Hvordan tror du at andre ser deg?

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg har jo ingen unger her!

Ah, herlig!

[Sol]

Jeg har vært hun med det korte, mørke håret.

Ellers er jeg vel ofte hun sarkastiskte. Men kan også være hun morsomme, søte, hun som alltid er blid. Og mye mer. Alt etter øynene som ser og settingen.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Hun sure. (Jeg fikk høre det engang nemlig, i det herrens år 1999, og jeg har visst ikke glemt det ennå. Riktig ville da kanskje være hun langsure. )

[tiddelibom]

Mannen sa jeg ville vært en "Black Russian". Vel er jeg mørk, altså. Men vi kan godt finne opp en ny drink.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg er litt overrasket over hvor mange som definerer seg selv etter størrelse? Det er svært sjelden at størrelse har noenting å si for hvilken knagg jeg henger en person på i hjernen.

Jeg har nemlig testet ut dette. Jeg har en venninne som er veldig pen, har et sjarmerende smil, langt nydelig hår og veier ca 60 kilo for mye. Hvis jeg skal forklare henne, så begynner jeg med alle de første beskrivelsene. Folk ser bare dumt på meg. Hvis jeg fortsetter: "hun ganske store", så skjønner de umiddelbart hvem jeg snakker om.

Jeg hater at det er sånn, og unngår den forklaringen i det lengste.

Siden dette var den forklaringen som tydeligvis funket med henne, så har jeg tenkt at det er sånn med andre også ...... og meg selv.

[tiddelibom]

Tjorven: men 60 kilo pluss er vel såpass mye at det er noe folk flest fester seg ved?

Jeg tenker også at når jeg beskriver andre, så er det lett å tenke "han høye" eller "hun med mørkt langt hår", altså fysiske attributter.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av tiddelibom, her.

Tjorven: men 60 kilo pluss er vel såpass mye at det er noe folk flest fester seg ved?

Hun er unektelig ganske stor, ja. Men hun er så mye mer enn stor, men det er visst bare det som blir sett. Det forklarer hvorfor mange her beskriver seg ut fra kroppstørrelse.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Det der er så rart. Første gang jeg traff deg hadde jeg liksom oppfatningen:
Hun slanke, vakre

Elsker deg for den, men mulig det var for 10 kg siden.

[tiddelibom]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Hun er unektelig ganske stor, ja. Men hun er så mye mer enn stor, men det er visst bare det som blir sett. Det forklarer hvorfor mange her beskriver seg ut fra kroppstørrelse.

Men det er vel ofte også sånn at alt det andre som gir de som kjenner henne mye mer, det er ikke nødvendigvis synlig ved et førsteinntrykk?

Eksempel: Da jeg møtte mannen min, falt jeg først og fremst for utseendet hans. I dag har det ikke særlig mye å si, i dag er jeg glad i personen han, summen av alt. Før jeg kjente ham, kunne jeg jo ikke bedømme det.

[tiddelibom]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Elsker deg for den, men mulig det var for 10 kg siden.

Det er førsteinntrykket som fester seg, vet du.

[Turban Smukk]

Opprinnelig lagt inn av tiddelibom, her.

Turban Smukk: takker.
Kanskje noen karakteriser meg som "den nysgjerrige"?

Det skal du ikke se bort fra.

Jeg tror jeg av og til er "den kritiske" (kjæresten pluss jobb), og av og til "den surrete" (alle) eller "den late" (kjæresten pluss familien), men først og fremst er jeg nok dømt til å være "hun lille mørke".

[Che]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Elsker deg for den, men mulig det var for 10 kg siden.

Kan være, men det var nå uansett det jeg tenkte.

[Ibidelma]

Jeg tror andre ser på meg som hun smålubne med de rare ansiktsuttrykkene.. Ellers, som den pratsomme og barnslige, som ikke alltid klarer å skjønne når hun burde holde stilt Av alkoholholdig drikk er jeg definitivt baileys

[Mirasol]

Hun lille (les:korte), kraftige/tjukke/store/feite alt ettersom hvem jeg skal tenke på som potensielt skal beskrive meg.

Eller på jobb, hun som ordner opp, retter opp i andres rot eller hun sosiale.

[Frost]

Jeg er den rolige. Får alltid den karakteristikken av nye mennesker jeg treffer.
Tror nok jeg har vært karakterisert som liten og mørk også, er 1.63.
På jobb var jeg hun mørke. Vi var to damer, ei lys og ei mørk.

[Frost]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg kan være både skravlete og morsom og irriterende kverulerende (greier ikke alltid å slå av sarkasmen), og ganske stille og kjedelig. Fysisk tenker jeg meg at jeg er "hun store med brillene".

Jeg husker deg som morsom, skravlete og med briller.

[Pappalille]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Fysisk: Hun med det røde håret.

Sånn ellers, så er jeg som Pappalille var:Og veldig direkte.

Nå har jeg aldri vært denne personen da, det er bare slik jeg er ganske sikker på at andre oppfattet meg. Jeg er en av dem som fremstår som veldig selvsikker, trygg og åpen helt uten å være det. Det er fint å gjemme seg bak sånne skjold. Nå finner jeg støtt og stadig at jeg har mindre behov for å gjemme meg, og selv om det føles fint er jeg alikevel ikke glad i å synes for mye. Jeg er for vant og for flink til å styre spotlighten til å stå i den.

Ellers påstår Mett at jeg er brunt brennevin. Jeg lurte på om det var fordi man får hodepine av meg, og svaret var "ikke før dagen etter". Så der har dere det. Brunt brennevin. Og han tror han skal få sove i natt. Hah.

[Odelia]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Jeg har alltid vært "hun lille". Mannen min prøver å overbevise meg om at det slett ikke er dette folk først og fremst merker seg, og at jeg ikke er unormalt lav, men i mine øyne vil det nok alltid være slik.

Jeg tenker ikke på deg som "hun lille", men det skyldes nok at vi er i samme øyehøyde Sier, som noen andre nevnte, at øynene dine var noe av det jeg først la merke til ved deg (og de var ikke blodskutte, nei, hehe). Og skjørtene, selvsagt.

Når det gjelder meg tror jeg at jeg også blir omtalt som "hun lille". Og ikke minst "hun som snakker veldig fort" Jeg vet at enkelte, som ikke kjenner meg, oppfatter meg som arrogant, og det plager meg litt all den tid jeg ikke ser på meg selv på denne måten (ei heller ønsker å være det).

[Sokk]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Når det gjelder personlighet har jeg ingen anelse om hva folk tenker om meg. Jeg kan nok framstå som en taus grå mus i hjørnet i en sammenheng, og selvsikker og pratsom i andre sammenhenger. Det kommer an på hvor trygg jeg føler meg.

Der er jeg også, tror jeg.

Og så er jeg redd for å virker overlegen eller uinteressert, men det er bare fordi jeg liker å observere først... Jeg er nok litt sjenert i de rette sammenhengene, fordi jeg synes alle andre er så morsomme og veltalende og flinke og alt sånt.

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

En kollega overhørte en elev som forklarte en annen elev hvem jeg var:
-Det er hun lille, mørke med briller. Stygge briller.
-Jaha?
-Og jævli svære pupper!

( Jeg har sluttet med briller. )

Men ellers var beskrivelsen ganske på kornet. Tror også jeg blir omtalt som streng og effektiv. Og pent kledd.

Dette er på jobb, altså!

Unnskyld, men

Ungdommen nå til dags, altså.

[Mani]

Hun store/ høye med det lange lyse håret.
Ellers blir jeg til stadighet forundret over hvor mange som oppfatter meg som den rolige/stødige. Jeg kjenner meg selv så dårlig igjen i den beskrivelsen.