Dødshjelp

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Urt, her.

Dei to siste timane var heilt forferdelige i følge svigerfar. Han blei rett og slett pint i hel. (...) Hadde det ikkje då vert betre for alle å gitt han noko så han fekk sovne rolig inn ?

Selvsagt. Her er det snakk om behandingsforsømmelse eller slett pleiehåndtverk eller bare veldig veldig trist uflaks. Det du forteller senere i tråden forteller jo at man hadde gitt ham dette dersom det var tilgjengelig - men det at det ikke var det, var en tabbe. Det var vel ikke noen som hadde bestemt at han konkret IKKE skulle ha noe mer (lindrende) medikamenter?

Og ja, passiv dødshjelp skjer jo jevnlig. Hvis pasienter i terminalfasen (de siste timene) synlig lider, så gir man mer. Uansett om det antas at det "tåler" det eller ei. Som Esme sier så er vel heller problemet at det gis for lite.

Opprinnelig lagt inn av Juste, her.

Vanskelig og si siden hver sak er unik, men en tanke kan være.

• Sykdommen skal være uhelbredelig dødelig og føre til store smerter eller at man ikke lenger har kontroll over sin egen kropp. Sykdomsforløpet skal ha gått så langt at det ikke er håp om overlevelse og smertelindring ikke lenger fungerer eller vil antas og slutte og fungere om kort tid.
• Man skal undersøkes av minst 2 uavhengige leger som hver for seg bekrefter at det ikke er håp.
• Man skal selv bekrefte at dødshjelp er det man ønsker, og flere ganger over tid slik at man unngår øyeblikksavgjørelser i fortvilelse over smerter o.l.
• I tillegg synes jeg at det må finnes et etisk råd e.l. som gjennomgår sakene i ettertid for å sikre at alle regler følges.

Dette kan være et utgangspunkt

Jeg fulgte en god nederlandsk venninnes nære slektnings dødsleie gjennom hele 2008, til h*n døde planlagt en fredag morgen hjemme med planlagt dødshjelp. Det var utrolig spesielt å følge, og det rusket godt i mine (lege)etiske prinsipper. Opplegget som ble fulgt var omtrent identisk med punktene til Juste som er listet over: h*n hadde hatt kreft i flere år og levd godt med den, men den siste spredningen lot seg ikke stagge og h*n ble "oppgitt" av legene på vårparten. H*n hadde hele tiden sagt at h*n ville planlegge aktiv dødshjelp - i tilfelle tilfelle. H*n fikk da en obligatorisk medisinsk second opinion samtidig som h*n etablerte kontakt med legen som (eventuelt) skulle utføre dødshjelpen, og de fulgte en plan med jevnlige og hyppige møter i månedene etter. De ble godt kjent, og det juridiske ble nøye dokumentert over flere møter. Familien var med på flere møter nettopp for å forsikre seg om at det ikke var "sekundære motiver" i bildet. H*n levde lenge utover høsten, med stadig verre plager som h*n levde med helt til h*n rett og slett ikke orket mer. Det var da åpenbart at h*n hadde meget kort tid igjen å leve, for de fleste organene hadde sviktet til tross for adekvat behandling, og smertelindringen var optimalisert ift vedkommendes ønske (nemlig å IKKE bli så ruset/dopet at h*n ikke var klar lenger, hvilket var umåtelig viktig for vedkommende). Man tok da kontakt igjen med legen, som kom på et nytt møte der avtalepunktene ble gjennomgått igjen og på nytt bekreftet, og så ble dato satt noen dager senere.

Selve gjennomføringen var helt utrolig sterk å høre om, og jeg ble helt satt ut. Ikke noe dramatikk, men det var en modig og reflektert person som gikk døden i møte på sine egne premisser etter å virkelig ha kjempet mot sykdommen inntil de aller siste dagene før h*n gav opp og fant at døden nå var det neste. Selv om jeg egentlig ikke er for aktiv dødshjelp klarte jeg ikke å se noe negativt i dette spesifikke tilfellet; det var en verdig avslutning der alternativet kunne blitt alt det pasienten virkelig ikke ønsket seg.

(Jeg har fått tillatelse fra min venninne til å fortelle om dette, men kommer likevel til å slette det om noen dager siden det er såpass privat.)