Dikt om spontanabort?

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Trixie, her.

Det er ett veldig viktig tema du tar opp.
Jeg har selv opplevd dette 2 ganger, og det har vært tøft, skremmende og forferdelig trist. Det jeg opplevde var at mange delte sine opplevelser med meg når jeg var åpen rundt dette, og at dette ofte er ett ikke-tema for mange, inkl. helsepersonell.
Tror ikke det er så lett å takle dette for andre, ingen klarer å føle smerten din, ingen andre opplever det på kroppen sin enn deg.
Å lære opp helsepersonel mer i dette burde absolutt være på sin plass.

Hadde jeg hatt mulighet idag så skulle jeg så gjerne jobbet på gyn, om jeg kunne vært til hjelp for andre i denne situasjonen.

"desverre, her er det ikke noe liv" er de værste ordene man kan høre.

Det er dessverre et tabu. Jeg tror ikke de rundt meg forsto hvor tøft det var. Hele spontanaborten var traumatisk i seg selv siste gang. Jeg var alene, veldig alene.... Etterpå gikk verden videre. Magen var borte og ingen sa noe. Jeg følte at min sorg var en bagatell. Det er jo verre å miste et fullbårent barn. Jeg hadde ikke holdt noe barn i mine armer. En sorg er det uansett..... Det er selvfølgelig forferdelig når man mister et fullbårent barn eller må føde et dødt barn, men man må samtidig ha forståelsen for at spontanaborter før 20. uke også er en sorg.