Nekter å føde vaginalt!

[Cheerilee]

Er det flere her på forumet som er gravid og som ikke ønsker å føde vaginalt? Jeg har en traumatisk fødsel friskt i minne og nekter å utsette meg for dette igjen. Nå har jeg derfor begynt å gå til samtale på sykehuset. Der får jeg hele tiden høre at jeg vil få en flott fødselsopplevelse, og at jeg skal få smertelindring og god støtte under neste fødsel... Men det er ikke smertene som skremmer meg - det er opplevelsen jeg hadde sist gang jeg frykter. Og siden ingen kan garantere at dette ikke vil skje igjen, er jeg helt bestemt på at keisersnitt er den eneste måten for meg å få ut ungen på.

Er det sånn at den gravides følelser og opplevelser ikke teller i det hele tatt i vurderingen, og at man blir tvunget til vanlig fødsel mot sin egen overbevisning? Jeg føler meg overkjørt og ikke trodd av helsevesenet, og er overrasket over hvordan man kan bli behandlet i en vanskelig situasjon.

Jeg har vært saklig og høflig under alle samtaler, og har heller ikke tatt til tårene... men tårene kommer ofte om kvelden etter samtalen...når fortvilelsen over å ikke bli trodd blir for sterk...

Er det noen her som har opplevd det samme og som vet om de vil fortsette å være så "harde" hele veien...?

[Joika]

Har ikke opplevd dette, men ser for meg at det kan bli en problemstilling om jeg noen gang tør få en til.

[Sitron]

Jeg hadde også en traumatisk førstefødsel, men for min del har alltid ks vært et verre alternativ. Derimot så fikk jeg en overlege til å journalføre at jeg kunne velge ks underveis i fødselen om det var slik at jeg sto ovenfor de samme problemene som forårsaket den traumatiske første fødselen.

De problemene uteble, jeg var smertestillet via epi og jeg personlig er veldig glad for at jeg valgte å føde vaginalt.

Og ja, jeg har forståelse for at helsepersonell er harde på denne biten. Det er generelt best for mor og barn å føde vaginalt.

[MokkMokk]

Jeg er veldig på linje med Sitron her jeg, altså. Jeg tror ikke at det du opplever som uvilje fra leger og jordmødre bunner i mistro i forhold til hva du føler, det handler vel mer om dette Sitron påpeker, vitenen om at det i de aller fleste tilfeller er fysiologisk gunstigst for mor og barn at forløsningen skjer vaginalt. Vil du forresten si noe om hva du opplevde som traumatisk sist? Det er litt lettere å følge tankegangen din om du sier noe om hva du frykter mest.

[Joika]

Jeg hadde rett og slett tatt abort om jeg ble gravid igjen, og ble nektet keisersnitt. Helt sant.

Jeg fikk masse infeksjoner etter KS sist. Både i såret, livmoren og nyrebekkenbetennelse i tillegg. Følte meg ELENDIG og brukte uker på å komme meg. Alt i alt, så kan keisersnitt være veldig tungt. Men jeg ville valgt det igjen. Heller det enn usikkerheten rundt en vaginalfødsel.

[bønna]

Jeg har ikke opplevd det som du opplever, tror jeg, men jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle føde samme stedet der jeg fødte første.

Jeg brukte laaang tid på å velge hvilket annet alternativ i Oslo-området jeg syntes var best - og det viste seg å være litt bedre, ja. Selv om det var rush begge gangene. Jeg ble også med i organisasjonen www.liv-laga.no etter første fødsel. Og jeg og sambo gikk til en fødsels-forberedelse hos en spesialist, noen timer med bare oss, og fokus på neste fødsel. Jeg ble mye mer bevisst på hva jeg og sambo kunne gjøre selv for å minimere smerter/ha kontroll.

Kan det være en løsning å velge å føde et annet sted?

[Filifjonka]

Jeg har opplevd det samme, etter traumatisk evigvarende førstefødsel som endte med keisersnitt. Jeg fikk ikke planlagt keisersnitt som jeg nærmest hadde blitt lovet av legen min, og måtte føde. Jeg var virkelig redd. Men heldigvis så gikk det bra, og babyen ble født normalt. Jeg har født enda to barn etter det. Og jeg er glad for at jeg ikke fikk det som jeg ønsket den gangen. Selv om jeg aldri kunne sett det for meg da. Det er en helt annen opplevelse å føde, og jeg var i mye bedre form etterpå.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Honda, her.

første endte med katastrofe snitt, morkaken løsnet. og hadde panikk før jeg ble gravid og når jeg gikk for å føde. Fikk ikke ks pga ditt og datt.
Dritt sykehus

What? Jeg har også hatt katastrofesnitt pga morkakeløsning (men fødsel var ikke i gang), og er veldig redd for å føde vaginalt, i tilefelle det skulle skje. Ønsker meg et kontrollert ks. Vil du si hvilket sykehus dette var på?

[Martis]

Jeg hadde en vanskelig og kjip første fødsel som endte i hasteks. Jeg fikk da etter fødselen beskjed om at dette sannsynligvis ikke kom til å skje neste gang, men hvis jeg hadde fått skrekken så var planlagt snitt også mulig. Når jeg så turte å bli gravid igjen så tok jeg dette opp tidlig, for jeg var redd for å få samme opplevelsen igjen. Jeg ville dog prøve vaginalt igjen, men ønsket å ha keisersnittberedskap slik at hvis ting utviklet seg likt så ble et evt keisersnitt tatt på et mye tidligere tidspunkt enn ved første fødsel.

Jeg syns legen og jordmødrene jeg gikk til kontroll hos var veldig imøtekommende og prøvde på ingen som helst måte å tvinge meg til vaginal fødsel, og jeg har på følelsen at om jeg hadde "pinglet ut" så hadde jeg fått planlagt snitt.

[pulverheksa]

Ks er ikke en enkel løsning. Jeg har vert gjennom planlagt snitt, og ikke fy om jeg vil anbefalle det til noen. Kan du klare å føde så må du prøve å gjøre det, ikke velg ks fordi det er enkelt og fordi du "slipper" fødsel. Fødselen med ks kan faktisk være vel så traumatisk selv om den er planlagt. Derfor vil jeg anbefalle deg å tenke gjennom hva det er, helt konkret, du ikke ønsker å oppleve igjen. "Hele følelsen" blir for difus for leger og helsepersonale å ta tak i. Hva var det egentlig som skremte vettet av deg? Når du har satt ord på dette kan du begynne å lete etter hvordan en fødsel kan være uten disse problemene. Det er der sykehuset kan begynne å hjelpe, finne måter å tilrettelegge på slik at du slipper å komme opp i en slik situasjon.

Jeg vet mange som har kommet seg gjennom fødsel nr to etter en knallhard og traumatisk førstegangsfødsel. Noen har funnet støtte i andre, i terapeuter eller i litteratur om fødsel. Du må finne din vei. Men la ks være den siste utveien, når alt annet er forsøkt.

Når det er sagt, så forstår jeg godt desperasjonen din over ikke å bli hørt. Det er forferdelig, det er som å rope av alle lungers kraft uten av den som sitter tvers overfor ser at du er der en gang. Jeg har stilt deg noen spørsmål i dette innlegget, kanskje dine svar kan hjelpe deg å bli hørt? Skriver du dagbok? Når de tunge kveldene kommer kan du gjerne skrive ned tankene dine ukritisk. I samtale med sykehuset kan du bruke deler av dette, et sammendrag eller din nye innsikt for å få de til å forstå.

[Ema]

Jeg forstår angsten din meget godt!

Jeg hadde også en traumatisk førstefødsel og lovte meg selv at det skulle bli den første og den siste. Det gikk 6 år før lillesøster kom til verden.
Under graviditeten prøvde jeg under alle samtaler med jordmor å få henne til å forstå min redsel og at jeg helst ønsket meg "full narkose", epudural, all smertestillende som jeg kunne få osv. Jeg ble lovet at jeg skulle få føde på sykehuset med epudural. Men neida, jeg fødte ikke på sykehus, kun jordmor tilstede, uten noe som helst smertestillende. Dette var en helt motsatt fødsel enn første. Vondt var det selvsagt, men ingenting i forhold til første gang.

Jeg håper at det ordner seg for deg og du får en fin fødselsopplevelse, uansett om det blir med keisersnitt eller vaginal fødsel. Jeg har ikke selv erfaring med ks, men har noen venninner som har født både vaginalt og med ks, og de er alle enige om at ks er verst.

[Go\jenta]

Jeg har vært i noe av samme situasjon som din: traumatisk første-fødsel pga stort barn osv...
Jeg gikk i samtale hos gaia-ordmor på Ullevål i flere mnd før fødselen, men det hjalp ikke på fødselsangsten. Jeg fikk tilslutt velge selv, (etter å ha blitt informert om evt. komplikasjoner ved ks)og valgte planlagt keisersnitt. Det ble planlagt ks ved barn nr. 3 også.

Jeg er glad for at fødselsangsten min ble tatt på alvor!

Jeg kunne virkelig ønske at jeg hadde greid å føde normalt, for det er mye som er fint med vaginal fødsel, bla det at du får barnet med en gang inntil deg. Men jeg greide det altså ikke, og er som sagt glad for at fødselsangsten ble tatt på alvor, og at jeg slapp å lide meg gjennom de siste ukene med mareritt før fødselen.

[Lykken]

Min spesialistlege var faktisk den som pushet på at jeg skulle ta planlagt snitt andre gang, etter en traumatisk og langvarig opplevelse som endte i hastesnitt første gang. Han hadde lang erfaring som fødselsoverlege, og mente han så tegn til at det samme kunne skje igjen, og syntes det ikke var noen god grunn til at jeg burde måtte oppleve det.
Han sendte inn søknad om det til sykehuset, og fikk lettere sjokk da han for første gang ikke fikk det innvilget, men at de ønsket meg til vurdering selv. Så jeg måtte fly på noen samtaler på sykehuset, også i forbindelse med at jeg måtte følges opp ekstra på slutten, og de var veldig på at jeg skulle prøve vaginalt, men ble ikke helt kloke på hendelseforløpet første gang, og lot meg til slutt bestemme selv. De sa det var ca 50/50 sjanse for at det kunne skje igjen. Jeg tok planlagt ks og hadde en utrolig flott og god opplevelse, jeg er veldig glad for at det ble sånn.

[nolo]

Du har fritt sykehusvalg. Spør dem rett ut om det er så at de vil tvinge deg til å føde vaginalt, da blir det i så fall tvang og fullstendig mot din vilje, og det tror jeg ikke de kan. Planlagt keisersnitt er en fin måte å få barn på. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk planlagt snitt, og unner ingen den angsten jeg hadde før det ble bestemt.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av pulverheksa, her.

Ks er ikke en enkel løsning. Jeg har vert gjennom planlagt snitt, og ikke fy om jeg vil anbefalle det til noen. Kan du klare å føde så må du prøve å gjøre det, ikke velg ks fordi det er enkelt og fordi du "slipper" fødsel.

Det var da voldsomt så bastant du var på andres vegne da?

Jeg har opplevd noe lignende Cheerilee. Jeg møtte stor forståelse og ble behandlet veldig godt av overleger på Rikshospitalet ved andre graviditet, og fikk innvilget KS uten diskusjon eller protest fra legehold. Jeg for min del har knapt gode minner i forbindelse med første fødsel, KS-opplevelsen var en bedre og mer verdig fødselsopplevelse på alle måter for min del. Dette varierer selvsagt fra person til person.

[Irma]

Jeg kjenner at jeg blir skikkelig grinete av sånne "du må ikke tro at KS er en enkel utvei" utsagn, bare for å utdype. Jeg tror de fleste mennesker er klar over at KS ikke er en risikofri og smerteløs dans på roser.

[Go\jenta]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg kjenner at jeg blir skikkelig grinete av sånne "du må ikke tro at KS er en enkel utvei" utsagn, bare for å utdype. Jeg tror de fleste mennesker er klar over at KS ikke er en risikofri og smerteløs dans på roser.

Signerer denne!

[Kanina]

Kjære deg. Jeg skjønner at du må være fryktelig redd. Og at det må være fryktelig å føle seg så motarbeidet av de som skal hjelpe deg! Hvis du prøver å se situasjonen litt utenfra, så kan du tenke som så at det er ikke sikkert de ønsker å tvinge deg til å føde. Det kan godt hende at du får innvilget ønsket ditt. Men utfra deres erfaringer velger de å holde mulighetene for en vaginal fødsel åpen for deg, fordi det etter deres erfaring 1) i de fleste tilfeller er bedre for både mor og barn (gitt at de ikke har noen grunn til å tro at de samme komplikasjonene vil ramme deg igjen) og 2) de har erfaring med at mange får en bedre opplevelse med fødsel nr to. Det er ikke dermed sagt at dette vil gjelde for deg. Men de vil antakelig holde muligheten åpen. Men når det er sagt, er det ikke sikkert de velger rett strategi i forhold til å få deg med på laget, da.
Jeg hadde en lang og vond fødsel nr 1, som endte i KS. Før fødsel nr 2, tidlig i graviditeten, tok jeg dette opp med jordmor på sykehuset, og jeg var veldig tydelig på at en slik fødsel aktet jeg ikke å gå gjennom en gang til. Men jeg hadde ikke fødselsangst heller, og syntes det var verd et forsøk en gang til. For hvis det kom til å gå mye bedre andre gang, ville det vært en så stor opplevelse for meg, at jeg syntes det var verd et forsøk. Vel, fødselen ble lang og smertefull også andre gang. Og også den endte med KS. Men det ble en helt annen fødselsopplevelse, jeg følte jeg hadde mye mer kontroll. I mitt tilfelle var det viktig for meg å passe på fremgangen i fødselen. Ved tegn til stagnasjon ville jeg si stopp, og jeg følte at de respekterte dette, selv om de underveis både pushet meg og oppmuntret meg. Jeg er glad for at jeg gjorde det, selv om fødselen var "forgjeves".
Kanskje er det mulig for deg å prøve å føde, dersom alt legges tilrette for deg, og du gis full retrettmulighet både før fødselen og underveis. Det er fryktelig skummelt å ikke ha kontroll.
Jeg ønsker deg i alle fall lykke til, enten det blir fødsel på den ene eller den andre måten!

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av pulverheksa

Kan du klare å føde så må du prøve å gjøre det, ikke velg ks fordi det er enkelt

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Det var da voldsomt så bastant du var på andres vegne da?

Jeg tolket pulverheksa i retning av at det å ikke kunne føde vaginalt også i ytterste konsekvens innebærer at man har for stor angst til å gjennomføre det. Jeg velger å tolke det slik, i alle fall. Det er en grense for alt. Hvis det å bli presset til å føde igjen er så traumatiserende at det går utover både mor og fødselsforløpet, og med risiko for fødselsdepresjon i ettertid, så vil jo den medisinske vurderingen måtte ta hensyn til dette. Å tvinge noen gjennom en fødsel, uten nødvendig tilrettelegging, som både pulverheksa og flere har nevnt, ville vært direkte uforsvarlig.

Og ja, KS kan være nokså traumatiserende det også. Selv fikk jeg panikkanfall mens jeg ble sydd sammen, fordi epiduralen gjorde at jeg ikke kjente at jeg pustet. Men grundig forberedelse og informasjon kan nok forebygge mye.

[Garbella]

Jeg forstår redselen din utrolig godt.

Har du snakket med fastlegen din om hvordan du føler det til tross for at du går til samtaler? Vil h*n kunne være med på neste samtale på sykehuset?