det er forskjell på at det har gått bra og at man har klart seg. (Ikke rett sitert).

Det er en viktig ting. En sånn oppvekst setter jo spor selv om man ikke ender på gata. Man har sine drager og demoner med videre som får en til å være mer utsatt enn andre i enkelte situasjoner.

Men noen av oss er så superheldige å være født med ett sett egenskaper som gir oss en seig stayerevne. Og de føles ut nå - etter alder syvogtredve - som om denne evnen og oppveksten omsider begynner å bli en positiv ressurs, ikke bare et minimum av gnist for å overleve. Men barndommen min har selvsagt kostet meg en del opp gjennom livet. Og faktisk ungene mine også - min totalt fraværende evne til å sette grenser på egne vegne og ekstreme evne til å ta vare på andre som oppfører seg som idioter har vært et kors de også har båret på.

Men altså - til slutt tar man et oppgjør med barndom og manglende personlige egenskaper og det hele. Og derfra og ut så er overlevelsesevnen en stor ressurs.