Den som tror man er uunnværlig, ...

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Og om ingen kan erstatte en mamma så kan heller ingen erstatte en pappa? Ergo er pappaer også uunnværelige.

De burde vært det både fedre og mødre men alle er ikke det. Jeg har aldri sagt at alle foreldre er uunnværlige eller at mødre er viktigere enn fedre eller noe annet i den retning som jeg vel føler at det skinner gjennom tanker om nå.
Jeg kan kun si om meg selv at jeg er uunnværlig for mine barn noen år nå i den betydning at deres liv vil få katastrofale endringer om det skjedde noe med meg. Om noen få år er jeg høyst unnværlig for dem.

Og de hadde nok overlevd uten meg om jeg døde i morgen, men det ville vært et så betydelig problem her og der i den forbindelse at jeg valgte å gradere det til stort nok til å si at jeg er uunnværlig.

[007]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

De burde vært det både fedre og mødre men alle er ikke det. Jeg har aldri sagt at alle foreldre er uunnværlige eller at mødre er viktigere enn fedre eller noe annet i den retning som jeg vel føler at det skinner gjennom tanker om nå.

Det er ikke mine tanker som skinner gjennom i alle fall, jeg har aldri påstått at du har sagt det du skriver over.
Men: jeg er uenig med deg, jeg tror ikke mødre er mer uunnværelig enn fedre. Ungene klarer seg uten både mamma og pappa, men hvor bra kan diskuteres.

[Hasselnøtt]

Jeg føler meg nok uunnværlig støtt og stadig, og er overbevist om at ting går i dass om jeg ikke ordner opp. Rasjonelt sett innser jeg vel at det handler mest om et kontrollbehov. Rasjonelt sett føler jeg meg derfor ikke uunnværlig på noen måte, emosjonelt sett føler jeg meg uunnværlig hver dag.

[Mississippi]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg føler meg nok uunnværlig støtt og stadig, og er overbevist om at ting går i dass om jeg ikke ordner opp. Rasjonelt sett innser jeg vel at det handler mest om et kontrollbehov. Rasjonelt sett føler jeg meg derfor ikke uunnværlig på noen måte, emosjonelt sett føler jeg meg uunnværlig hver dag.

Denne signerer jeg.

Jeg er ikke uunnværlig for familien min, de klarer seg godt uten meg. Men savnet etter en mamma/kone/datter vil nok være tilstedei aller høyeste grad.
Jeg har ei venninne som mistet begge foreldrene sine da hun var liten. Savnet etter dem har vært, er og vil alltid være der, men hun klarer seg jo ...

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Det er ikke mine tanker som skinner gjennom i alle fall, jeg har aldri påstått at du har sagt det du skriver over.
Men: jeg er uenig med deg, jeg tror ikke mødre er mer uunnværelig enn fedre. Ungene klarer seg uten både mamma og pappa, men hvor bra kan diskuteres.

Det var nettopp det jeg sa da - hvor i himmelens navn mener du jeg har skrevet at mødre er mer uunnværlige enn fedre???

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av pulverheksa, her.

Jeg tror at jeg er uunnværlig, fordi jeg er elsket. Ingen vil noen gang kunne erstatte meg, og livene til de som står meg nærmest vil endre seg brutalt dersom jeg skulle forsvinne. Det finnes ikke flere av meg, jeg er unik, jeg gjør en forskjell hver dag. Min finger i vannet etterlater ringer, den etterlater spor.

Dette er jeg helt enig i.

Selvfølgelig er vi unnværlige for våre barn. Det betyr ikke at ikke andre voksne/slektninger kunne gitt dem all den omsorgen og nærheten de trenger, og det betyr ikke at de ikke kunne finne lykke i livet uten oss.
Men alle som kjenner barn som har mistet en eller begge foreldrene vet at det blir igjen et tomrom som aldri fylles. Her er det selvfølgelig relasjonen og ikke biologien som er poenget.

[007]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det var nettopp det jeg sa da - hvor i himmelens navn mener du jeg har skrevet at mødre er mer uunnværlige enn fedre???

Jeg formulerte meg litt klønete, så det kom desverre ganske feil frem.
Det jeg mener er at jeg mener at fedre kan være like uunnværelig som mødre og at de flste barn klarer seg bra om både mor eller far faller fra.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg formulrte mg litt klønete, så det kom desverre ganske feil frem.
Det jeg menter er at jeg mener at fedre kan være like uunnværelig som mødre og at de flste barn klarer seg bra om både mor eller far faller fra.

Jeg ville ikke gå i detalj fordi vi er på åpent område.

Men mine unger har bare den ene forelderen igjen. Derfor er jeg ganske uunnværlig for dem. Ikke fordi jeg er mora men fordi jeg er den siste.

Om unger mister én forelder er det hardt, men det går jo. Om de mister den ene som er igjen er det et betydelig større problem.

Nå er jo ikke mine barns far død, men han er ikke noe jeg unner dem å ende med hvis jeg dør. Og siden jeg er det eneste som skjermer dem fra en skjebne hos far er jeg dermed relativt uunnværlig. Som jeg har sagt en del ganger nå - svaret mitt gjelder i vår spesifikke situasjon, ikke for alle i hele samfunnet.

Ellers synes jeg det at man er uunnværlig fordi man er høyt elsket er et vakkert svar som sier det jeg føler. Jeg vil jo ikke dø om det skulle skje noe med et av barna mine. Men jeg kan si med hånden på hjertet hundre prosent at de er fullstendig uunnværlige begge to.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg ville ikke gå i detalj fordi vi er på åpent område.

Men mine unger har bare den ene forelderen igjen. Derfor er jeg ganske uunnværlig for dem. Ikke fordi jeg er mora men fordi jeg er den siste.

Jeg tror nok du føler deg uunnværlig fordi din situasjon er som den er. Mine unger har også bare meg. Og da mener jeg bare meg. Selv om jeg ikke har noen som automatisk ville blitt overtagende forelder, verken biologisk forelder eller familie, så føler jeg at jeg fremdeles ikke er uunnværlig.

Skulle jeg dø, så tror jeg at jeg måtte gitt dem til en FP-er eller noe.