70 år - fikk barn!

[Inagh]

Min høyst subjektive og personlige mening: Har du kommet i overgangsalder uten å ha fått barn, bør man innse at toget har gått fra deg. Hvis du likevel så inderlig gjerne ønsker deg barn, hva med kanskje å tenke på å adoptere et eller fler av de barna som så inderlig vel trenger et godt hjem?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Gode poenger, Esme.
Alikevel synes jeg det er umenneskelig sett ut fra et vestståsted. Helt klart at barnet om det lever i en velstående indisk storfamilie vil bli godt ivaretatt, alikvel vil det vokse opp uten sin mor mest sansynlig.
Egoismen er den jeg ser ut fra at man på død og liv skal ha et barn bare fodi man har så innmari lyst på, og nå mener jeg når man begynner å trekke på årene.

Klart det er egoisme fra de vordende foreldrene. Men så lenge ungen ikke er skadelidende (og det trenger den ikke å være, det kommer helt an på familiesituasjonen ellers) hverken sosialt eller fysisk så ser jeg ikke at det er noe annet enn sært. Jeg kjenner i hvert fall ikke de sterke reaksjonene jeg leser i tråden. Men det er meg.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Klart det er egoisme fra de vordende foreldrene. Men så lenge ungen ikke er skadelidende (og det trenger den ikke å være, det kommer helt an på familiesituasjonen ellers) hverken sosialt eller fysisk så ser jeg ikke at det er noe annet enn sært. Jeg kjenner i hvert fall ikke de sterke reaksjonene jeg leser i tråden. Men det er meg.

Klarer bare ikke å fri meg fra tanken på at barnet mest sansynlig bir morløs i ung alder og at det er traumatisk.

Kan se ditt ståsted.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Min høyst subjektive og personlige mening: Har du kommet i overgangsalder uten å ha fått barn, bør man innse at toget har gått fra deg. Hvis du likevel så inderlig gjerne ønsker deg barn, hva med kanskje å tenke på å adoptere et eller fler av de barna som så inderlig vel trenger et godt hjem?

Ja, jeg tror det er det de fleste reagerer på. Men hva slags argument er det? Enten bør "naturen bestemmer" være et gyldig argument og da gjelder det kvinner som kommer i overgangsalderen i 30-årsalderen. Eller så gjelder hva som er totalsituasjonen for barnet når det kommer, om den er tilfredsstillende.

Altså, jeg argumenter ikke for at det er superdupert fint å gjøre slikt, men jeg ser ingen argumenter bortsett fra det følelsesmessige. Hva om en kvinne på 70 år har en partner på 40, er det ok da?

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Ja, jeg tror det er det de fleste reagerer på. Men hva slags argument er det? Enten bør "naturen bestemmer" være et gyldig argument og da gjelder det kvinner som kommer i overgangsalderen i 30-årsalderen. Eller så gjelder hva som er totalsituasjonen for barnet når det kommer, om den er tilfredsstillende.

Altså, jeg argumenter ikke for at det er superdupert fint å gjøre slikt, men jeg ser ingen argumenter bortsett fra det følelsesmessige. Hva om en kvinne på 70 år har en partner på 40, er det ok da?

Både og, men da er det om ikke annet sanynlig at en av foreldrene er i live litt lengre da. Alikevel er det på kanten sett fra barnets ståsted, det klarer jeg ikke helt å fri meg fra.

[Inagh]

Nå er jo det å velge å få barn ganske egoistisk i utgangspunktet. Vi har heller ingen garanti for at en ung, sprek mamma på 25 i morgen møter en buss med lite hyggelig utfall. Barnet bør nødvendigvis ikke være garantert å ha et langt og lykkelig liv med foreldrene sine uansett alder.

Men lell. Jeg ser på besteforeldrene til gutta, hvordan de ikke henger så med i svingene med vesla på et halvt år, som de gjorde med gutta som snart runder 18. Man blir eldre, ting blir tyngre og man orker ikke følge opp som man gjorde da man var ung. Skylder man ikke barnet sitt å kunne følge best mulig opp?

Ungen kommer sikkert til å ha det fint og flott den, med sterke, gode omsorgspersoner rundt seg, men lell. Jeg klarer ikke befri meg fra følelsen at det burde være en øvre aldersgrense et sted for å få assistert befruktning.

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Nå er jo det å velge å få barn ganske egoistisk i utgangspunktet. Vi har heller ingen garanti for at en ung, sprek mamma på 25 i morgen møter en buss med lite hyggelig utfall. Barnet bør nødvendigvis ikke være garantert å ha et langt og lykkelig liv med foreldrene sine uansett alder.

Men lell. Jeg ser på besteforeldrene til gutta, hvordan de ikke henger så med i svingene med vesla på et halvt år, som de gjorde med gutta som snart runder 18. Man blir eldre, ting blir tyngre og man orker ikke følge opp som man gjorde da man var ung. Skylder man ikke barnet sitt å kunne følge best mulig opp?

Ungen kommer sikkert til å ha det fint og flott den, med sterke, gode omsorgspersoner rundt seg, men lell. Jeg klarer ikke befri meg fra følelsen at det burde være en øvre aldersgrense et sted for å få assistert befruktning.

Jeg er litt på samme tanken som deg, men så slites jeg mellom en regulering og individets selvbestemmelsesrett.

[Inagh]

Ja, vanskelig det der.

[iBam]

Syns det er forferdelig egoistisk. Trist at disse damene ikke selv ser det

[Blomst]

Utrolig egoistisk, men for noen leger da, de er jo ikke helt ved sine fulle fem, som hjelper et par i 70 åra med å få barn.

[Dååris]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Sånn som jeg ser det så går hovedargumentene mot på hvordan det er fra barnet sin side:

• Forventet levealder på foreldrene er kort, risikerer at de ikke er der under hele oppveksten
• Foreldrene er på grunn av sin alder muligens ikke i stand til å følge opp ungen ordentlig.

Jeg synes vel at hvorvidt det er synd på ungen kommer an på veldig mange andre ting enn foreldrenes alder. Om barnet blir født inn i en velstående storfamilie i India, så har hun vel bedre utsikter enn de aller fleste fattige barn i landet.

Jeg klarer faktisk ikke å synes at det at et friskt og fint barn har blitt født er avskyelig eller umenneskelig jeg altså, så lenge ungen har et sosialt og godt nettverk rundt seg så har den vel god sjanse til å ha et fint liv.

Enig.

Man må huske på kulturforskjeller, veldig mange barn blir ikke tatt hånd om av sine foreldre uansett. Disse vil nok meget sannsynlig vise barnet sitt nok kjærlighet, og det mener nå jeg er det viktigste. De har en stor familie, og en helt annen oppdragelses-struktur en vi her, som lever i isolerte boksehjem med foreldrene som eneste oppdragere, ved siden av skolen.
Temmelig mange barn lider i vårt land, fordi foreldrene er psykisk og fysisk utslitte, fordi de aldri får avlastning. Disse er gamle, men det er mange rundt dem, og det er nok med på å gi dette barnet ett vel så godt liv som noen annen.