11-åringer med selvmordstanker

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Av fagmiljøene blir også dette kalt for selvskading men det er motivasjonen for denne formen for selvskading som man kan betegne annerledes. Dersom det er for oppmeksomhet ligger det ofte noe annet bak denne rispingen. Det som gjør at de som bare risper seg en liten periode får minimalt med hjelp er at man ikke dør av å rispe seg. Man kan holde på med risping daglig uten at det utgjør en fare for en selv. Det som imidlertid kan være lit verre er når det er underforliggende depresjoner, personlighetsforstyrrelser, seksuelt misbruk o.l.

Desverre er det slik innen barne og ungdomspsykiatrien som du beskriver, det skal mye til å få hjelp fordi det er så få plasser. Det sier seg i grunnen selv at en som risper ikke blir prioritert fremfor en like snill og stille ungdom som er aktivt suicidal. Grensene går ved aktiv suicidalitet og psykose for å få innleggelse ved en psykiatrisk ungdomspost.

Får ikke gutten din hjelp via bup? Har han fått tilbud om psykolog?

Sønnen min har vært kasteball i bup i 4 år, men fordi han ikke har adferdsvansker som gjør at han er til fare for andre enn seg selv blir han en som stadig vekk blir satt til side til forhold for barn som er mer utagerende. Min sønn sliter med psykiske vansker, antagelig har han en bipolar lidelse. At han ikke ser noen mening med livet, at han velger å ligge under dyna fremfor å delta i livet sammen med andre mennesker er noe bup ikke vet hva de skal gjøre med. Innleggelse har vært forsøkt. Også i forhold til det å få gutten på skole, som de mente jeg ikke mestret fordi jeg var for snill. At teamet der han var innlagt heller ikke mestret å få ham på skolen ble en overraskelse for dem. Kanskje var det ikke mor som var problemet likevel. Jeg har en hel perm med møtereferater, over tiltak som har vært foreslått, men som aldri har blitt i verksatt på grunn av manglende økonomiske og menneskelige ressurser. Jeg har bedt dem komme hjem til oss og snakke med ham. Det kan de ikke gjøre, fordi de ikke jobber med barn/unge på den måten. Osv osv. Så jeg må innrømme jeg er skeptisk til det "tilbudet" bup kan gi til barn og unge. Utagerende adferdsvansker er kanskje lettere å jobbe med.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Samfunnet vårt har blitt langt mer "avansert" og den nærheten man hadde til familien har nok blitt fjernere nå enn for 20-30 år siden. Foreldre for 20 år siden hadde god oversikt over sine barns liv. Dagens foreldre bruker mindre tid med sine barn og barna bruker mer tid i en "verden" foreldrene ikke kjenner, altså internett.

Jeg tror det beste vi kan gjøre er å sette av tid og være 100% tilstede. Åpen dialog mellom voksne og barn. Skolen må få flere ressurser. Barn som sliter i skolen sliter VELDIG. Mangel på voksne gjør at oppmerksomheten går mest mot de som lager en del bråk, mens de stille og rolige får ikke så mye oppmerksomhet.

Når barna våre får problemer er det vanskeligere å åpne for dialog om man ikke har gjort det før.

Jeg har heldigvis en veldig god dialog med sønnen min, men når et barn begynner å slite med depresjoner og angst blir en så hjelpesløs. Jeg har uttallige ganger bedt om veiledningssamtaler med bup, men de er så underbemannet og skulle sønnen min avlyse en avtale fordi han ikke makter å komme seg dit er det ingen automatikk i at jeg kan overta den timen og få veiledning.
Han er utredet for alle mulige psykiatriske diagnoser bortsett fra bipolar lidelse gjennom disse årene. Til tross for at jeg har bedt om at han ble det på grunn av bipolar lidelse i familien. En lidelse som i høy grad er arvelig.
Han har nå hatt den samme terapeuten i lang tid, og vedkommende kunne nå fortelle at han hadde ingen kunnskaper om bipolare lidelser, det var da grunnen til at det hadde blitt utelatt. Nå var det omsider kommet en lege som hadde sett gjennom papirene hans og som på bakgrunn av de opplysningene og observasjonene som var tatt var ganske sikker på at gutten var bipolar. Så nå er han under utredning igjen. Det tar så lang tid, og det er så alt for lite folk innenfor psykiatrien. Jeg har vært en skikkelig masekopp. Vært på telefonen om ikke daglig så i hvertfall hver uke. Jeg har koblet inn hele hjelpeapparatet, alt som kan krype og gå. Selv levert bekymringsmeldinger til barnevernet og virkelig stått på. Allikevel, de vet ikke hva de skal gjøre.
11-12 åringer med selvmordstanker er ikke uvanlig. Dessverre. Men hvem skal hjelpe dem når bup ikke kan?
Jeg har lest en del om bipolare lidelser den siste tiden, og ser at veldig mange utvikler sykdommen i puberteten, ungdomsårene, og så sier bup at de kan for lite om det. Lære seg mer da kanskje.

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Sønnen min har vært kasteball i bup i 4 år, men fordi han ikke har adferdsvansker som gjør at han er til fare for andre enn seg selv blir han en som stadig vekk blir satt til side til forhold for barn som er mer utagerende. Min sønn sliter med psykiske vansker, antagelig har han en bipolar lidelse. At han ikke ser noen mening med livet, at han velger å ligge under dyna fremfor å delta i livet sammen med andre mennesker er noe bup ikke vet hva de skal gjøre med. Innleggelse har vært forsøkt. Også i forhold til det å få gutten på skole, som de mente jeg ikke mestret fordi jeg var for snill. At teamet der han var innlagt heller ikke mestret å få ham på skolen ble en overraskelse for dem. Kanskje var det ikke mor som var problemet likevel. Jeg har en hel perm med møtereferater, over tiltak som har vært foreslått, men som aldri har blitt i verksatt på grunn av manglende økonomiske og menneskelige ressurser. Jeg har bedt dem komme hjem til oss og snakke med ham. Det kan de ikke gjøre, fordi de ikke jobber med barn/unge på den måten. Osv osv. Så jeg må innrømme jeg er skeptisk til det "tilbudet" bup kan gi til barn og unge. Utagerende adferdsvansker er kanskje lettere å jobbe med.

Det er trist at du sitter igjen med følelsen av at han ikke er utagerende nok til å få hjelp i systemet. Synes jo det er merkelig at han ikke har fått tilbud om psykolog og kognitiv terapi i og med at de tenker i retning av bipolar lidelse. Man ser jo at ungdom som blir diagnostisert med lidelsen, som får oppfølging med kognitiv terapi samt medikamentell behandling har muligheten til å få et langt bedre liv. Desverre eller heldigvis tar det tid og man er tilbakeholdne med de alvorlige diagnosene når det gjelder unge mennesker.

Men om gutten selv er mottakelig er jo det private et alternativ, både når det gjelder kognitiv terapi samt medikasjon. Håper du finner hjelp til gutten din.

[Kråka]

Hvis flere og flere får biopolar lidelse så bør en kunne finne ut av hvorfor. Er mange teorier man kan gjette og tro, men kanskje forskere ikke vet så mye om BP enda?

Opprinnelig lagt inn av Kråka, her.

Hvis flere og flere får biopolar lidelse så bør en kunne finne ut av hvorfor. Er mange teorier man kan gjette og tro, men kanskje forskere ikke vet så mye om BP enda?

Det foregår en god del forskning omskring bipolar lidelse, det er funnet sammenhenger og mulige nye behandlingsmetoder. Når det kommer til de som arbeider med barn og unge er det ikke mange som har efaring fordi dette er en diagnose man sjeldent setter før etter fylte 18-20 år.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Jeg har heldigvis en veldig god dialog med sønnen min, men når et barn begynner å slite med depresjoner og angst blir en så hjelpesløs. Jeg har uttallige ganger bedt om veiledningssamtaler med bup, men de er så underbemannet og skulle sønnen min avlyse en avtale fordi han ikke makter å komme seg dit er det ingen automatikk i at jeg kan overta den timen og få veiledning.
Han er utredet for alle mulige psykiatriske diagnoser bortsett fra bipolar lidelse gjennom disse årene. Til tross for at jeg har bedt om at han ble det på grunn av bipolar lidelse i familien. En lidelse som i høy grad er arvelig.
Han har nå hatt den samme terapeuten i lang tid, og vedkommende kunne nå fortelle at han hadde ingen kunnskaper om bipolare lidelser, det var da grunnen til at det hadde blitt utelatt. Nå var det omsider kommet en lege som hadde sett gjennom papirene hans og som på bakgrunn av de opplysningene og observasjonene som var tatt var ganske sikker på at gutten var bipolar. Så nå er han under utredning igjen. Det tar så lang tid, og det er så alt for lite folk innenfor psykiatrien. Jeg har vært en skikkelig masekopp. Vært på telefonen om ikke daglig så i hvertfall hver uke. Jeg har koblet inn hele hjelpeapparatet, alt som kan krype og gå. Selv levert bekymringsmeldinger til barnevernet og virkelig stått på. Allikevel, de vet ikke hva de skal gjøre.
11-12 åringer med selvmordstanker er ikke uvanlig. Dessverre. Men hvem skal hjelpe dem når bup ikke kan?
Jeg har lest en del om bipolare lidelser den siste tiden, og ser at veldig mange utvikler sykdommen i puberteten, ungdomsårene, og så sier bup at de kan for lite om det. Lære seg mer da kanskje.

Mitt innlegg var rettet mot foreldre med friske barn.

Jeg skjønner godt at du blir fortvilet når ikke hjelpeapparatet hjelper deg i en sånn situasjon. Bra du ikke gir deg. Du må være ditt barns forsvarer. Gi ikke opp ! Klem

[Perhonen]

Kognitiv terapi er forsøkt og det hjelper nok, i noen tilfeller. Ikke alltid. Senest i kveld hadde han et angstanfall som han ikke klarte å komme ut av. Knyttet til prestasjonsangst og møte med nye mennesker. Men han forsøker nok igjen.
Problemet er jo, når man erfarer at ens barn sliter med selvmordstanker at en vet ikke hva en skal si og gjøre. Ventelistene hos bup er veldig lange, og jeg var nok heldig som fikk min sønn inn såpass tidlig. Vi stod vel på vent et halvt år før de var i gang med de første samtalene. Da var han tolv år.
Angst, depresjon, og selvmordstanker er vanskelig å jobbe med hos så unge mennesker, og det er ressurskrevende. Jeg har vært heldig i og med at jeg har mange omkring meg som jobber med barn og ungdom og som jeg har fått rettledning fra. I tillegg har et av satsningsområdene til regjeringen vært barn og unges psykiske helse i perioden 2008/09 om jeg ikke husker feil. Det er bare ikke nok. Det trengs mye mer, både av økonomiske og menneskelige ressurser. BUP er underbemannet og sliter med å få søkere til ledige stillinger. Ventelistene er kjempelange, og mange vokser opp nærmest på vent. Fordi vi har vært veldig åpne om min sønns vanskeligheter, etter hans eget ønske, har vi fått godt innblikk i hvor mange som sliter. Men hva skal man så gjøre? Det fins jo rett og slett hverken kunnskap nok eller penger nok. Som i en annen tråd her, hva skal man gjøre om ens barn fremstår som opptatt av emo eller goth kulturen, om ikke som elleve åring så litt eldre. Visst kan man kontakte helsesøster og skole osv, men det løser ikke problemet. Det som blir viktig er at man kan snakke med barna sine, være i dialog, og jeg har brukt utrolig mye tid på å snakke med en som har snudd hodet inn mot veggen og ikke gitt respons. Vet ikke har vært standard svaret. Vi er kommet et stykke på vei, men vi har snart snakket og snakket i fem år. Og det er kanskje det beste rådet jeg kan gi til andre som opplever det samme. Ikke gi opp. Snakk med barnet ditt, selv om det ikke vil høre. Og mas på hjelpeapparatet. Som pårørende til psykisk syke har man faktisk noen rettigheter.

Du har rett i at kognitiv terapi bruker tid for å befeste seg. Som regel tar det mange år å snu negative tankemønstre som har befestet seg.

Det er virkelig godt for din sønn at han har en slik oppegående og ressurssterk mor som deg. Jeg vet det kreves mot å snakke om disse tingene både med sine barn og ikke minst med omgivelsene.

Angst er vanskelig å leve med og gudene skal vite at det er vanskelig for de det gjelder å lære teknikkene som kan hjelpe dem til å få den lindret. Føler virkelig med din sønn.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Det foregår en god del forskning omskring bipolar lidelse, det er funnet sammenhenger og mulige nye behandlingsmetoder. Når det kommer til de som arbeider med barn og unge er det ikke mange som har efaring fordi dette er en diagnose man sjeldent setter før etter fylte 18-20 år.

Det er heldigvis noe på gang. Det som jeg finner merkelig er at mange av de som sliter med bipolare lidelser sier de merket de første symptomene i tenårene. Jeg undres da hvorfor det har vært så lite forskning på dette. For oss har det vært mer som et mareritt, for når barn sliter må det ha en årsak i barnets miljø. Det må enten være misbrukt, mishandlet, eller så tar ikke barnets foreldre godt nok vare på det. Jeg har ikke tall på hvor mange bekymringsmeldinger vedrørende min omsorgsevne som har vært levert til barnevernet. Til ingen nytte. Gang på gang kan barnevernet fortelle at det er ingen ting i veien med den omsorgen barnet får hjemme. Å nå få "vite" at barnets problemer antagelig er medfødt og ikke påført var om enn ikke akkurat en lettelse så i hvertfall nærmest som en oppreisning. Det er så lite jeg kunne ha gjort for å endre sykdomsforløpet, det utvikler seg av seg selv. Det som kanskje har endret noe er at jeg har tatt ham på alvor, og vært hans mor og ikke hans terapeut hele tiden. For alt for mange har sagt at han kan da bare ta seg sammen. Og hvor mange foreldre sitter ikke og nærmest snur opp ned på seg selv og tenker kunne jeg vært en bedre mor/far, kunne jeg vært mer til stede, kunne jeg lyttet mer, støttet mer, vært mer. Selvsagt opplever alt for mange barn omsorgssvikt, men jeg tror de aller fleste foreldre gjør alt de kan for barna sine. Det siste de trenger å høre er at de ikke duger. Javel, mulig de kunne gjort noe annerledes, men da må noen hjelpe dem å lære det, og ikke bare tro at alt løser seg om noen andre tar over omsorgen. Noe barne og familietjenesten jobber veldig for i dag, at barna skal hjelpes der de er og ikke for enhver pris settes i fosterhjem eller i institusjon.

Desverre er det nok ikke så mange som man vil tro som har ressurser ti å ta seg av sitt barn som sliter. Når det gjelder aktivt suicidale barn og ungdommer eller de med alvorlige personlighetsforstyrrelser har ofte både foreldrene og barna godt av at de blir plassert med fagfolk over en periode.

Når det er sagt er det ikke tvil om at det er mange barn og unge som kan hjelpes svært godt i eget hjem dersom forholdene blir lagt til rette for det. Vet at det i enkelte kommuner er opprettet ambulerende team som veileder foreldre som er i krevende omsprgsroller.

Viktig at man får frem det aspektet at det ikke er foreldrene som nødvendigvis er årsaken til barnets problemer. Det å fokusere på at det ikke er ens egen feil at barnet f.eks. utvikler boplar lidelse er viktig slik at man klare rå holde seg opp ei en slik vanskelig situasjon.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Desverre er det nok ikke så mange som man vil tro som har ressurser ti å ta seg av sitt barn som sliter. Når det gjelder aktivt suicidale barn og ungdommer eller de med alvorlige personlighetsforstyrrelser har ofte både foreldrene og barna godt av at de blir plassert med fagfolk over en periode.

Når det er sagt er det ikke tvil om at det er mange barn og unge som kan hjelpes svært godt i eget hjem dersom forholdene blir lagt til rette for det. Vet at det i enkelte kommuner er opprettet ambulerende team som veileder foreldre som er i krevende omsprgsroller.

Viktig at man får frem det aspektet at det ikke er foreldrene som nødvendigvis er årsaken til barnets problemer. Det å fokusere på at det ikke er ens egen feil at barnet f.eks. utvikler boplar lidelse er viktig slik at man klare rå holde seg opp ei en slik vanskelig situasjon.

Nettopp. For at man skal klare å hjelpe barna sine er det viktig at man selv klarer å holde hodet over vannet.

Ikke for det, jeg har sittet mange timer på venteværelset til bup, og sett mange fortvilte ungdommer, og mange avvisende foreldre. Hvor ungdommen sitter i en stol, og foreldrene setter seg langt langt unna. Merkelig. Jeg tror det er viktig at man er stolt over barna sine, selv når de sliter.

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Nettopp. For at man skal klare å hjelpe barna sine er det viktig at man selv klarer å holde hodet over vannet.

Ikke for det, jeg har sittet mange timer på venteværelset til bup, og sett mange fortvilte ungdommer, og mange avvisende foreldre. Hvor ungdommen sitter i en stol, og foreldrene setter seg langt langt unna. Merkelig. Jeg tror det er viktig at man er stolt over barna sine, selv når de sliter.

Et utrolig viktig utsagn. Tror det er mange som er skamfulle når barna sliter psykisk.

[Barbarella]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Et utrolig viktig utsagn. Tror det er mange som er skamfulle når barna sliter psykisk.

Eller sånn som faren min som slo meg i bakken da han fant ut at jeg gikk til psykolog i 12-års alderen.
Jeg skulle faen meg ikke komme og tro at jeg hadde noen grunn til å bli sjuk, jeg som hadde foreldre og steforeldre som betalte husrom og alt for meg. Mamma fortalte han aldri mer om hva som skjedde i livet mitt, gitt.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Barbarella, her.

Eller sånn som faren min som slo meg i bakken da han fant ut at jeg gikk til psykolog i 12-års alderen.
Jeg skulle faen meg ikke komme og tro at jeg hadde noen grunn til å bli sjuk, jeg som hadde foreldre og steforeldre som betalte husrom og alt for meg. Mamma fortalte han aldri mer om hva som skjedde i livet mitt, gitt.

Noe så forferdelig!!!! Tenk hvor mye det hadde betydd for deg med hans støtte og ikke avvisning. Håper det går bra med deg i dag.

Opprinnelig lagt inn av Barbarella, her.

Eller sånn som faren min som slo meg i bakken da han fant ut at jeg gikk til psykolog i 12-års alderen.
Jeg skulle faen meg ikke komme og tro at jeg hadde noen grunn til å bli sjuk, jeg som hadde foreldre og steforeldre som betalte husrom og alt for meg. Mamma fortalte han aldri mer om hva som skjedde i livet mitt, gitt.

Det er desverre en del barn og unge som har det slik som du forteller om her. Trist er det. Godt at du hadde en mamma som passet på deg.

[Amelie]

Utrolig trist. Særlig dette med at barn slutter å oppføre seg som barn i 10-11års alderen.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Samfunnet vårt har blitt langt mer "avansert" og den nærheten man hadde til familien har nok blitt fjernere nå enn for 20-30 år siden. Foreldre for 20 år siden hadde god oversikt over sine barns liv. .

Det er vel, med respekt å melde, tøys og tullprat.

Foreldre - generelt - bruker MYE mer tid sammen med barna sine enn før, og har en mye, mye tettere oppfølgning og kontroll. Våre foreldre gikk og hvilte middag mens vi syklet til trening og øving. I dag hentes barna på skolen, foreldrene følger dem på aktiviteter og hjem igjen, og helgene er gjennomorganiserte. Ikke mye sending ut av 4-åringer som kommer tilbake til formiddagsmat lenger, akkurat.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det er vel, med respekt å melde, tøys og tullprat.

Jeg tror nok dette kommer litt an på hvordan man tenker. Før var nok samfunnet mer oversiktelig med tanke på hva man kunne gjøre. Jeg vet feks godt hva en som stikker gjør - uansett om vedkommende sitter i Japan eller Australia. Men jeg vet ikke nøyaktig hva kollagene min gjør på nett, selv om de bare sitter noen meter fra meg.

Jeg er enig med deg i at verden ikke var "bedre i gamle dager", men jeg tror ikek vi vet så mye mer om barna våre i dag enn de gjorde før. Vi vet mer om enkelte ting, men mindre om andre. Spesielt internett og spill tror jeg er gråsoner for mange foreldre.

[Polyanna]

Ja, det er klart, det finnes arenaer der det er vanskelig å ha kontroll (på den annen side: FaceBook må da være alle kontrollfrikforeldres våte drøm! Snakk om å få oversikt!). Men i helhet tror jeg vi er langt tettere på ungene våre enn det foreldregenerasjonen var.

[him]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg vet feks godt hva en som stikker gjør - uansett om vedkommende sitter i Japan eller Australia.

Strikker, jeg mente strikker. Himmel, merkelig at folk forstår hva jeg mener overhode.